Hvor godt kjenner foreldre og barn hverandre? I en bok om relasjonen til faren og superkjendisen Jon Michelet er svaret ikke nødvendigvis så godt, for man holder på sine hemmeligheter.
Noen ganger får man en bok i hendene (ja, fysiske bøker er de beste!), som man rett og slett ikke klarer å legge fra seg. Opplevelsen er så spesiell, innholdet så godt formidlet at et kjent tema fremstår som noe helt nytt og ukjent. Slik er boken Marte Michelet har skrevet om relasjonen til sin far.
Selve tittelen «Det har skjedd verre ting i utlandet» er en intern familiegreie, men undertittelen forteller mer om hva boken dreier seg om: Scener fra et farskap. En fortelling om relasjonen mellom far og datter Michelet, gjennom oppvekst og voksenliv. Boken skildrer ikke bare relasjonen til faren, men hennes egen oppvekst innenfor rammene av rammene av foreldrenes liv, og frigjøringen fra rammene. Gjennom å leve ut et rollespill som faren forsøker hun å forstå farens valg.
Boken har fått strålende anmeldelser, og lanserings-/portrettintervjuer har kommet over en lav sko. Selv var jeg tilstede under lanseringen på Tronsmo, og hørte en interessant samtale der forfatteren meddelte at livet med en superkjendis som far har fått henne til – så godt det lar seg gjøre – selv å unngå kjendiseriet mest mulig. Noe som ikke er så lett i et land der man kan bli rikskjendis i en fei. For blir man først kjendis klarer man ikke å leve uten oppmerksomheten.
Jeg tilstår med en gang: Denne anmeldelsen blir ikke noe unntak fra de overstrømmende superlativer som er blitt forfatteren til del. Fortellingen flyter lett, språket er farverikt og utradisjonelt, og boken er godt komponert. Det er virkelig vanskelig å legge fra seg denne boken, om så bare for å puste og reflektere over det jeg akkurat har lest.
Kapitlene veksler mellom rollespill der forfatteren er eneste deltager, erindringer, og skildringer av rammene faren (og moren) lever innenfor – og hvordan de tar uventede valg, som fremstår som uforklarlige. Er det likevel mulig å forstå valgene?
Rollespill og egne erindringer ikke nok
Selve ideen om å «laive», altså spille rollespill, og gå inn i den karakteren man vil forsøke å forstå, var nokså ny for meg. Rollespill har jeg aldri drevet med. Men det kan faktisk minne litt om å leve ut uttrykket «Ikke kritiser noen før du har gått en mil i deres sko.».
Selv om Marte Michelet skal forsøke å forstå faren gjennom å leve som ham, er boken også en erindring, der hennes egne erindringer utfylles ikke bare av rollespillet, men også kildene om farens liv. Bakerst i boken er et kildekapittel, der mye naturlig nok handler om AKP-tiden.
Et politisk menneske som sprengte påtvungne rammer
Jon Michelet var et politisk menneske. I sin forfattergjerning, som redaktør, samfunnsdebattant, og som kjendis. Han må ha følt seg fanget av rammene, og gjorde sitt for å sprenge dem. For de som forsøkte å sette ham i bås må valgene han tok ha vært rare. Men MM forteller om et komplekst menneske, et produkt av arv og miljø – som likevel forsøkte å leve som seg selv. Klarer man det, når rammene blir for trange, og forventningene tyngende?
Fra det absurde, til det fine
Noe av det mest absurde er skildringen av hysteriet og rammene medlemmene av AKP (m-l) måtte leve med og innenfor. AKP-ledelsen var i 1975 overbevist om at 3. verdenskrig ville komme, at de (korrekt nok) var overvåket, og måtte bygge opp sin organisasjon gjennom bruk av dekknavn, slik at få av AKP’erne var kjente for offentligheten. Kaderne måtte gå foran som et godt eksempel både innad og utad – og dette krevet også at man i partimedlemmers påhør måtte utøve selvkritikk. Og bli utsatt for noe så absurd som marxist-leninistisk moralpoliti og parterapi. For yngre lesere må denne skildringen av AKPs indre liv og disiplin fortone seg spinnvill.
