Veldedighet er utrolig fint og viktig. Nå i førjulstiden er det mange som gir litt ekstra til et godt formål. Det er litt interessant å se hvilke formål de velger.
Det som slår meg er hvorfor ingen velger å gi ekstra penger til statskassa?
I den politiske debatten så ønsker stort sett alle disse menneskene at staten skal bruke mer penger på all verdens gode formål. Det er likevel ingen av dem som donerer sin veldedighet til staten.
Ikke lytt til hva folk sier. Se på hva de gjør. De velger ut fra sine handlinger bort staten som den mest effektive velgjøreren. Hvorfor har de da så stor tro på staten generelt? Kanskje innser de innerst inne at staten er et enormt pengesluk der penger bare forsvinner til ingen nytte?
Kanskje skyldes det at de til staten heller gir vekk andre folks penger? Det er lettere å sløse med andres hardt opparbeidede midler.
Det at andre ikke gir, er imidlertid ikke et særlig godt argument.
For det første er det slik at ditt bidrag bidrar like mye, uavhengig av om andre gir. Man kan til og med argumentere for at marginalnytten av ditt bidrag er viktigere når det totale beløpet ikke er så stort.
For det andre så gjelder det samme argumentet også når det gjelder privat veldedighet. Ditt bidrag er svært lite, og helt avhengig av at også andre bidrar.
For det tredje, så har de som gir mye, en tendens til å gi sitt bidrag på en rekke andre områder, selv om ens eget bidrag er helt ubetydelig. Et eksempel er kildesortering, et annet er å droppe en flyreise og et tredje er å droppe å spise kjøtt. Ditt individuelle bidrag har tilnærmet null verdi.
Man stemmer også ved valg selv om stemmen ikke har noen verdi. Man synes Norge skal gå foran når det gjelder klimaet selv om det ikke har noen verdi. Eller, rettere sagt, disse to handlinger har ekspressiv verdi. Du signaliserer at dette er viktig.
Det samme gjelder målet for ens private veldedighet. Man signaliserer at privat er bedre enn offentlig. Og det bør man overføre til politikkens verden.
Det er deilig å være liberal.
