I dag har vi frikortgrensen, som lar alle tjene litt over 70 000 kroner i året uten å betale skatt. Frikortgrensen er først og fremst laget for unge som jobber litt ved siden av skole og studier.
En svakhet med frikortgrensen er at den første årsinntekten og den tiende årsinntekten behandles likt. Dette ignorerer den økonomiske loven om fallende grensenytte. Nytten ved et gode er avtagende. Akkurat som det tiende spiste pizzastykket er mindre verdt enn det første, er også den tiende tjente kronen mindre verdt enn den første.
For en 24-åring i etableringsfasen er det mer tyngende at en stor andel av inntekten går til skatt enn for en 54-åring som allerede er etablert. Den første årsinntekten man tjener, har høyere verdi enn den tiende, fordi behovene og utgiftene er størst i etableringsfasen.
Unge har rett og slett størst nytte av pengene. De skal kjøpe bolig, møbler og bil. Kanskje skal de nedbetale studielånet. Hvis de har småbarn, har de i tillegg utgifter knyttet dem.
Eldre arbeidstakere har derimot marginal nytte av ekstra inntekt. Boligen er allerede kjøpt, møblene er på plass og gjelden er lavere. Og barna, dersom de har hatt det, har som regel flyttet ut. Stort sett har de også spart opp nok penger til å ta seg en ferie en gang i blant.
Innfør en livslang skattekvote på en million!
Et alternativt økonomisk forslag er at alle skal få beholde sin første tjente million helt skattefritt. Hver eneste krone av den første millionen du tjener, beholder du helt selv. Dette løser problemet med at skatt ikke treffer likt når livsinntekten fordeles ulikt over tid.
Skattekvoten kan helt eller delvis erstatte frikortgrensen, eller komme i tillegg. Alle får én livstidskvote. Når kvoten er brukt opp, beskattes inntekten som normalt.
En innvending man kan gi, er at ordningen kan slå ulikt ut mellom årskull dersom staten justerer skattekvoten over tid. Dette er en rimelig innvending. Imidlertid eksisterer denne svakheten også i dagens skattesystem. Skatter og fradrag endres jevnlig og rammer årskull forskjellig.
En bedre innvending er at dette insentiverer skatteflukt. Mennesker flytter ut av landet når skattekvoten er brukt opp. Samtidig kan man også argumentere for at det motsatte blir å skje. Hvis man beholder mer av det man tjener, har man også mer penger å bruke og investere der man er. Man kan ha kjøpt bolig eller annen fast eiendom som binder en sterkere til hjemlandet, som gjør utflytting mindre aktuelt.
Ved å gjøre den første millionen skattefri gir vi alle en slags økonomisk grunnmur i begynnelsen av voksenlivet. For unge kan 200-300 000 kroner mer betyr forskjellen mellom å komme inn i boligmarkedet eller bli værende som leietaker, mellom å nedbetale studielånet tidlig eller sent, eller mellom å utsette familieplaner eller ha råd når man er ung voksen.
Dessuten insentiverer dette unge til å ta mer iniativ for å bidra og tjene penger. Til å starte bedrifter, jobbe og skaffe seg tidlig arbeidserfaring. Skattekvoter på førstegangsmillionen er med andre ord en investering i de unge.
En million høres mye ut, men fordelt over noen få år i fulltidsjobb er det faktisk ikke mer enn en håndsrekning i etableringsfasen.
