Ine Eriksen Søreide blir partileder i Høyre. Det er imidlertid kamp om nestledervervene og andre verv. Erlend Svardal Bøe har meldt seg på i kampen om å bli nestleder. Det er en ærlig sak. Det er mer pinlig det som skjer rundt ham
Svardal Bøe er fra Nord-Norge og derifra har en gjeng et utspill om viktigheten av at landsdelen blir representert i partiledelsen. Det snakkes ikke om hvor gode kandidatene er, men hvor de er fra. Nestlederkandidatene henger seg på med utsagn om at det er i kommune-Norge folk bor, noe som selvsagt er vrøvl. De fleste mennesker bor i sentrale strøk og urbane områder.
Det er ikke noe nytt i politikken at geografisk tilholdssted er det viktigste. Det gjelder i større eller mindre grad i alle partier. Det gjør det imidlertid ikke noe bedre.
Noe av det styggeste som finnes er favorisering og diskriminering basert på hvor man kommer fra. Dette ser vi spesielt i motviljen mot utlendinger. I overskriften bruker jeg uttrykket distriktsnasjonalisme, fordi det er samme type svineri. Lokal tilhørighet blir det sentrale.
Ovenfor bruker jeg ordene favorisering og diskriminering. Det første ordet kunne blitt byttet ut med kvotering, for det har de samme egenskapene. La meg illustrere dette gjennom å se på noen av kandidatene. Peter Frølich, Ola Svenneby er andre kandidater til nestledervervet, og muligens også Sandra Bruflot og Henrik Asheim. De er ifølge Nord-Norge-forkjemperne uakseptable ikke på grunn av hva de mener eller personlige kvaliteter. La oss anta at Svardal Bø blir innstilt fordi han er fra Nord-Norge. Dette vil innebære at en av de andre kandidatene fordi vedkommende er fra en annen plass i landet.
Dett er renspikket diskriminering basert på geografisk fødested eller bosted. Det bør være uakseptabelt.
