Den raskeste veien til bedre politikk er ikke mer byråkrati og langtrekkelige utredninger, men nysgjerrighet og åpenhet. Jeff Bezos’ dørmetafor og «hatter, barter og tatoveringer» illustrerer hvordan vi kan handle raskere – og likevel trygt – ved å prøve politiske løsninger som er lette å reversere.
Enveisdører og toveisdører
I en podkastepisode med Lex Fridman forklarer Amazon-gründer Jeff Bezos beslutningsprosessen hans for hvordan han tar daglige beslutninger. Han ser for seg hver beslutning kategorisert inn i to ulike dører: enveisdøren og toveisdøren.
Enveisdør er beslutning som er vanskelig eller kostbar å reversere eller omstille. Går du gjennom den, risikerer du å tape mye. Disse beslutningene krever grundig analyse og bør være svært gjennomtenkte.
Toveisdør er derimot en beslutning som er reverserbar. Du kan teste, lære av dem og ombestemme deg hvis det ikke gikk som planlagt. Denne typen beslutninger bør ikke overvelde oppmerksomheten din.
De fleste avgjørelser er toveisdører. Hvis du tar en avgjørelse, og det er en toveisdør, går du inn i den og tilbringer litt tid der. Hvis det viser seg å være feil avgjørelse, kan du gå ut igjen og velge en annen dør.
Jeff Bezos
Mange bedrifter og organisasjoner behandler nesten alle beslutninger som enveisdører, når flere av dem egentlig bør behandles som toveisdører. Alternativkostnaden av dette er stor. Man taper tid og ressurser på de mulighetene man ikke tar.
Hatter, barter og tatoveringer
En nært beslektet metafor er «hatter, barter og tatoveringer». Denne beslutningsprosessen hjelper også med å ta raske beslutninger ved å vurdere hvor lett de kan reverseres.
Hatter er midlertidige og svært lett å omgjøre. Dette tilsvarer Bezos’ toveisdør. Barter er litt vanskeligere å reversere, men du kan fremdeles rette opp i beslutningen hvis du angrer. Tatoveringer er i praksis låste eller permanente beslutninger. Dette tilsvarer Bezos’ enveisdør.
Denne skalaen er hakket mer raffinert enn Bezos’ toveis-/enveisdør-metafor, fordi den har en mellomløsning («barter») for beslutninger som ikke er verken for lette eller for vanskelige å reversere.
Det som er lett å endre, er trygt å prøve
I artikkelen «Kina liberaliserte takket være politisk eksperimentering» skriver jeg om Kinas reformer på 70- og 80-tallet. De forlot planøkonomi til fordel for markedsøkonomi ved å først eksperimentere med politiske løsninger i liten skala. Det som viste seg å virke, ble deretter innført nasjonalt.
Lærdommen er at vi bør være mer åpne og nysgjerrige på å teste ut politiske løsninger – både å innføre og avvikle dem. Imidlertid ga jeg ingen rettesnor for hvilke politiske løsninger som bør prioriteres for eksperimentering.
Her kan beslutningsmetaforene beskrevet over veilede oss. Først og fremst bør vi eksperimentere med politiske løsninger som er midlertidige, reverserbare, lokale/geografisk avgrenset og som raskt gir oss informasjon om virkeligheten. Også selv om de er litt spekulative og ukonvensjonelle – eller kanskje spesielt da!
La oss for eksempel oppheve alle fastsatte begrensninger på butikkers åpningstider, inkludert på søndager og helligdager. Dette kan man godt gjøre i ett fylke eller én kommune først. Eller kanskje bare i en bydel av Oslo eller Bergen, for å gjøre det enda mer lavterskel.
Fortløpende eller på et gitt tidspunkt kan man vurdere om butikkers åpningstider skal fortsette å holde stengt. Hvis det fungerer, vil utvide åpningstider kjennes «naturlig» og like selvsagt for folk som dagens åpningstider, og det blir utfordrende å overbevise dem om å gå tilbake.
Muligens blir man å se tilbake på dagens åpningstider på samme måte som hvordan man nå ser tilbake på de trange, gamle, utdaterte åpningstidene. Ifølge forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen var liberaliseringen av Lukkeloven – som stengte butikkene klokken 5 – en av de tøffeste politiske kampene hun måtte ta i sin politikerkarriere.
Skulle eksperimentet mot all formodning vise seg å ikke fungere, ja, da er det verste som kan skje at man går tilbake til start og gjeninnfører de gamle åpningstidene igjen. What’s the harm, then? Jeg tipper det er farligere å være litt for risikoavvers enn litt for vågal.
Mennesker må rett og slett erfare selv hvor vidunderlig flott det er med frihet og muligheter. De aller fleste vil nemlig ikke komme frem til dette gjennom egen analyse.
Politikk lett å avvikle er lett å innføre. Jo lettere det er å avvikle politikken, desto mer er mennesker villige til å teste den ut. Dessuten er det jo et utrolig stort gode med ny kunnskap om verden. Gjennom prøving og feiling går verden fremover.
