Hvorfor handler land seg i mellom? Fordi det å bytte varer mellom mennesker gjør oss rikere. Frihandel og spesialisering kan sees på som en form for arbeidsbesparende konverteringsmaskin. Den lar oss omdanne de varene vi lett produserer til de varene vi heller ønsker oss.
Tekstiler om til vin eller gull
I 1817 i kapittel 7 i «On the Principles of Political Economy and Taxation« skrev den engelske økonomen David Ricardo at England kan «få tak i større mengder vin… ved å produsere tekstiler enn ved å dyrke vinranker». Hvis det tar 10 timer å lage én tønne vin og 5 timer å lage én rull tekstil, er det tross alt mer effektivt å bruke 15 timer på tre ruller tekstil og bytte to av dem mot to tønner vin, enn å bruke de samme 15 timene på å produsere én tønne og én rull.
Nøyaktig 30 år senere, i kapitel 17 i «Economic Sophisms», argumenterer den franske økonomen Frédéric Bastiat for at hvis det å utvinne gull i Frankrike krever mer arbeidskraft enn å eksportere tekstiler og kjøpe gull, «burde vi heller finne gullgruvene våre i tekstilfabrikken». Han legger til at det som gjelder for gull, også gjelder for andre mineraler, som jern.
Ricardo og Bastiat sier i bunn og grunn det samme. Vi bør produsere X effektivt og bytte det mot Y, i stedet for å produsere Y ineffektivt. Land blir nemlig rikere ved å spesialisere seg i det de har komparative fortrinn i, altså produsere de varene de er relativt best til å produsere og skaffe resten gjennom handel. Utenlandsk konkurranse og import er arbeidsbesparende. Dette er det bred faglig konsensus om blant økonomene, selv keynesianske økonomer som Paul Krugman.
Hvete om til Hondaer
David D. Friedman illustrerer poenget med et annet bilde. Han skriver følgende:
Det finnes to måter vi kan produsere biler på. Vi kan bygge dem i Detroit, eller vi kan dyrke dem i Iowa. Alle vet hvordan vi bygger biler. For å dyrke biler begynner vi med å dyrke råmaterialet bilene er laget av, nemlig hvete. Vi laster hveten om bord i skip som seiler ut i Stillehavet. Skipene kommer tilbake med Hondaer.
David D. Friedman, kapittel 6 i «Price Theory«
Fra økonomiens ståsted er «å dyrke Hondaer» like mye en form for produksjon som å bygge dem av stål og aluminium. Vi bruker amerikanske gårdsarbeidere i stedet for amerikanske bilarbeidere. Hva som skjer på den andre siden av Stillehavet er egentlig irrelevant.
Effekten for oss ville vært den samme om det fantes en gigantisk maskin et sted mellom Hawaii og Japan som på magisk vis forvandlet hvete om til biler. Som bringer oss videre til den neste analogien.
Den fantastiske konvertingsmaskinen
I «Naked Economics» ber Charles Wheelan leseren forestille seg en «fantastisk maskin» som kan gjøre mais om til stereoanlegg, soyabønner om til biler, medisiner om til elektrisitet – til og med vann om til fin fransk vin. Faktisk kan den gjøre alle varer du allerede har om til akkurat det du ønsker deg. Oppfinneren av denne maskinen ville utvilsomt blitt hyllet som et geni.
Maskinen virker også i fattige land. De kan legge inn det de klarer å produsere med lite kapital og utdanning, for eksempel ris eller tekstiler, og få ut høyteknologiske medisiner og infrastruktur. Den beste måten å gjøre fattige land rikere på er å gi dem tilgang til en slik konverteringsmaskin.
Dette høres ut som ren magi, men maskinen finnes. Den heter frihandel. Når vi bytter det vi produserer best mot det andre produserer best, gjør vi ressursene våre nærmest på mirakuløst vis om til varene vi ønsker oss. Frihandel frigjør ressurser fra kostbar produksjon og over til det vi gjør mest effektivt.
Dessuten kan frihandel eksistere hvor som helst. Forutsatt at proteksjonister holdes i sjakk, vel å merke. Frihandel er den raskeste og sikreste måten for fattige land til å bli rike på, og for rike land til å bli enda rikere. Mennesket har, som den skotske filosofen og økonomen Adam Smith skrev, «en tilbøyelighet til å handle, bytte og utveksle». Uansett hvor i historien vi skuer, utveksler folk varer, tjenester, kapital og ideer. Helt naturlig og helt uten en sentral plan.
I situasjoner der en viss grad av beskyttelse likevel anses som nødvendig, er subsidier mindre skadelige enn tollsatser. Tollsatser er igjen mindre skadelige enn forbud. Fordelen med subsidier er at det er lett å se at staten deler ut penger hver måned eller hver år. Hvis subsidien ikke virker etter hensikten, kan den kuttes.
Imidlertid er det langt vanskeligere å se at man ved et uhell har lammet innenlandsk produksjon gjennom tollsatser. Tollsatsenes negative effekt er at vi ikke får noe vi ellers ville ha fått, og dette er «langt mindre merkbart enn at vi blir tatt fra noe vi allerede har. Som trolig forklarer hvorfor nesten ingen land i verden har reell frihandel, til tross for at de aller fleste økonomer mener frihandel i netto er positivt.
