I dag kunne Margaret Thatcher blitt 100 år. Damen som sosialistene elsker å håne, men som de facto reddet britisk økonomi og implisitt velferden i landet. Og som inspirerte hele den vestlige verden med sin liberalisme og sitt lederskap.
Hennes radikale reformer på 1980-tallet var så vellykkede at de også i stor grad ble gullstandarden for moderne sosialdemokratisk politikk under Tony Blair.
Da Thatcher ble statsminister i 1979 etter å ha jobbet seg opp i det konservative partiet, som medlem av underhuset i 1959, utdanningsminister i 1970 og partileder i 1975, var Storbritannia fullstendig på felgen. En galopperende inflasjon, en oppblåst offentlig sektor, ulønnsomme statlige industribedrifter og rabiate fagforeninger som misbrukte streikevåpenet hyppig. UK ble omtalt som Europas syke mann, med god grunn.
Etterkrigstiden hadde gitt britene økt velstand, men mot slutten av 1960-tallet og gjennom 1970-tallet begynte økonomien å skrante. Industrien slet med lav produktivitet, og landet opplevde høy inflasjon. Dette førte til at lønningene ikke holdt tritt med prisstigningen, og arbeiderne mistet kjøpekraft og trygghet.
De hyppige streikene svekket tilliten til de styrende partiene. Labour-regjeringen under James Callaghan slet med å håndtere konflikten mellom fagforeningene og behovet for økonomisk disiplin. Dette førte til politisk ustabilitet og hyppige regjeringsskifter. Konservative og Labour byttet på regjeringsmakten, men ingen klarte å gi landet en varig løsning på problemene.
Oljepriskrisen i 1973 førte til at drivstoffprisene skjøt i været, og landet opplevde energimangel. For å spare strøm ble det innført «tre-dagers arbeidsuke» i industrien, noe som ytterligere forverret den økonomiske situasjonen. Mange briter opplevde at hverdagen var preget av mørklagte gater, køer og usikkerhet.
Margaret Thatcher gikk til valg på og gjennomførte radikale reformer for å få økonomien på fote. Selv om Thatcher kom fra en konservativ handelsfamilie, var reformpolitikken hennes alt annet enn konservativ. Hun hadde flertall i parlamentet og iverksatte en liberalistisk revolusjon ved å privatisere offentlig industri, fjerne unødvendige reguleringer, slanke offentlig sektor og føre en stram pengepolitikk for å stagge inflasjonen. På kort sikt bidro hennes skarpe lut til økt arbeidsløshet og fortsatt misnøye, men på midten av 80-tallet kom de positive effektene av hennes politikk i form av en markant forbedring av britisk økonomi, mange nye aksjonærer (også ansatte som tidligere var opptatt med å streike) i de privatiserte bedriftene og betydelig kjøpekraftforbedring. Den økonomiske politikken ble sett på av omverden som et mirakel fordi veksten var så markant, mens inflasjonen var lav. Mens hennes forgjengere hadde trykket penger for å holde staten flytende, holdt Thatcher igjen.
Markant og resolutt. Hun var en stabeis, men hun hadde gått til valg på å få den syke mannen frisk, og det programmet skulle gjennomføres.
Thatchers økonomiske politikk inneholdt bl a:
- Privatisering: Mange statseide selskaper ble solgt til private eiere, som British Telecom, British Gas og British Airways.
- Deregulering: Finansmarkedene ble deregulert, blant annet gjennom den såkalte «Big Bang» i City of London i 1986, noe som førte til økt aktivitet og investeringer.
- Redusert makt for fagforeninger: Nye lover begrenset fagforeningenes innflytelse, noe som førte til færre streiker og økt produktivitet.
- Skattekutt: Skattenivået, særlig for de høyeste inntektene, ble betydelig redusert for å stimulere til investeringer og økonomisk aktivitet.
- Stram pengepolitikk: Inflasjonen ble bekjempet med stram pengepolitikk og høyere renter.
Også på den internasjonale arenaen var Thatcher en uredd og tydelig leder. Under Falklandskrigen i 1982 viste hun handlekraft da britene gjenerobret Falklandsøyene etter et argentinsk invasjonsforsøk. Hun hadde et nært forhold til USAs president Ronald Reagan, og var en sterk motstander av Sovjetunionen. Sammen stod de for en hard linje under den kalde krigen.
Da Tony Blair ble statsminister i 1997, ledet han Labour inn i en ny æra under slagordet «New Labour». Blair ønsket å fornye partiets image og politikk, og distanserte seg fra tradisjonell sosialisme. Han tok til seg flere av prinsippene som Thatcher hadde innført, spesielt innen økonomisk politikk. Dette var en del av det som ofte omtales som «The Third Way».
Eksempler på videreført politikk:
- Privatisering og markedstenkning: Blair videreførte privatisering av offentlige tjenester, blant annet innen helse og utdanning, gjennom såkalte «private finance initiatives». Det var fortsatt stor tro på markedet som motor for vekst og effektivitet.
- Skattepolitikk: Under Blairs ledelse forble inntektsskatten på et relativt lavt nivå, og det var ingen store reverseringer av Thatchers skattereformer.
- Arbeidsmarked: Blair beholdt mange av Thatchers reformer som svekket fagforeningene og gjorde arbeidsmarkedet mer fleksibelt.
- EU og globalisering: Blair var, som Thatcher, positiv til globalisering og Storbritannias rolle i verden, selv om han hadde en mer positiv innstilling til EU.
Dette viser at Margaret Thatcher hadde rett hele veien. Men det viser også at politisk håndverk ikke bare dreier seg om idéer, debatter og kronikker. Det handler om lederskap.
Thatcher var en leder for Storbritannia og den vestlige verden av samme format som Winston Churchill. Hun forandret verden – til det bedre – gjennom sin standhaftighet.
Vi er mange som savner Margaret Thatcher og som ønsker å markere hennes fødselsdag 13. oktober.
I 1979 skjedde det tre store politiske begivenheter i verden. Ayatollah Khomeini tok makten i Iran og stengte ned landet med prestestyre og overgrep. Landets befolkning har vært fengslet siden. Sovjetunionen invaderte Afghanistan.
Samme året ble Margaret Thatcher statsminister i Storbritannia og ledet landet gjennom en frihetskamp mot statskapitalisme og fagforeningstyranni. Det startet en fremgangssaga som varte nesten frem til Brexit.
I parentes kan det nevnes at 1979 var det året jeg meldte meg inn i FpU og ble leder av Oslo FpU og bystyrekandidat. Det var stort bare for meg.
Det som imidlertid var stort for flere enn meg var at «vi» hadde statsministeren i Storbritannia samtidig som FrP lå på 1,2% på meningsmålingene. Det var en enda større kilde til inspirasjon for ungliberalistene i FrP enn boken til Arve Lønnum Enkeltmenneskets siste skanse. Kombinasjonen av Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA viste at de løsningene vi brant for faktisk kunne omsettes i norsk politikk om FrP ble stort nok. Og nå er vi snart der!
