Politisk engasjemerte mennesker har ofte «den ene gode saken» som de mener fortjener gjennomslag. Da går likebehandling ofte til side, og vi ber om skreddersøm og særfordeler. Men hvor mye makt er du egentlig villig til å gi fra deg for å vinne frem akkurat saken din?
Engasjement gir tunnelsyn
De fleste som engasjerer seg sterkt i en politisk sak, anser – nesten per definisjon – akkurat sin sak som noe av det viktigste som kan få gjennomslag. Det skorter ikke på gode intensjoner og paternalistiske begrunnelser fra den som engasjerer seg. De vil selvsagt det beste for samfunnet.
Imidlertid fører disse hjertesakene ofte til en form for politisk «enøydhet» eller partiskhet. Når man først brenner voldsomt for én ting, blir det fristende å ta frem brekkjernet. Man vil forskjellsbehandle og kreve at nettopp sin sak skal få særfordeler. Det generelle prinsippet om likebehandling glir til side til fordel for bestemte grupper eller målsetninger.
I praksis betyr det som regel at man ønsker å gi myndighetene mer makt til å innføre disse særfordelene. Flere lover og nye ordninger som kan skreddersys for å tilgodese de «riktige» mottakerne. Den politiske entusiasmen blir en fullmakt til å gjøre unntak og særbehandle, for det man står for er jo så viktig.
Men så skjer det som ofte skjer
Når makten først er delegert, kommer skuffelsen. Myndighetene brukte ikke makten slik man hadde sett for seg. Ordningen viser seg klønete eller ineffektiv. Den blir dyrere enn lovet, eller kriteriene slår uheldig ut og rammer de svakeste hardest. Kanskje oppstår det køer, mer byråkrati eller korrupsjon.
Av en eller annen grunn gikk det ikke slik man håpet da man ga myndighetene makten til å «ordne opp» i problemet.
«Makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt.»
John Dalberg-Acton
Et ferskt eksempel er Jimmy Kimmel-saken. Etter at Kimmel kommenterte drapet på Charlie Kirk i september, kom offentlige advarsler fra FCC-leder Brendan Carr om mulige lisenskonsekvenser for ABC-stasjoner. ABC/Disney tok derfor «Jimmy Kimmel Live!» midlertidig av lufta. Saken viste hvordan regulatorisk makt kan misbrukes på måter mange ikke hadde forutsett, og utløste en debatt om myndighetspress mot private aktører.
Situasjonen kan minne om avl av motehunder. Man designer eller skreddersyr hundene til å få søte haler, store ører og flate snuter. Denne overoptimaliseringen gjør at hundene får massevis av uforutsette helseproblemer senere i livet, som for eksempel pustevansker.
Slik er det også med politikk. Politiske virkemidler som favoriserer spesifikke grupper eller mål ser gjerne tiltalende ut der og da, men kan skape defekter eller bivirkninger senere.
Statlig makt er ingen à la carte-meny
Noe av utfordringen er at staten ikke er en fri variabel. Statlige virkemidler er ikke presisjonsinstrumenter der du kan velge alt som passer og velge bort alt som ikke passer. De er brede, tunge og forvaltes av direktiver og institusjoner som har andre hensyn enn akkurat ditt. Dette gir utilsiktede konsekvenser.
Statlig makt er med andre ord ikke en à la carte-meny. Det er en fast meny. Velger du menyen, får du både forrett, hovedrett og dessert. Også når du bare liker hovedretten. Du må spise alt som serveres.
Vi bør alltid ha i bakhodet at neste regjering kan være fryktelig. Selv når vi stoler på den sittende regjeringen. Når makt først er gitt, kan den nemlig slenges over til motstanderen. Makt er et våpen som kan vendes mot deg.
Jo mer vi designer ordninger for «akkurat denne gangen» og «akkurat disse menneskene», desto større blir risikoen for at makten senere brukes på måter vi ikke liker, eller utvides til nærliggende områder. Makt som i dag brukes positivt og fornuftig, kan i morgen brukes vilkårlig og reaksjonært.
Derfor bør vi være svært tilbakeholdne med å gi staten stort skjønnsrom, og muligheten til å gjøre unntak og gi særfordeler. Lover og regler bør i størst mulig grad være prinsipielle, generelle og nøytrale.
