Hvorfor er vann billig og diamanter dyre? Og hvorfor kan et maleri malt på noen timer selges for millioner, mens andre knapt går for prisen av rammen? Hvorfor er noen ting verdt mye og andre ingenting, selv når produktene krever like mye arbeid å lage? Svaret er at verdi er noe dypt individuelt, forankret i følelser, mening og vår subjektive oppfattelse.
Arbeidsverditeorien
Verditeori, også kalt aksiologi, er et fagfelt som undersøker spørsmål knyttet til verdi. Tidlig verditeori i økonomien handlet mye om å forstå hva verdi er, hvorfor og hvordan noe har verdi, og hva som bestemmer bytteforholdet (markedsverdien) mellom ulike produkter eller varer.
I utgangspunktet bygde de tidlige økonomene – som Adam Smith, David Ricardo og William Petty – på arbeidsverditeorien.
Arbeidsverditeorien hevder at et produkts verdi bestemmes av den samfunnsmessig nødvendige mengden material- og lønnskostnader som går med til å produsere det. Verdien av et produkt antas altså å stå i forhold til mengden materiale og arbeid som har gått med i produksjonen.
Sagt med andre ord: blod, svette og tårer bestemte verdien av et produkt!
Diamant-vann-paradokset
Etter hvert ble det likevel tydelig at dette ikke kunne være hele forklaringen. En av utfordringene de tidlige økonomene slet med, var det såkalte diamant-vann-paradokset, som også var kjent som valgparadokset. Det kan formuleres slik:
Vann er helt avgjørende for selve livet og har enorm bruksverdi, men koster som regel svært lite. Diamanter, derimot, er nesten helt unyttige for overlevelse, men har en veldig høy pris. Hvordan kan det ha seg at noe så livsnødvendig som vann er billig, mens noe relativt unyttig som diamanter er dyrt?
Dette fremsto som et paradoks for en verdiforståelse som tok utgangspunkt i arbeid alene.
De klassiske økonomene løste dette delvis ved å skille mellom bruksverdi (nytten et produkt har for oss) og bytteverdi (hva vi kan få bytte for det). Diamanter har lav bruksverdi, men høy bytteverdi. Og motsatt for vann. Vann har høy bruksverdi, men lav bytteverdi.
Subjektivitetsverditeorien
Løsningen kom først skikkelig på plass med subjektivitetsverditeorien. Denne teorien sier at verdien av et produkt bestemmes av en persons egen, subjektive vurdering av dens nytte og den tilfredsstillelsen vedkommende forventer å få av den, og særlig den siste (marginale) enheten.
Dermed ble ikke verdi lenger sett på som noe som produseres på fabrikkene, noe som lages med hendene eller nedlegges i form av arbeid. Verdi ble nå forstått som noe subjektivt, individuelt og kontekstuelt.
For eksempel kan to individer ha to helt materielt og fysisk identiske vaser. Den ene kan verdsette vasen høyt som et sentimentalt arvestykke, mens den andre bare ser på den som en beholder for vann. Siden verdien avgjøres av individuelle, subjektive preferanser, har den samme vasen svært ulik verdi for forskjellige mennesker.
En manns skrot er en annen manns skatt. Verdien av en ting bestemmes med andre ord ikke av hva ting er, men av vår oppfatning av hva ting er. Det er en subtil, men viktig forskjell.
Markedsprisen gjenspeiler samspillet eller summen av disse individuelle, subjektive verdsettelsene, ikke en objektiv, iboende verdi. Priser blir i effekt noe mennesker skaper i hodet. Endrer vi følelsen, meningen eller oppfattelsen av et produkt, øker den subjektive verdien og dermed også vår betalingsvilje.
Den østerriske økonomen Ludwig von Mises gir et annet eksempel. I en restaurant er det åpenbart at kokken skaper verdi ved å lage smakfull mat som selges til gjestene. Men Mises påpeker at rengjøreren også deltar i verdiskapingen.
Ingen vil jo spise på et sted som lukter vondt eller ser skittent ut. En innbydende atmosfære er en del av det gjestene betaler for. Poenget til Mises er at verdi alltid bestemmes av gjestenes subjektive preferanser, og at alle ledd som direkte eller indirekte bidrar til å gjøre denne opplevelsen bedre, deltar i verdiskapingen.
Interessant nok mener Mises også at nettopp fordi verdi stammer fra subjektive preferanser, kan de ikke kvantifiseres numerisk i noen egentlig forstand. Verdi kan kun rangeres i rekkefølge, men ikke presist måles i faste mengdeenheter.
Vi kan si at et individ foretrekker A fremfor B, men ikke at hen verdsetter A dobbelt så høyt som B. Det gir for eksempel lite mening å si at favorittutestedet vårt er 41% bedre enn andrevalget, eller at yndlingsbilen gir 1,82 ganger så mye verdi som neste bil i rekka. De færreste av oss går rundt med slike mentale tabeller over de subjektive preferansene våre.
Dette poenget blir pinlig åpenbart når det kommer til kunst. To individer kan stå foran det samme maleriet og ha helt forskjellige reaksjoner. Noen blir berørt og andre bryr seg ikke. Maleriet er objektivt sett det samme, men verdien av det oppfattes som ulik mellom individer.
Her har materialkostnadene for lerret og maling, eller hvor mange timer og penselstrøk kunstneren har brukt, omtrent ingenting å si.
Kunstnerens navn og rykte, historien rundt verket, hvor mye omtale det har fått, og hvilken kulturell betydning det tillegges, har langt større innvirkning på om et kunstverket selges for en markedspris på noen få hundrelapper eller mange millioner kroner.
Vi føler oss rett og slett frem til hva vi verdsetter. Ting koster det de koster på grunn av individers samlede følelse og mening knyttet til produktet, ikke hvor mye tid eller arbeid noen har brukt på å lage det.
Og på individnivået er følelser og mening vanskelig, om ikke umulig, å tallfeste.
Løsningen på diamant-vann-paradokset
La oss vende tilbake til diamant-vann-paradokset. Subjektivitetsverditeorien forklarer dette. Den tilsynelatende motsetningen mellom den høye bytteverdien av en «unyttig» vare som diamanter og den lave bytteverdien av en langt mer nyttig vare som vann.
I en kontekst med overflod av vann gir litt ekstra vann ikke særlig mye ekstra subjektiv verdi. Vi verdsetter derfor ikke én ekstra liter vann særlig høyt, og prisene forblir lave. For diamanter, som er sjeldne, gir én ekstra diamant relativt høy subjektiv verdi i form av for eksempel sosial status, og prisene blir høye.
Hvis konteksten derimot endrer seg, kan verdien snus på hodet. Forestill deg for eksempel at du er veldig tørst i en ørken med lite tilgang på vann. I denne konteksten har vann svært høy subjektiv verdi.
Paradokset løses altså ved å flytte fokuset vekk fra spørsmålet «Hvor viktig er produktet i seg selv?» til «Hvor viktig er enda én av denne varen for ett konkret individ i en spesifikk kontekst?».
Ifølge Oscar Wilde er en kyniker en som vet prisen på alt, men som ikke kjenner verdien av noe. Jeg vet ikke om han hadde rett i akkurat det.
Men jeg vil si at en økonom er en som vet at prisen er subjektiv, men som ikke kjenner verdien av å forklare hvorfor. Nå vet du hvorfor. Forhåpentligvis fikk du noe verdifullt ut av det.
