Da Bortenregjeringen tiltrådte 12. oktober 1965 var det som et mirakel. Den representerte en vårløsning efter total Ap-dominans gjennom mange tiår. Likevel ble den kimen til et uløselig borgerlig problem. Sjelden har problemet vært så tydelig som i årets valgkamp.
Arbeiderpartiet hadde styrt Norge i 20 år, 16 av dem med rent flertall. Ja, tok man med tiåret før hadde Ap styrt siden 1935, bare avbrutt av 2. verdenskrig. Naturligvis var det en begivenhet av historiske dimensjoner at Ap mistet regjeringsmakten.
Fraksjon i Høyre sikret Borten
Høyres John Lyng gjorde det etter valget tidlig klart at han ikke var statsministerkandidat. Det måtte bli en fra mellompartiene, som samlet var mye større enn Høyre. Bent Røiseland fra Venstre var Lyngs kandidat, og det stod mellom Røiseland og Senterpartiets Per Borten. Høyres og KrFs stortingsgrupper skulle velge mellom de to, og på grunn av en fraksjon i Høyre, som Kristian Asdahl tok initiativet til, vant Borten 2/3 av stemmene i Høyres gruppe. At det hadde vært fraksjonering ble ikke kjent før i 1970, og navnene på de som deltok ble ikke offentlig kjent før i 1987.
Tre grunner til regjeringsskiftet
Hvordan var det i det hele tatt mulig at fire partier som hadde vært små, forskjellige og splittet kunne finne sammen, og så danne regjering? Svaret er tredelt; intern opposisjon i Arbeiderpartiet, Høyres leder John Lyng, og misnøye med Aps totale dominans.
Da Arbeiderpartiet i 1949 ble enige med seg selv om forsvars- og sikkerhetspolitikken, etter en rekke provokasjoner fra Sovjetunionen mot landene i Europa, og gikk inn for NATO-medlemskap, skapte dette en permanent opposisjon i Arbeiderpartiet. Den utkrystalliserte seg først gjennom etableringen av tidsskriftet Orientering i 1952. Et samlingspunkt for den interne opposisjonen mot Arbeiderpartiets vestorienterte utenriks- forsvars- og sikkerhetspolitikk under NATOs atomparaply. Da de ledende folkene ble ekskludert fra Ap, dannet de like godt et nytt parti våren 1961; Sosialistisk Folkeparti. Arbeiderpartiet fikk (igjen) en brysom konkurrent på venstre fløy. Få måneder senere gikk Aps rene flertall på Stortinget tapt, idet SF fikk to mandater. Både Ap og de fire borgerlige partiene hadde 74 representanter hver. SF kom «på vippen».
Høyres parlamentariske leder John Lyng øynet en mulighet. I flere år hadde han møysommelig jobbet med å bringe de fire borgerlige partiene sammen. De skulle nærmer seg hverandre politisk, og samarbeide om merknader og forslag i komiteinnstillingene. Slik skulle de, med tiden til hjelp, meisle ut et regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet. Noe velgerne kunne tro på. SFs vippeposisjon gav de borgerlige en mulighet. For selv om SF var svært alene om de hovedsakene de var dannet på grunnlag av, så kunne det kanskje oppstå en situasjon der det kunne dannes flertall mot Arbeiderpartiet og regjeringen Gerhardsen. Og den muligheten kom, gjennom Kings Bay-saken. Den kortvarige Lyng-regjeringen høsten 1963 viste at de borgerlige kunne gå sammen i regjering.
De borgerlige partiene gav i valgkampen 1965 en intensjonserklæring om å danne regjering ved borgerlig flertall. Og de fire partiene økte fra 74 til 80 mandater. Venstresiden gikk tilbake fra 76 til 70.
Mange var lei av politikken Ap førte. Etterkrigsårene var preget av gjenoppbygging og rasjonering. Det var grått og trist. Arbeiderparti-regjeringen slet tungt de siste årene. Kings Bay-skandalen preget partiet. At en «arbeiderregjering» kunne ta så lett på sikkerheten til industriarbeidere føltes for mange som et svik.
