Det er trist at Hans Jacob Huun Thomsen snur om innvandring, men det er ingen overraskelse for de av oss som har fulgt med. Allerede på fjorårets landsmøte i Unge Venstre da han tapte kampen om ledervervet, frontet han en vei bort fra en liberal innvandringspolitikk.
«Menneskets frihet bør ikke begrenses til hvor man er født eller hvilket statsborgerskap man har.» ble byttet ut med «Dagens asylsystem fungerer ikke.»
12. august publiserte Huun Thomsen et Civita-notat som kan fungere som et bakgrunn for hans artikkel i Aftenposten. Her kan vi lese fra konklusjonen:
«Dersom vi ikke tilpasser innvandringstakten til absorberingstakten vil for store forskjeller undergrave fellesskapsfølelsen, skape mistillit og true legitimiteten til vår samfunnsmodell.«
Innvandringspolitikk handler om hva slags samfunn man ønsker seg. Her går det en klar skillelinje mellom de av oss som ønsker et fritt samfunn der mennesker selv skal bo og arbeide på den ene siden, og de som på den andre siden mener at det er statens ansvar å sørge for at mennesker har det bra.
Snillhet er ikke liberalitet
Huun Thomsen har lenge vært på den gale siden. Grunnen til at det ikke har vær så tydelig, er det følgende: Man har forvekslet snillhet med liberalitet.
De fleste som regnes som innvandringsliberale ønsker egentlig ikke fri migrasjon over landegrensene. De ønsker seg at staten skal ta imot flest mulig flyktninger og asylsøkere gjennom et overregulert system med høye kostnader. Dette er noe helt annet enn et liberalt system der folk får flytte over landegrenser som de måtte ønske.
Denne snillismen er utbredt på venstresiden der man gjerne tar imot mennesker så lenge de ikke kommer for å arbeide. Den ligger også til grunn for Huun Thomsens politiske engasjement. Han var opptatt av Norge «hadde et moralsk ansvar for å ta imot flere flyktninger». Når han ser at Norge ikke lykkes med å hjelpe nok av de svakeste flyktningene, så snur han og stenger grensene. Klart man kan hjelpe flere per krone ved å dele ut almisser der de er.
Det er ikke rart at det går galt når utgangspunktet er som galest. Man ønsker ikke primært å gi mennesker frihet og muligheter, men derimot en form for paternalistisk sosialisme. Det har ikke handlet om selvstendige menneskers rett til å flytte hvor de vil, men vår plikt til å hjelpe stakkars dem.
Med et slikt utgangspunkt så er det ikke overraskende at man havner på en konservativ, sosialdemokratisk konklusjon, solid plantet i nasjonalistisk realisme.
Det vi trenger er en liberal innvandringspolitikk
Ikke misforstå meg. Det er ingen motsetning mellom det å være snill og det å være liberal. Det handler om hovedfokus.
Liberalitet leder til godhet, mens fokus på snillhet som oftest leder bort fra det liberale. Tenk bare på hvordan det gikk i den gamle Østblokken da den snille staten skulle gi mennesker mat og alt de trengte. Det ble ikke mye frihet, og det ble jammen ikke mye god mat heller.
Jeg skal ikke skrive et langt forsvar for det liberale synet på innvandring her. Vi har skrevet svært mye om dette på Liberaleren, og du kan finne mange av artiklene på vår samleside om innvandring.
Jeg har imidlertid lyst til å fremheve noen viktige poenger.
Alle mennesker har de samme rettighetene, også de som er født i et annet land. Hvis en trønder eller polakk har rett til å flytte til Oslo, hvorfor har ikke en vietnameser samme retten.
Migrasjon er økonomisk lønnsomt. På samme måte som det er bra med flytting innad i et land, gjelder det samme mellom land. Det som er ulønnsomt er velferdsstaten, ikke innvandringen, og i et oljedopet land som Norge er så godt som alle mennesker ulønnsomme på offentlige budsjetter.
Det er dessuten slik at vi i Norge blir stadig flere eldre som vi må sørge for, samtidig som vi får færre barn. Vi trenger unge, arbeidsføre mennesker, ikke minst i helsevesenet. Det finnes nok av unge afrikanere som kan bistå med å fylle opp fødselsunderskuddet, dersom vi ønsker det.
Mange er redd for forandringer, men et dynamisk samfunn er på lang sikt mye bedre enn et fastgrodd samfunn der alt er som det alltid har vært.
Det er ingen grunn til å være redd for mennesker bare fordi de er født i et annet land. La meg utdype dette litt.
Det flerkulturelle er positivt
Huun Thomsen er bekymret for integreringen og de fremmede. Han skriver følgende:
«Det skaper også kulturelle motsetninger, verdikonflikter og segregerte parallellsamfunn.»
Hvor er gleden over at mennesker er forskjellige. Hvor er respekten for trosfriheten og religionsfriheten? Hvor er respekten for menneskers rett til å være seg selv? Hvor er menneskers rett til å ha den kulturen de ønsker og levere sitt liv slik de ønsker?
Dette er erstattet med en frykt der man tolker mennesker i verste mening, Vi kan ikke ha for mange av de som er annerledes enn oss.
«Det er fali’ det»
Det er kanskje ikke så rart at man tenker slik når man fokuserer på nyhetene. 10 innvandrerungdommer som begår kriminalitet er en nyhet. 1000 innvandrerjenter som studerer og får seg et bedre liv gjennom langvarig, solid og grundig arbeid, det er ingen nyhet.
Men la oss forestille oss at vi skrur klokken tilbake til den gang vi ikke hadde alle innvandrerne. La oss forestille oss at Norge faktisk fikk slutt på innvandringen gjennom innvandringsstoppen i 1975. Se for deg at du går gjennom Oslos gater og blir sulten på litt restaurantmat. Ingen indisk mat. Ingen kebab. Ingen tapas. Ingen asiatisk mat. Kanskje to kinarestauranter siden noen av dem innvandret før «muren ble bygd».
Se deg om neste gang du går gjennom Oslo sentrum. Se alle de unge fremmedkulturelle som jobber og skaffer seg et liv og en fremtid. Gjør som meg og gled deg over dette. Ikke grav deg ned i frykten.
Ja til et fargerikt fellesskap.
La dem komme, la dem bli.