Noe av det fineste er skildringen av morens innsats da hele familien rømte fra Norge for å bo i Zambia, og bidra i kampen mot apartheid. Fine er også en del av øyeblikkene med faren – selv om både den økende avstanden til faren og hans offentlige liv, og frigjøringen blir mer og mer fremtredende jo lenger fortellingen går.
Det som skjer nærmest – er det mest håndterlig?
Å reagere – eller avreagere – på nyheten om massemordet på Utøya 22. juli, der Marte Michelet var et hovedmål for terroristen – sammen med Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støre, med utsagnet «det har skjedd verre ting i utlandet» er ingen innlysende måte gi uttrykk for følelsene. Dine nærmeste er et mål for Norges verste massemorder. Hvordan forholder man seg til sånt? Kanskje viser utsagnet at vi blir mest berørt av det som er nært, uansett hvor ille ting som foregår i verden rundt oss. Helst langt borte.
Mange måter å være far
Det kan være vanskelig å være far. Forventningene er mange, fra alle kanter. Er man en del av den nye, progressive tid (for ikke å si revolusjonære), blir det enda et lag av forventninger. Det er mange lag av roller og dertil hørende forventninger man kan pakke Jon Michelet inn i. Det må ha vært krevende. Hvordan er miksen av arv og miljø vi mennesker blir den vi blir? Debatten er av de evige. Jon Michelets bakgrunn kan sikkert forklare en del om hvorfor han var som han var. Han hadde sine egne rollemodeller i farsrollen – og det er ikke sikkert han var så fornøyd med dem som man tross alt ønsker å være, samtidig som den nye tid hadde helt andre krav til farsrollen.
Hver dag tar vi hundrevis av små og store valg. De har konsekvenser både for oss selv, og for andre. Ikke bare for de nærmest oss, men for folk som ikke engang er i livet vårt. Mange av de valgene vi tar som enkeltmennesker er ikke nødvendigvis så enkle å forklare for andre. Kanskje forstår vi ikke selv hvorfor vi tok akkurat dét valget. Hverken før eller senere. Noen av de valgene vi gjør ønsker vi kanskje ikke å forklare eller begrunne. Hverken for oss selv eller andre. Har foreldre eller barn rett til å forvente at vi utleverer våre hemmeligheter til hverandre?
Det jeg savner
Kommer Marte Michelet nærmere å forstå sin far? Hjalp det å leve ut rollen som faren? Hun er i parallelle situasjoner, og kan ta de samme valgene; bli ruset, sjekke opp vilt fremmede, og la være å angre dagen derpå. Hun sier det selv; det har vært frigjørende å leve farens liv.
Å lese om Jon Michelets egen far og familie gjorde ham mer forståelig. Men at han måtte ha levet under et voldsomt forventningspress – og krysspress – som både offentlig og privat rollemodell, ble jeg veldig overbevist om.
Jeg savner kanskje at hun ser mer hen til forskjellige forventninger til menn og kvinner hva angår oppdragerrollen. For kunne hun behandlet og oppdratt sin datter på samme måte som faren behandlet sine døtre? Kunne hun «laivet» hans oppdragermetode?
Les den!
Boken er veldig godt – og originalt – skrevet. Den gir deg en bedre forståelse av både Jon Michelet og Marte Michelet. Og av at farsrollen kommer i mange former. Og det finnes ingen fasit. Bare prøving og feiling.
En bok jeg garantert må lese flere ganger. For med originale verk er det flere lag, flere nyanser. Man må gjøre seg kjent med verket igjen og igjen.
Det har skjedd verre ting i utlandet. Scener fra et farskap
Forlaget Oktober. 2025
Marte Michelet
273 sider
