I en makeløs bikube nyter biene godt av velstanden de alle bidrar til å produsere. Når guden Jupiter gjør dem fullstendig uselviske, kollapser alt. Mandeville bruker fabelen om biene til å vise hvordan velstand, handel, produksjon, arbeidsdeling og konkurranse «spontant» springer ut av egeninteressen.
Hva handler diktet om?
«Fabelen om biene» («The Fable of the Bees») er et dikt utgitt i 1714 av Bernard Mandeville. Oversettelsen på norsk kan leses nederst i artikkelen.
Diktet åpner med å skildre den mest storartede bikuben noe bie kan tenke seg. Kuben er produktiv, velstående, «den store verpeplassen for vitenskap og industri» og borgerne er beskyttet fra konger under Magna Carta. Et praktsamfunn beundret av sine venner og fryktet av sine fiender.
Men biene har ikke edle motiver. Tvert imot er de forfengelige, grådige, egoistiske og handler kun ut fra individuell egeninteresse. De yter tjenester for hverandre ikke av altruistisk godhet eller nestekjærlighet, men fordi de selv har noe å tjene. I Mandevilles samtid ble slik selvhevdelse ofte oppfattet som last eller synd.
Likevel fungerer bikuben overraskende godt. Nettopp fordi alle jager egne fordeler og krever noe igjen for å gjøre en jobb, oppstår allmenne goder nærmest som en gave fra «den usynlige hånd». Uten noen overordnet sentralplanlegger, koordinerer også de individuelle bienes egeninteresse seg på en slik måte at spontan orden i samfunnet skapes.
Vendepunktet i diktet kommer når guden Jupiter hører klagesang over de forkastelige biene. I vrede «renser» han samfunnet for umoral. Samme øyeblikk fylles alles hjerter av uselviskhet, nestekjærlighet og altruisme. Ingen av biene tar ære i eller konkurrerer om å gjøre seg større, raskere eller bedre enn noen av sine medbier.
Følgene er ikke den gullalderen man skulle tro. Når lysten etter status, nytelse, komfort og luksus opphører, forvitrer også forutsetningen for etterspørsel, produksjon og arbeidsplasser. Et samfunn uten individuell egeninteresse mangler drivkraften som holder byttehandler og arbeidsdeling i gang. Limet som gjør at skomakere, sjømenn, bakere og slaktere kan samhandle.
De uselviske biene gjør dyd av å være nøysomme og beskjedne. Alle gjør seg så liten som overhodet mulig, ingen skryter av seg selv, ingen sitter igjen med et overskudd, og ressurser fordeles likt på alle uavhengig av hvem som har gjort jobben. Diktet avsluttes med at de gjenværende biene flyr inn et hult tre, og bikuben kollapser. Der tar ikke de ubetydelige livene deres lenger opp plass!
Budskapet til Mandeville er å presentere leseren med et paradoks. Samfunn blomstrer ikke fordi alle er selvoppofrende engler, men fordi imperfekte mennesker (og bier!) finner gjensidig fordelaktige måter å samarbeide på. Fjerner man individets egeninteresse, forsvinner også de gode virkningene for kollektivet.
Da Mandeville var i live, var også dette et tydelig angrep på den tids religiøse etikk. Presteskapet tilskyndet mennesket til selvoppofrelse og til å gi livet sitt til Gud. Han hevder at et samfunn som virkelig levde slik, ville bli fattigere og svakere, ikke rikere og bedre. Ren dyd alene skaper ikke velstand.
Diktet «Fabelen om biene»
En romslig kube, rikt befolket av bier,
de levde sammen i sus og dus;
og like kjent for lover og våpen
som for store og tidlige svermer;
det ble beskrevet som den store verpeplassen
for vitenskap og industri.
Ingen bikuber hadde bedre styresett,
var lykkeligere eller mer tilfreds.
De var ikke slaver under tyranni,
og ikke styrt av et vilt demokrati;
men av konger som ikke gjorde urett, fordi
makten deres var innskrenket av lover.
Men guden Jupiter, drevet av moralsk forargelse,
sverget til slutt i vrede at han skulle rydde
den brølende bikuben for bedragere – og det gjorde han.
I det samme øyeblikk bedrageriet forsvinner,
fylles alle bienes hjerter av ærlighet;
Mange tusen biers liv gikk tapt.
Herdet av slit og strev
anså de behag i seg selv for umoral;
noe som forsterket måteholdet deres såpass
at de for å unngå ekstravaganse,
fløy inn i et hult tre,
velsignet med tilfredshet og ærlighet.
Ren dyd kan ikke få nasjoner til å leve
i prakt; de som vil gjenopplive
en gullalder, må være like villige
til å leve av eikenøtter som av ærlighet.
