Statlige monopoler tenderer til å avvise eller forsinke medisiner unødvendig. Det er dårlig nytt for pasienter. I forbrukerelektronikk, mat, hygieneprodukter, verneutstyr og byggprodukter håndteres dette av private sertifisører som konkurrerer om å tilby sertifiseringer og kvalitetsstempler. Hvorfor ikke med medisiner også?
Monopol på godkjenning av medisiner
I «Helsemyndighetenes overforsiktighet kan være dødelig» argumenterte jeg for at helsemyndighetenes «føre var»-linje kan bli for streng. Kostnaden er at pasienter nektes en potensielt effektiv medisinsk behandling. Et eksempel var da godkjenning av betablokkere i sekundærforebygging av hjertesykdom ble forsinket med ti år. Dette resulterte i omtrent 100 000 tapte menneskeliv.
Kjernen i problemet er to typer regulatoriske feil. Helsemyndighetene kan godkjenne noe skadelig eller de kan forsinke/avvise noe som virker. Den første feilen er synlig og politisk kostbar, mens den andre er «usynlig», men kan koste like mye eller mer i liv og helse. Dette gir insentiver som bremser opp godkjennelsen av effektive medisinske behandlinger – som er særlig problematisk når utviklingen går fort.
I tillegg er det slik at disse avgjørelsene er gruppebaserte. Mindretallet eller «unntakene» kan ha stor nytte av å ta en medisin. Men flertallet som tar medisinen gjør ikke det. Staten vurderer derfor kostnadene av å godta medisinen som større en nytten.
Dette ble debattert på Debatten i går 14. oktober. Medisiner virker rett og slett bedre for noen og verre for andre. For mindretallet en medisin fungerer for, er det et onde at medisinen ikke ble godkjent. De får ikke engang lov til å prøve dem ut.
Konkurranse mellom private sertifisører
Konkurranse i det private markedet er en annen modell. Private sertifisører er en tredjepart som vurderer produktets kvalitet, design, produksjon og sikkerhet. Består produktet denne formen for godkjenningsprosess, får det et kvalitetsstempel av sertifisøren.
Sertifiseringer og kvalitetsstempler er ikke et nytt fenomen. I mange bransjer er private sertifisører helt vanlig. For eksempel for forbrukerelektronikk, leker, mat, hygieneprodukter, verneutstyr, kjøretøy og byggematerialer. Produsenter og selgere merker produktene før de slippes på markedet.
Det er vanskelig å se hva som er den prinsipielle grensen mellom medisiner og andre produkter og varer. I alle tilfellene lar man andre aktører enn en selv teste og vurdere produktet, og i alle tilfellene har det uheldige konsekvenser dersom sertifisøren feilvurderte produktet.
Et selvkorrigerende system
Kan ikke private sertifisører også bli overforsiktige? Ja, men sertifisørene konkurrerer i markedet, og er avhengig av et godt omdømme for å få nye og beholde gamle kunder. De har derfor sterke insentiver både til å unngå å godkjenne farlige medisiner og til å ikke forsinke trygge og effektive medisiner.
Setter en sertifisør logoen sin på et produkt som viser seg å være farlig, skades tilliten og kundene går til en konkurrent. Hvis sertifisøren er overforsiktig, bruker for lang tid eller krever unødvendig kostbar testing som forsinker trygge og effektive medisinske behandlinger, forsvinner kundene av samme grunn.
Markedskonkurransen virker dermed som to motkrefter som reduserer begge feiltypene – verken sertifisere farlige medisiner eller avvise effektive medisiner. En innebygd feedback-mekanisme som kalibrerer og holder systemet i en slags homestatisk likevektstilstand.
Hvem betaler de private sertifisørene?
Hvem er så disse kundene? Kundene kan være legemiddelprodusenter som betaler for sertifisering fordi det øker salget. Et kjent kvalitetsmerke signaliserer at produktet har bestått strenge tester, og kunder av legemiddelprodusentene blir mer tilbøyelige til å kjøpe det.
Også sykehus, forsikringsselskap, leger og farmasøyter verdsetter slike kvalitetsstempler. Faktisk vil de forvente det av alle seriøse aktører. De vil tross alt unngå misfornøyde pasienter og søksmål, og kjøper gjerne sertifiserte varer, inkludert medisiner. I tillegg vil selvsagt pasientene selv unngå å ta utrygge medisiner.
Man kan også se for seg ideelle eller folkefinansierte sertifisører. Disse vil altså være helt finansielt uavhengige medisinprodusenter og andre kunder som potensielt kan påvirke godkjenningsprosessen. Uten store nok pengesummer vil det trolig være begrenset hvor mange grundige godkjenningsprosesser de klarer å gjennomføre.
Det kan også hende premisset mitt over ikke står seg. Teknologiske innovasjoner kan gjøre godkjenningsprosessen svært billig. Kanskje man benytter en KI-modell som raskt tolker og synteserer alle publiserte vitenskapelige studier og rapporter om en medisin. Eller kanskje man henter informasjon fra prediksjonsmarkeder som destillerer spredt, lokal kunnskap til sannsynlige utfall.
Eller kanskje det dukker opp helt nye metoder vi ikke har tenkt på ennå. Nettopp dette er styrken (og svakheten) ved markeder. Her finnes ingen eksakt fasit. Verken for hvordan man bør vurdere produktet, hvilke eller hvor mange produkter som bør vurderes eller for hvem som skal vurdere det. Gjennom en eksploratorisk, darwinistisk prosess lar markedsmekanismer oss foreslå og oppdage ulike ting.
Ulike kunder har ulike standarder
Fordi kundene er ulike, vil de også kreve ulike standarder. En ung og frisk person som vurderer en forebyggende medisin vil som regel ha lavere risikovilje, og forlange større gevinster, enn en eldre og alvorlig syk pasient uten andre gode alternativer.
Derfor kan de private sertifisører gradere eller «filtrere» medisiner på ulike måter. Kanskje en sertifisør kun vurderer den strengeste evidenen og gir kvalitetsstempel til medisinene som definitivt er svært trygge og effektive. En annen sertifisør vil gi kvalitetsstempel til mer «eksperimentelle» medisiner som bare har gått gjennom en hurtig godkjenningsprosess for å sikre et minimum av sikkerhet.
Slik er det jo ofte i den virkelige verden. Verden er ikke svart-hvitt. Den er full av nyanser og gråsoner. No one size fits all. Det som gjelder for deg, gjelder ikke nødvendigvis for meg. Konkurranse mellom private sertifisører lar ulike markedssegmenter velge sertifiserte varer og tjenester etter egne behov og preferanser.
