I sin nye bok Oljefrakten om effekten av oljeembargoen mot apartheidregimet i Sør-Afrika, griper Tarjei Leer-Salvesen rett inn i den aktuelle debatten om Ukraina og Gaza.
Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022, og Israels brutale krigføring mot befolkningen på Gazastripen de to siste årene, har temaer som boikott og sanksjoner vært en del av offentlig debatt. Ikke bare i Norge, men i mange land. Ofte fremheves oljeboikotten av raseskilleregimet i Sør-Afrika på 1980-tallet som selve gullstandarden for boikott og sanksjon. Men var den virkelig så vellykket? Hva skjedde?
Det er som bestilt at det kommer en bok som nettopp tar for seg den snart 40 år gamle boikotten, og går den nærmere efter i sømmene. Hvordan var den utformet, hva førte den til, og hvor vellykket den egentlig var.
Journalist og forfatter Tarjei Leer-Salvesen har jobbet mye med å gjøre det enklere med innsyn i og bruk av offentlige arkiver. Han underviser også journalister i temaet. Da han fant ut at det eksisterer et viktig arkiv i Sør-Afrika, om oljeembargoen under apartheid, reiste han ned og lette i arkivet. Han fant innholdet så interessant at han bestemte seg for å skrive bok. Tre år senere foreligger Oljefrakten (Res Publica, 2025), som ble lansert 24. november.
Oljefrakten er kort (ca. 170 sider), konsis og forteller nøkternt historien om oljeboikotten. Og innholdet er oppsiktsvekkende. Leer-Salvesen viser hvor kompleks internasjonal politikk og handel er, og hvor mye som tross gode intensjoner og bred enighet ikke nødvendigvis vil fungere etter hensikten. Boken inneholder mye, oppsiktsvekkende informasjon. Likevel er det noe mer som burde vært med.
Bidro norske redere og sjøfolk til å forlenge apartheidregimet?
Temaet er spesielt aktuelt i Norge, fordi det er anslått at ca 40% av oljen apartheidregimet trengte for å holde sitt undertrykkelsesapparat og sine kriger i gang, ble fraktet på norsk kjøl – med båter eid av norske redere.
På spørsmål fra Liberaleren under lanseringen opplyste Leer-Salvesen at noen få redere har vært villige til å snakke med ham i forbindelse med arbeidet med boken. De reflekterer i liten grad over sitt eget medansvar for å ha forlenget de undertrykkende apartheid-regimets levetid, men gjentar 40 år gamle argumenter mot boikotten. Leer-Salvesen sa at han ikke har intervjuet Rederforbundet under arbeidet med boken.
Tre temaer i boken
Boken kan sies å ha tre hovedtemaer, eller innfallsvinkler. Det ene er selve fortellingen om oljeembargoen mot Sør-Afrika, og hvilke effekter den fikk. Det andre er hva man kan lære av boikotten og sanksjonene mot ør-Afrika, i forbindelse med sanksjoner mot Russland på grunn av invasjonen av Ukraina – og Israel på grunn av krigen i og folkemordet på Gaza. Det tredje temaet er selve sluttkapittelet; der reflekterer forfatteren over hvor godt boikott virker, hva som er hensikten med boikott som virkemiddel, og med en sjekkliste over hva som bør være på plass for å få til en effektiv boikott.
Avsløringer fra arkivene
Myndighetene i Sør-Afrika beskjeftiget seg mye med oljeboikotten. Naturressurser er landet rikt på, men akkurat olje mangler. Derfor ble det opprettet et oljefond – Strategic Fuel Fund – for å sikre tilgang på og bygge opp lagre av nettopp olje. Leer-Salvesen fant at den nesten 90 år gamle lederen for Oljefondet; Kobus van Zyl fortsatt er i live, og fikk intervjue ham. Også aktivistene har arkiver. De ønsket nemlig å avdekke hvem som brøt FN-vedtaket om oljeboikott, og opprettet en egen organisasjon; Shipping Research Bureau, som ligger i Amsterdam. Arkivet etter organisasjonen finnes fortsatt. Det gjør også noen av de som bidro til å kartlegge hvem som fraktet olje til Sør-Afrika – og ikke minst hvordan det ble gjort.
