Det finnes noen økonomiske realiteter som mennesker bør forholde seg til når politikk utformes. En av disse er at mennesker reagerer på incentiver. I denne artikkelen skal jeg ta for meg dette knyttet til arbeid, trygd og velstand. Det er selvsagt ikke slik at jeg her har en komplett analyse. Jeg tar bare tak i ett poeng som er svært viktig. Dette er for øvrig den første av to artikler, den andre handler om arbeid, trygd og menneskesyn. Begge bør leses.
Mennesker som arbeider skaper velstand. Hvor mye varierer og det finnes sikkert eksempler på jobber som ikke skaper særlig velstand, om noe i det hele tatt. Gjennomsnittlig er det imidlertid åpenbart slik at arbeidende mennesker bidrar til å skape velstand i et samfunn.
Mennesker som ikke arbeider skaper i all hovedsak ikke velstand. Det finnes selvsagt unntak, for eksempel er ulike typer pleie av mennesker noe som bidrar positivt. De skaper uansett mindre velstand jevnt over enn dem som arbeider.
De to punktene ovenfor bør være ganske selvsagte, selvsagt med litt nyanser. Verden er alltid mer kompleks, men man må gjøre noen forenklinger for å få frem korrekte, og viktige, poenger.
Mennesker som går på trygd, arbeider ikke. Det kan for eksempel være mennesker på NAV, arbeidsløse, uføretrygdede eller pensjonister. Disse blir betalt av staten for å ikke arbeide. Pengene som kreves for å betale dette, kommer fra mennesker som jobber.
Dette betyr at man tar penger fra de som jobber og gir dem til mennesker som ikke arbeider. Hvis man anvender kunnskapen om incentiver på dette, kan man si at man straffes for å arbeide og belønnes for å ikke arbeide. Sistnevnte i hvert fall på kort. Det fører til at færre arbeider, gjennomsnittlig. Hvor kraftig effekten er, avhenger av hvor mye man overfører økonomisk fra de som arbeider til dem som ikke arbeider. Jo større skatter og jo større trygder, jo større effekt.
Et system der man gir trygd til de som ikke jobber og tar pengene fra de som jobber, får mindre velstand. Det blir rett og slett et fattigere samfunn. Dette er grunnen til at arbeidslinja, i teorien i hvert fall, er så viktig for politikere som kan litt økonomi.
Sagt på en annen måte. Velferdsstaten gjør Norge fattigere. Den gir oss mindre velstand