Arbeiderpartiet hadde i årene etter krigen ført en hardhendt fornorskningspolitikk, både overfor samer og romfolk. Det var også ført en sentraliseringspolitikk, spesielt i Nord-Norge. Og i hemmelighet overvåket politiske motstandere på venstresiden.
Vaktskifte – ikke systemskifte
Overskriften er ikke min – men lånt fra bind 6 i serien Det skjedde i Norge (Ustvedt, 1981). Der forekommer overskriften riktignok i formen «Systemskifte – eller vaktskifte?». Men konklusjonen er åpenbar: Hverken regjeringserklæringen til Borten, eller endringen av forslaget til statsbudsjett fra den avtroppende Gerhardsen-regjeringen, indikerte noe systemskifte. Snarere bare et vaktskifte. Nye folk, og små justeringer av den politiske kursen. Noe som naturlig nok skuffet en del velgere – og politiske miljøer. Spesielt i Høyre, der flere hadde ventet større gjennomslag for Høyres økonomiske politikk.
Siden det var fire partier som danne regjering sammen, og det var strid om statsministerposten, oppdaget Per Borten at han ikke hadde noe avgjørende ord på regjeringens sammensetning. Det var de fire partiene som valgte ut mannskapet han skulle lede til å styre Norge. Borten var folkelig og populær, utad. Han åpnet opp, og satte søkelyset på uheldige sider ved Ap-staten. Som samrøret mellom Arbeiderpartiet, LO og Overvåkningspolitiet. Først Lundkommisjonen i 1996 avdekket hvor omfattende den politiske overvåkningen i Norge hadde vært under Ap. Den nye regjeringen innførte offentlighet i forvaltningen, pressestøtte – og Folketrygden. Den ble mer omfattende enn Ap hadde tenkt seg, og modellen var det Venstre som utviklet. En rekke småflyplasser ble bygget over hele landet, med oppnavnet «kyllingmarker», efter samferdselsminister Håkon Kyllingmark.
Som utenriksminister var Høyres John Lyng langt mer imøtekommende for offentlig debatt om utenrikspolitikken, til stor glede for den eneste opposisjonen på Stortinget på dette området; SF og Finn Gustavsen. For øvrig til stor frustrasjon for krefter i Høyre.
Selv om Borten var en populær regjeringssjef utad, utviklet det seg etterhvert sterk misnøye internt i regjeringen – med hans lederstil. Han tvilte seg i stor grad frem til beslutninger, hadde vanskelig for å ta avgjørelser – og for å akseptere avgjørelsene som ble tatt. Regjeringens sterke og analytiske hoder, handelsminister Kåre Willoch (H) og kommunalminister Helge Seip (V) ble veldig frustrerte. Regjeringen ble også markant svekket da først utenriksminister John Lyng forlot regjeringen i april 1970, Kåre Willoch i mai, og Helge Seip i august. Per Borten beskrev hvordan det var å lede en koalisjonsregjering med et uttrykk han kjente godt fra sitt sivile yrke som bonde; det var som å bære sprikende staur.
Lekkasjesaken – regjeringens endelikt
Valget i 1969 svekket regjeringens parlamentariske grunnlag, fra 80 til 76 mandater. Og den ble ikke sittende lenge. Det ble imidlerting ingen «død i skjønnhet» for samarbeidet. Det var spørsmålet om Norges tilknytning til EF (nå EU) som skapte problemene. Under en flytur til Brüssel hadde statsministeren vist en rapport fra ambassaden i Brüssel til to av lederne for Folkebevegelsen mot medlemskap i EEC (som EF fortsatt ble kalt); Arne Haugestad og John Lager. Da Dagbladet noen dager etter flyturen brakte en artikkel basert på rapporten, ble det et svare leven. Det var lett å mistenke at selve statsministeren var avisens kilde. Noe han avviste. Høyre, Venstre og KrF mistet tilliten til Borten, men ønsket å fortsette samarbeidet i regjering – med en ny sjef. KrFs Kjell Bondevik ble kandidaten de skulle samle seg om. Senterpartiet sa nei, og dermed sprakk regjeringen. Det var duket for Einar Gerhardsens arvtager, Trygve Bratteli og Ap isteden. Bondevik følte seg lurt av SP. Han gav uttrykk for at han var «djupt såra og vonbroten», også dette uttrykket har festet seg i norsk språk. I ettertid ble Bortens fall bare oppsummert i ordet lekkasjesaken.