Det oppsiktsvekkende er hvor kreative både apartheidregimet, rederne og andre aktører var for å omgå oljeboikotten, og skjule sin virksomhet. Noen «fiksere» tjente store penger på å formidle kontakter og kontrakter. En av dem ble benådet av Bill Clinton på hans siste dag som USAs president.
Dersom du følger med på hvordan Russland forsøker å omgå sanksjonene i forbindelse med krigen i Ukraina, har du sikkert hørt begrepet «skyggeflåten». Utrangerte, anonyme skip som også seiler langs norskekysten, og bidrar til å omgå sanksjonene og skaffe Russland inntekter. Leser du Oljefrakten vil du se at det som nå foregår, minner om kreativiteten rundt transporten av olje til Sør-Afrika etter at FN vedtok boikott.
Det komplekse internasjonale spillet
En av utfordringene med boikott og sanksjoner er hvordan de virker, og hvem motkreftene er. Svarene kan være egnet til å overraske, for å si det mildt. Internasjonal politikk kan være mer komplisert og avansert enn variasjonene i et sjakkspill, faktisk mer sammenlignbart med Enigma-maskinen fra 2.verdenskrig. Se bare her:
Oljeraffineriene i Sør-Afrika var spesielt egnet til olje fra Iran. Sjahen av Iran var en venn av Sør-Afrika. USA støttet begge regimer. Men da Sjahen ble styrtet i 1979 kom et fundamentalistisk islamsk prestestyre til makten. De likte mildt sagt ikke regimet i Sør-Afrika. USA satte i gang med sanksjoner mot Iran. Og USAs allierte Irak gikk til krig mot Iran. Iran trengte å selge olje, som Sør-Afrika betalte dyrt for å få. Ved hjelp av norske redere, skip – og sjøfolk. Mens USAs allierte Irak kriget mot Iran, sørget USAs allierte Sør-Afrika for at Iran fikk solgt olje. Hva betalte de med? Jo, våpen! For det hadde de overskudd av.
Engasjementet nedenfra
På lanseringen 24. november var to personer med i panelet, som på hver sin måte hadde viktige bidrag. Prest og forfatter Per Anders Nordengen bodde og virket som prest i Sør-Afrika fra 1985 til 1987. Han fortalte om metoder som før mobilkameraer og mobiler gav assosiasjoner til hvordan norske motstandsfolk opererte under 2.verdenskrig. Sjømannskirken i Durban hadde lister over båtene som anløp, og Nordengen kunne kopiere oversiktene, og sende informasjonen hjem til Norge. Folk ble «ship-spottere», og kunne med kikkert følge med på hvilke båter som anløp et losseanlegg for olje i Sør-Afrika. Liv Tørres har siden 2021 vært leder for LOs internasjonale avdeling, og bodde i Sør-Afrika fra 1987 til 1990. Hun fortalte om hvor viktig kontakten med Sør-Afrikas fagbevegelse var, og begge understreket at kontakten og samarbeidet med ulike miljøer, kirker og organisasjoner i sivilsamfunnet var veldig viktig for å få ut informasjon om livet under apartheid, og skape en opinion og et engasjement for kampen mot apartheid.
I 1979 vedtok FN oljeboikott, og i 1984 fikk biskop Desmond Tutu Nobels fredspris. Verden var opptatt av apartheidregimet. Liv Tørres sa at noe av det som virkelig sved for vanlige, hvite borgere i Sør-Afrika, var kulturboikotten. VM i fotball i 1986 ble ikke vist på TV-skjermene. Bryllupet mellom daværende prins Andrew og Sarah Ferguson ble vist på TV, men under alt av salmer og andre musikalske og kulturelle innslag gikk skjermene i sort. Folk begynte for alvor å forstå at landet deres var en paria internasjonalt.
