Antifragile systemer betyr å teste i liten skala og korte tidsperioder. Denne mekanismen lar suksesser spre seg mens de mislykkede forsøkene dør ut. Helheten er viktigere enn de enkelte delene. Gjennom denne metoden blir Norge bedre og mer liberal.
Eksperimenter liberaliserer
I en tidligere artikkel argumenterte jeg for at Kinas liberalisering sprang ut av prøving og feiling. Dette ligner en darwinistisk utviklingsprosess der politiske løsninger stresstestes. Markedsøkonomi, frihandel og konkurranse vant altså frem i Kina på 70- og 80-tallet fordi de leverte bedre resultater enn planøkonomi, proteksjonisme og monopol.
Senere i en nyere artikkel tok jeg til orde for at vi særlig bør være risikovillige med reversible politiske løsninger. Ordninger og tiltak som er midlertidige, tidsbegrenset og lette å ta tilbake uten betydelige kostnader. Kanskje særlig hvis de er orginale, kreative og ukonforme. Slike eksperimenter gir oss nemlig kunnskap om verden uten å låse oss fast.
Mangfold av lokale politiske løsninger muliggjør det å sammenligne, lære og kopiere det som fungerer, samtidig som dårlige ideer raskt kan forkastes. Desentraliseringsmekanismen trekker samfunnet i en mer liberal retning. Derfor bør liberalt innstilte mennesker ville ha mer eksperimentering, ikke mindre.
Også ekstreme eksperimenter
Men hvor langt kan vi ta dette? La oss nå forsøke å tenke på et ganske så ekstremt eksempel. Se for deg at vi ga alle 15 fylkene i Norge langt større råderett til å utforme egen politikk. I praksis blir nåværene fylkesordfører som en president. Hva om ett av dem valgte en helt annen kurs?
Nå ser vi for oss at Vestfold blir kommunister. De innfører kollektivt eierskap over produksjonsmidlene, priser og produksjon styres av statsforvalteren i fylket, og private investeringer og profitt er ikke lov.
Selv dette kan – paradoksalt nok – forsvares som et liberalt gode, fordi det statuerer et eksempel som viser hvor ille det er. Et skrekkeksempel som empirisk synliggjør hvor kostbart, inkompetent og ineffektivt en slik modell blir, også i en norsk kontekst.
Dette er med andre ord et feedback-system som selvkorrigerer eller selvtilpasser.
Og selvfølgelig bør innbyggerne ha retten til å flytte inn og ut av de ulike stedene. Jeg tviler på at mange blir værende hvis lokaløkonomien kjøres i grøfta. Bevegelsesfrihet forsterker insentivene til å innføre gode politiske løsninger og avvikle dårlige politiske løsninger.
Antifragil politikk
Desentraliserte, lokale og avgrensede eksperimenter gjør Norge mer antifragilt. Nassim Taleb bruker begrepet om systemer som blir bedre av feil. De suger til seg kunnskap fra små sammenstøt eller sjokk, og utvikler seg over tid i stedet for å la seg knekke av dem.
«Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.»
Friedrich Nietzsche
Helheten (landet) er viktigere enn summen av de individuelle delene (byer, kommuner eller fylker). Landet blir derfor totalt sett mer robust av små og kontrollerte sjokk. Tap, konflikt og friksjon holdes lokalt, samtidig som læringen deles nasjonalt slik at feil ikke sprer seg eller forblir varige.
Poenget er altså ikke at Vestfold bør innføre kommunisme. Imidlertid bør vi utforme institusjoner og strukturer som gir liten nedside når forsøk mislykkes og høy potensiell oppside når noe uventet lykkes. Systemer som sørger for at kostnaden er liten hvis det går galt og nytten er stor hvis det går bra.
Dette er sammenlignbart med hvordan flysikkerheten forbedres (lenke til videoen under). Når ett fly havarerer, samles data og funnene deles globalt. Hensikten er å fjerne feilen fra systemet, ikke å gjenta den. Ett krasj gir sikrere prosedyrer, bedre rutiner og tekniske forbedringer for alle andre fly.
