Kina gikk fra plan til marked gjennom små forsøk som ble prøvd ut på ett sted av gangen. Når man erfarte at noe virket, utvidet man dette til å gjelde nasjonalt. Kinesernes strategi var enkel og effektiv. Prøv i liten skala, lær av data, og skalér det som virker. Også Norge kan bli bedre på å eksperimentere før vi bestemmer oss.
Kina reformerer og åpner opp
Da Kina bevegde seg bort fra planøkonomiens harde kanter på slutten av 1970-årene, gjorde de det ikke i ett stort sprang, men gjennom mange små eksperimenter. Man startet i ett fylke, en bydel, kommune eller en sektor, og hvis politikken var vellykket, ble den rullet ut nasjonalt.
Kinesiske ledere beskrev denne strategien som å «krysse elven ved å kjenne etter steinene». Poenget var altså å teste politiske reformer i et avgrenset område, og lære av innsikten dette ga.
La meg gi et konkret eksempel. Før 1978 hadde Kina full planøkonomi. Staten styrte både priser og produksjon. Bønder måtte levere hele avlingen til staten til faste priser, byfolk fikk varer med rasjoneringskort, og privat handel var nesten ikke lov. Dette var svært desinsentiverte for produksjonen.
Med eksperimenteringen kom konkurransebasert prissetting enkelte steder (bl.a. i Anhui og Sichuan). Bøndene leverte fortsatt en del av avlingen til en fast pris til staten, men alt utover det kunne selges fritt til markedspris. Det ga raskt insentiver til å produsere mer og bidro til fattigdomsreduksjon. Modellen ble siden videreført nasjonalt på begynnelsen av 1980-tallet.
Eksperimentene var ikke bare i landbruket. Et annet eksempel er de spesielle økonomiske sonene (SEZ). I 1980 fikk byer som Shenzhen, Zhuhai, Shantou og Xiamen lavere skatter, enklere tollregler og lov til å hente inn kapital fra utlandet. Økonomien skjøt fart. Fabrikker ble etablert, eksporten økte og lønningene steg. Igjen videreførte man modellen i flere byer og regioner.
Når erfaring viste at noe fungerte, kopierte man den andre steder. Det kan nesten ligne en slags eksplorativ, darwinistisk prosess der de minst overlevelsesdyktige genene selekteres vekk for hver generasjon. Vår generasjon, er evolusjonens vinnere.
Overført til politikkens verden betyr det at politikk iterativt forbedres for hvert nye eksperiment. Her er det imidlertid planøkonomi som selekteres vekk. Markedsløsningene er vinnerløsningene.
Norge kan lære av Kina
Det er ingen grunn til at det som gjelder Kina ikke gjelder Norge. Lokal eksperimentering er bra, og det bør vi gjøre mer av. Ulike politiske løsningerer tenderer til å gi oss mer frihet, ikke mindre.
Derfor leser jeg med en viss fortvilelse Kjell Bakkes seneste artikkel «Skattebingo – hva faen?», der han argumenterer mot å tilfeldig trekke ut 100 000 unge mellom 25 og 35 år til å få skattelette. I forslaget får de tilfeldig uttrukne et skattekutt på 125 000 kroner på arbeidsinntekten.
Dette er ikke noe frihetsforkjempere bør være imot. Dette er noe vi bør hylle. Selv om jeg synes summen var noe lav, og tidligere har argumentert for null skatt på første tjente million, må jeg likevel vedgå at 125 000 kroner er en pen slump penger som kan komme godt med når man er i startfasen av livet.
Eksperimenter gir svært god og viktig kunnskap
Imidlertid har jeg forståelse for at det oppleves som urettferdig når noen får og ikke andre får. De unge trekkes «ikke på grunn av innsats, inntekt eller behov», som Bakke selv formulerer det så fint, men ren og skjær flaks.
Men slike tilfeldige trekninger som dette gjøres hele tiden i randomiserte kontrollstudier. Dette er gullstandarden vår for å forstå og lære om verden. Vi trekker ut tilfeldig for å få en etterprøvbar test. Tilfeldigheten gjør nemlig at tildelingen blir uavhengig av kontrafaktiske utfall. Da oppfyller vi et viktig kriterium som kalles utskiftbarheskriteriet (exchangeability).
Utskiftbarhet er best forklart med en analogi. Se for deg at du hadde tilgang til en tidsmaskin. I én tidslinje eksponerer («utsetter») du en gruppe mennesker for, si, en type medisin eller, for den saks skyld, en politisk løsning (dette kalles intervensjonsgruppen). I en annen tidslinje lar du være å eksponere den samme gruppen mennesker for en medisin eller politisk løsning (dette kalles kontrollgruppen).
Du gjør deretter en direkte måling av utfallet i begge gruppene, sammenligner dem og noterer deg forskjellene. Fordi du behandlet begge gruppene likt, bortsett fra eksponeringen du ga dem, kan forskjellene tilskrives selve eksponeringen (det du utsatte dem for!) og ikke andre såkalt forstyrrende faktorer (konfundere). Fra dette utleder vi den kausale kjeden (årsakssammenhenger).
Hvis du hadde dratt tilbake i tid og gitt den motsatte gruppen eksponeringen, hadde du fått samme utfall, bare i den andre gruppen. Gruppene er med andre ord utskiftbare med hverandre. Dette er avgjørende for å utlede kausale kjeder.
I fravær av tilgang til en slik tidsmaskin må vi bruke andre metoder for å oppfylle kriteriet. Tilfeldig uttrekning, eller randomisering, er nettopp denne metoden. Den lar oss indirekte måle hva som hadde skjedd (det kontrafaktiske utfallet) dersom eksperimentet hadde blitt gjentatt og kontrollgruppen hadde blitt eksponert i stedet for intervensjonsgruppen. Da er gruppene utskiftbare. Genialt!
I slike randomiserte kontrollstudier står det også ofte om liv og død. Konsekvensene kan være svært alvorlige for dem som ikke får eksponeringen, mens andre får den. Utfallet oppsto ikke på grunn av «innsats, inntekt eller behov». Det var ren og skjær flaks.
Er dette etisk tvilsomt? Urettferdig, kanskje? Bør vi slutte å gjøre randomiserte kontrollstudier? Det kommer an på. Av og til er det jo det. Hvis vi allerede vet at en behandling redder liv (f.eks. antibiotika ved bakteriell meningitt), er det uetisk å gjennomføre slike studier.
Dessverre har vi ikke noe bedre metode. I mange situasjoner vet vi faktisk ikke helt sikkert hva som virker best. Da er randomiserte kontrollstudier nødvendige for å skaffe sikker kunnskap. Dette er realiteten. Skal vi overbevise andre mennesker om at frihet er et gode, er vi nødt til å ha skikkelig solid empiri å vise til. Ikke kun økonomisk teori.
Prøving og feiling i politikken er bra!
Historien er den samme igjen og igjen og igjen og igjen. Markedsøkonomi fungerer bedre enn planøkonomi. Frihandel fungerer bedre enn merkantilisme. Konkurranse fungerer bedre enn monopol. Og frihet fungerer bedre enn tvang.
Hvis frihetsforkjempere virkelig tror på sine egne ord om at frihet bringer oss et bedre samfunn, bør vi eksperimentere mer, ikke mindre.