Det jeg savner
FN vedtok oljeboikott i 1979, og også andre former for boikott. Helt siden tenniskampen på Madserud i 1964 hadde norsk opinion blitt informert om apartheidregimets grusomheter. Men fra FNs vedtak i 1979 tok det hele 8 år før Stortinget vedtok sanksjoner, som da var fulle av hull. Til tross for et bredt folkelig engasjement, med både frivillige organisasjoner, fagbevegelsen og kirkelige miljøer, tok det altså så lang tid. Hva er historien frem mot vedtaket i Stortinget? Hvem tok initiativ, og hvorfor ble vedtaket utformet akkurat slik? Det har vært forslag i Stortinget allerede fra 1979-tallet, i god tid før FN-vedtaket. Jeg savner et kapittel om hvordan de norske sanksjonene kom til.
Den viktige debatten: Hvordan gjøre boikott og sanksjoner effektivt?
Leer-Salvesen bruker i bokens siste kapittel sanksjonene mot Russland som eksempel på hvor vanskelig det er å innrette et sanksjonsregime effektivt, og sørge for at det fungerer slik det er tenkt – uten at det er noen vei rundt.
Forfatteren er opptatt av å identifisere hva som gjør et land sårbart, slik at sanksjoner kan siktes inn for å treffe best mulig. Effektive sanksjoner er bedre enn moralsk begrunnede sanksjoner. Han lanserer en 10 punkts sjekkliste de som krever boikott eller sanksjoner, bør ha svar på, eller ta stilling til. Da blir treffsikkerhet for sanksjonene viktigere enn din egen moral. Hvis moral får deg til å gjøre ting som bidrar til at du handler i samsvar med dine verdier, men ikke hjelper de du ønsker å hjelpe – er det noe poeng?
Jeg skal ikke gå i noen polemikk med Leer-Salvesen, i denne anmeldelsen, for jeg er enig i at det er viktig å stille krav til de som roper om boikott i «alle» sammenhenger. Hva er poenget med sanksjoner og boikott? Hvem skal de hjelpe? Vil de hjelpe? Vil det være enkelt å omgå dem? Hvordan skal man kontrollere at de etterleves?
Privatpersoner og sivilsamfunnet kan boikotte av moralske og etiske grunner. Det er ikke noe galt i det, noe jeg også har skrevet om tidligere. Det er vanskeligere når myndigheter skal vedta sanksjoner. De må ta hensyn til arbeidsplasser – og hvor effektiv boikotten skal være. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom personlig boikott og myndighetsvedtatte sanksjoner. Man kan ha begge deler ved siden av hverandre, og uavhengig av hverandre. Man må anerkjenne at sanksjoner ikke er noen quickfix. I motsetning til personlig boikott må myndighetsbestemte sanksjoner ta hensyn til det komplekse internasjonale samfunnet – og til arbeidsplasser hjemme.
Hvileputen: Det blir for vanskelig!
Leer-Salvesen skriver at en slik sjekkliste kan være bevisstgjørende for de som ønsker å bruke boikott og sanksjoner i ulike sammenhenger. De må vite hva de vil. Faren er at svarene til spørsmålene i sjekklisten også kan brukes som en unnskyldning til ikke å gjøre noe. Fordi det er for vanskelig, for lite treffsikkert og effektivt, med for store kostnader hjemme – og uten effekt for de man vil hjelpe.
Det er viktig å lære av historien. Selv om den ikke gjentar seg på nøyaktig samme måte, vil det være paralleller til det som har skjedd tidligere – som kan brukes. Hvis man ikke forsøker å lære av det som virket – og ikke virket, kan man risikere å gjøre det samme feilene.
Boken har en omfattende litteraturliste. I tillegg har den en liste over norske skipsanløp i Sør-Afrika i årene mellom FN-vedtaket om oljeboikott og Stortingets vedtak i 1987.
Oljefrakten
Tarjei Leer-Salvesen
169 sider
Res Publica forlag, 2025
