Forhandlingene om neste års statsbudsjett blant de fem rødgrønne brøt sammen. Ap, SP og Rødt presenterte likevel sin budsjettenighet for offentligheten. Har de en strategi for å oppnå flertall sammen med SV og MDG?
MDG brøt forhandlingene, og kommer ifølge partileder Arild Hermstad ikke til å bøye seg for et eventuelt kabinettspørsmål. SV malte seg inn i et hjørne med sin Palestina-strategi. De var villige til å forhandle videre, men de tre som tross alt ble enige, ville ikke utvide fristen for å bli enige. Mandag skal Finanskomiten på Stortinget avgi sin innstilling om budsjettet, som etter planen skal vedtas på fredag. Dermed klarte ikke SV å kjøpe seg mer tid.
SV-leder Kirsti Bergstø uttaler at SV ikke er noen dørmatte for Ap. Stortingsrepresentant Lars Haltbrekken uttaler at avstanden mellom Ap og SV aldri har vært større, sammenlignet med de fire foregående årene, da SV ble enige med Ap og SP om hvert eneste budsjett.
MDG har vært oppgitt over Aps arroganse. Men den har ikke oppstått etter valget. I omtrent alle valgkamper jeg kan huske, har Ap gjort det til en standard å avlyse valgløftene til potensielle samarbeidspartnere. Etter sigende har Ap i forhandlingene om neste års statsbudsjett møtt alle krav fra henholdsvis SV og MDG med at dette kan de ikke gå med på, fordi det ikke er Ap-politikk. Egentlig en nokså meningsløs forhandlingsposisjon. Ap er i en vanskeligere situasjon i denne stortingsperioden enn forrige. Istedenfor å sitte i regjering med ett parti (SP) og forhandle med ett til (SV), er man nå alene i regjering – og skal forhandle med dobbelt så mange partier. Ikke kan man lene seg på enigheten, man har skapt først, med SP. Isteden må man vanne ut sin egen politikk ved å klare å forene intet mindre enn fire, nokså forskjellige, partier.
For Ap og SP er det viktig å holde (mer eller mindre) stø kurs. SV må velge om de skal alliere seg med MDG om miljøkrav, eller Rødt om mer omfordeling og utjevning. SV skapte dessuten større fallhøyde for seg selv, med sitt ultimatum (eller hva det nå var), om Oljefondet og investeringer i israelske (eller andre) firmaer som bidrar til og tjener på Israels krigføring i Gaza og på Vestbredden.
Når MDG, som tross alt fortsatt fremstår som et ensaksparti, velger å bryte forhandlingene, kan ikke SV være dårligere. SVs problem er at Stortingets flertall allerede har satt Oljefondets etiske vurderinger på pause, som noe av det første det nyvalgte Stortingets flertall gjorde. Partiet måtte vite at å komme med krav som medfører å gjøre om vedtaket om etikkrådet, ikke ville få gjennomslag. Ap og SP stemte tross alt for.
MDG gav i valgkampen en blankofullmakt som garantist for en fortsatt Støre-regjering. Nå må de vise at de klarer å holde løftet om å gjøre Ap grønnere. Problemet er at Ap mener de er grønne nok, og ikke er interessert i å gjøre noen grønn revolusjon over natten. Det er lett å være enig med, og ha sympati for det MDG forsøker å gjøre. De har tross alt rett i at Norge må omstille økonomien. Oljealderen kommer til å ta slutt. Norge skyver på nødvendige vedtak og prosesser. Det kan bli ubehagelig når omstillingen ikke kan utsettes lenger. Men det bekymrer neppe Støre og Stoltenberg. MDGs problem er tredelt; Ap fikk blankofullmakt til å regjere videre, MDG svekket «den grønne blokken» i Stortinget – med sin valgkamp mot Venstre, og har med styrke hevdet at det ikke er mulig å få til noen grønn politikk «over blokkgrensen». Uansett om MDG har brutt forhandlingene, og ikke vil bøye seg for et kabinettspørsmål, har partiet ikke noe annet sted å gå. Det blir jo ingen grønnere politikk ved å samarbeide med Høyre, Venstre og KrF, ifølge dem selv. Som SV med sitt Palestina-«ultimatum» har MDG også malt seg inn i et (grønt) hjørne.
Det holder ikke at Ap, SP, og Rødt er blitt enige om budsjett. De må skaffe flertall. Hadde de klart å holde seg inne med SV kunne de kanskje lokket KrF over. Men med både SV og MDG utenfor blir det verre. Kanskje vil SV bøye seg for et kabinettspørsmål, men jeg ville ikke vedde på det. Ap må jekkes ned. De fem partiene som står bak Støre-regjeringen skal tross alt forhandle om syv budsjetter til de neste fire årene. Da er det greit å sette Ap på plass med én gang. Vise at man mener alvor med sine saker og prioriteringer. De store partiene har en tendens til ikke å ta de mindre partiene alvorlig. Ap hadde tjent må å være mer ydmyke. Men det kommer jo også an på om det finnes et felles grunnlag å forhandle på. Akkurat nå virker det som om kravene SV og MDG valgte å stå bom fast på, rett og slett var umulige for Ap (og SP) å gå med på. Da ender man her.
Aps forhandler Tuva Moflag og parlamentariske leder Tonje Brenna kan neppe få «bestått» for den første testen. Trøsten deres kan være at populariteten til finansminister Stoltenberg eller autoriteten til statsminister Støre ikke hjalp noe som helst.
Blir det kabinettspørsmål er veien kort til regjeringskrise. Men Listhaug blir neppe statsminister, fordi Ap vil true SV og MDG inn i folden igjen. Kanskje kan SP finne på å hoppe over – eller Ap og Høyre finner hverandre – som et ansvarlig sentrum? Den som lever, får se. Det er lenge til fredag.