Først i 1986 kom boken «Skjebnedøgn», der regjeringens presseråd Ole N. Hoemsnes bekjentgjorde at han var Dagbladets kilde, ikke statsministeren. Per Borten var renvasket for brudd på taushetsplikten. Men kanskje var denne episoden dråpen som fikk begeret til å renne over for frustrerte samarbeidspartier?
1973: Det uløselige problemet melder seg
Som jeg har nevnt et par ganger, skapte Bortenregjeringen grunnlaget for det som skulle bli et uløselig problem. At den første borgerlige regjeringen på 30 år ble et vaktskifte fremfor et politisk systemskifte var neppe noe problem for Venstre, KrF og Senterpartiet. Det var kun i Høyre at man ventet seg en skarp høyresving med en borgerlig regjering – med vesentlig lavere skatter og avgifter, og en mindre offentlig sektor. Men slik ble det jo ikke.
Da partienes grep om pressen løsnet på 1970-tallet, og velgernes lojalitet til partiene løsnet for alvor – som følge av debatten om norsk EF-medlemskap, var det duket for helt nye allianser – og partier. Partiene til venstre for Ap samlet seg i Sosialistisk Valgforbund – som siden utviklet seg til partiet SV. Venstre ble etter folkeavstemningen delt i to, under landsmøtet på Røros. 70% av Venstres velgere stemte nei i folkeavstemningen, mens 2/3 av stortingsgruppen var ja-folk. Og det ble de 5 i nei-siden som sammen med SP og KrF skulle bli basis for den neste borgerlige regjeringen; Korvalds unntaksregime fra folkeavstemningen og frem til stortingsvalget året etter. Partimønsteret var for alvor i endring.
Kina-tro kommunister stiftet AKP (m-l) i 1973, men måtte stille til valg som Rød Valgallianse. Dog med begrenset suksess stemmemessig. Høyre fikk for alvor en konkurrent til høyre for seg; den mangeårige politiske enmannsforestillingen Anders Lange gikk hen og stiftet et parti, i en alder av 69 år. Partinavnet signaliserte hvor viktig grunnleggeren var, og oppsummerte samtidig hva partiets politikk gikk ut på: Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Mer konkret utformet partiet ikke noe program, men plakaten «Vi er lei av», senere omformulert til et mer positivt budskap; Vi vil.
Lange selv døde allerede i 1974, og det var arvtageren Carl I. Hagen som møysommelig bygget opp en partiorganisasjon som utformet et politisk program. I dag kjent som Fremskrittspartiet. Ved årets valg ble dette for fjerde gang det største ikke-sosialistiske partiet. Men avstanden til de andre partiene på borgerlig side er stor på viktige områder. I 2019/2020 satt alle de fire nåværende borgerlige partiene sammen i regjering – men de politiske forskjellene lot seg i lengden ikke smøre med oljepenger til partienes ulike formål.
En historisk regjering
Bortenregjeringen var historisk, både fordi det var den første borgerlige flertallsregjering på fire år, og første gang de fire partiene satt i regjering sammen – med flertall bak seg i Stortinget. Også regjeringens tragiske sorti er uten parallell i norsk historie. Etterdønningene av regjeringens politikk lever vi med den dag i dag – bl.a. i form av Fremskrittspartiet.
—
Både regjeringen og statsministeren er omtalt i en rekke bøker. F.eks Norges statsministre (Per Otto Borgen, 1999), Mellom plikt og lyst (Forr/Hegge/Njølstad, 2010). Skjebnedøgn (Ole N. Hoemsnes, 1986), og Da Venstre sprakk (Garvik, 1982). I biografier og memoarer: John Lyng – samarbeidets arkitekt (Lars Roar Langslet, 1989), Vaktskifte (John Lyng, 1973), Røiseland – statsministeren vi ikke fikk (Garvik/Røiseland/Vetland, 2003), Myter og virkelighet (Kåre Willoch, 2002), og Staurberaren Per Borten (Harald Berntsen, 2007).
