Når nye lokaltog får færre sitteplasser og flere ståplasser, kaller FrP det et dårligere tilbud. Det man bør gjøre, er å prisdiskriminere mellom dem. På korte reiser som Oslo-Ski kan mange stå trygt og greit, slik de allerede gjør på buss og t-bane. Da er det rimelig at de betaler mindre, mens de som vil sikre seg sete, betaler for det.
Seter tar opp plass og koster
Nye lokaltog settes inn på Østlandet fra juni 2026 med 289 sitteplasser mot dagens 308, kan vi lese om i Nettavisen. Antall ståplasser øker markant. Totalkapasiteten går dermed opp, og kostnaden per passasjer ned, selv om antall seter går ned.
Det mest bemerkelsesverdige her er ikke at togene får større ståsoner, men at FrP-politiker Frank Sve kritiserer at flere kan komme til å stå og kaller det et dårligere tilbud. Han argumenterer for at pendlere starter dagen med å bli utslitt og må «sjangle gjennom» dagen.
Hvis noe, er dette et tiltak som burde applauderes av et parti som ellers maner til nøysomhet med skattepengene. Det mangler tross alt ikke på mennesker som kan stå en liten halvtime på en kort strektning til og fra en kontorjobb hvor de uansett sitter hele dagen. Mange som reiser med buss og t-bane til daglig gjør allerede dette.
Ulike behov for ulike mennesker
Faktisk bør man ta det enda lengre. Pris betyr nemlig noe. Alle reisende verdsetter ikke en sitteplass likt. Et sete er en knapp og verdifull ressurs i rushtiden, og hvis staten selger dette til en for lav pris, fører det til overkonsum. Togene blir overfylte og enkelte får ikke sitteplass.
Jeg tror mange studenter og unge som pendler er prisfølsomme og gledelig ville stått hvis de kunne fått en rabattert billettpris for dette. Dette kalles prisdiskriminering (eller prisdifferansiering) og er et helt normalt økonomisk virkemiddel i en verden som ikke er svart-hvitt.
Vi aksepterer prisdifferensiering i mange andre kontekster. På fly velger noen billigst mulig mens andre betaler mer for ekstra bagasje eller benplass. Hoteller og utleieboliger prises etter romtype, størrelse og utsikt, og prisene endrer seg gjennom året. Drosje blir dyrere i rushtid når etterspørselen er høy. Og parkering koster mer i sentrumsnære soner og på travle tider.
Markedet er mangfoldig. Alle mennesker har rett og slett ikke behov for det samme på akkurat det samme tidspunktet. Heller ikke på toget. Noen trenger sitteplassen av helsemessige eller praktiske grunner. Men mange kan stå en stund helt uten problemer.
Prisdiskriminering er rettferdig
Det er verdt å understreke at dette ikke handler om å tvinge alle til å stå. Dette handler om rettferdighet. Det er urettferdig når folk må stå og likevel må betale full pris. Man bør kun betale for det man faktisk bruker. Hvis man får velge bort å betale for noe man ikke bruker, er det bra.
Når flere velger å stå, øker dette dessuten tilgjengeligheten av seter til de som trenger setene mest. Eldre som er dårlige til beins og andre som av ulike grunner har behov for eller vil ha sitteplassen.
Og fordi ståsonene særlig avlaster de korte, mest belastede strekningene, kan sitteplasser prioriteres til pendlere som faktisk reiser langt, uten at vi må kaste milliarder av skattekroner etter flere seter som står tomme store deler av dagen. Slik kombineres effektiv ressursbruk med sosiale hensyn.
Bedre for klima- og miljø
Et siste argument jeg vil trekke frem er at prisdiskriminering er bedre for klima- og miljø. Jo mer effektivt vi fyller togene i rushtiden, desto færre tog må bygges og kjøres for å frakte det samme antallet passasjerer. Dette betyr lavere materialbruk for å produsere tog, mindre energiforbruk i drift og mindre slitasje på togene.
Med andre ord er ikke prisdiskriminering bare et godt tiltak for lommeboka. Det er også et sabla godt tiltak for jordkloden.
