I Platons tekst Staten argumenterer Sokrates, Platons faste alter ego, for at en rettferdig mann lever både lykkeligere og et bedre liv enn en urettferdig mann. Sokrates’ argument kan følges gjennom flere av bøkene i Staten.
Han gir sitt første eksempel i bok 9: Tyrannen. Tyrannen kan fremstå som en umoden tenker, mer lik et barn, i hvordan han bruker makten han har til rådighet. Når han lever despotisk er han en lykkelig mann, omgitt av bekvemmelighet og luksus, så mye som rikdom kan kjøpe. Alle sine undersåtter behandler han som objekter. Han kan myrde dem når han føler for det, eller når han ikke har behov for dem lenger. Vi må ha i bakhodet at tyrannen er like mye en slave under sitt eget selvbilde og sitt begjær, som undersåttene er slaver under tyrannen.
Tyrannens vesen styres av de dårligste delene av den begjærsstyrte delen av sjelen, der tanken om rettferdighet ikke eksisterer – noe Sokrates mener er det vilkårlige begjærets tyranni. Tyrannen er slave under sine drifter og vil for evig være ulykkelig.
Som kontrast til tyrannen finnes den rettferdige mannen som kjenner det rette. Den rettferdige mannen minner mye om den idealiserte filosofen som Platon setter høyest. Den rettferdige mannen er fri og er ikke trellbundet av noe. Ingen av hans begjær eller følelser kan fange ham, ettersom hele hans sjel er under fornuftens kontroll. Han følger de fire kardinaldygdene: klokskap, mot, måtehold og rettskaffenhet. Lykkelig i kraft av sin fornuft vil han også leve rettferdig, og til forskjell fra tyrannen er han fri i sann forstand.
I sitt andre eksempel trekker Sokrates igjen frem at sjelen er delt inn i tre deler: fornuft, ærgjerrighet og begjær. Disse tre egenskapene kjennetegner tre ulike mennesketyper i samme rekkefølge: filosofen, den timokratiske mannen og den begjærsstyrte mannen.
Filosofen kjennetegnes som en mann som søker fornuften. Den timokratiske mannen søker ære. Den begjærsstyrte mannen lever etter begjæret om å søke rikdom.
Når Sokrates snakker om fornuften, må man også huske at kunnskapen om formene, eller idéene (eidos) fra idévælden, er en del av dette. Denne teorien utvikles tydeligere i hulelignelsen i bok 7, noe som gir et klarere bilde av Platons kunnskapsteori. Dermed er det bare filosofen Sokrates ser på med anerkjennelse.
I bok 8 beskriver Sokrates tydelig de ulike statsformene og mennesketypene som hersker over dem. Det aristokratiske styret, der filosofkongen styrer, er midlertidig. Sokrates identifiserer fire ufullstendige statsformer etter det aristokratiske styret: timokrati, oligarki, demokrati og tyranni.
I et timokrati er det fremst æren, og det å vinne ære, som etterstraktes. Da Platon skrev dette, fantes det to stater i Hellas som levde etter det timokratiske statsidealet: Sparta og Athen. Den fremste av disse var Sparta, som hadde gått seirende ut av Peloponneskrigen (431–404 fvt) mot Athen. Athen hadde dermed mistet mye av sin fordums glans som statsgrunneren Solon hadde drømt om.
Sokrates ser for seg at den sanne, gode staten er i forfall og vil sakte, men sikkert gå i oppløsning av ulike årsaker. Sokrates gir et svært negativt bilde av samfunnsutviklingen. Det eksisterer ikke et utviklingspotensial; i stedet befinner samfunnet seg i en stadig stagnasjon, og stats dannelsen degenererer til det verre:
Den opprinnelige aristokratiske staten forvandles til en timokratisk stat der det timokratiske mennesket tar makten. Den timokratiske staten faller og forvandles til den oligarkiske staten, et fåmannsvelde. Den oligarkiske staten forvandles til den demokratiske staten. Den demokratiske staten forvandles til slutt til den tyranniske staten.
En stat virker alltid å falle i ruiner fordi mennesker i maktposisjoner ikke er enige. Strider mellom ulike interessegrupper ender uunngåelig med vold, ifølge Sokrates’ pessimistiske synsmåte.
Hvordan har dette oppstått? Ifølge Sokrates’ beskrivelse er det blandingen av metaller som skaper dårlig avkom, som er det avgjørende problemet. Myten om metallene og koblingen til mennesket finnes i bok 3, og er en form for evolusjonsteori som legges frem. Gull, sølv og jern er noen av metallegenskapene Sokrates trekker frem. Mennesketypen stagnerer, og jo lengre tiden går, desto mer uedelt metall er igjen.
Noen av disse avkommene vil, til tross for at de er av en lavere form for metall, etter hvert få posisjoner i samfunnet. Disse menneskene vil ha andre verdier enn de opprinnelige edle verdiene som stats dannelsen ble drevet av tidligere.
Den demokratiske mennesketypen er den personlighetstypen Sokrates har vanskeligst for. Deres umåtelige begjær etter frihet vil lede dem i fordervelsen. Den demokratiske mennesketypen vil nødvendigvis (apriorisk) lede til den siste og tydelig dårligste formen: maktmennesket eller tyrannen.
«He who is the real tyrant, whatever men may think, is the real slave, and is obliged to practise the greatest adulation and servility, and to be the flatterer of the vilest of mankind. He has desires which he is utterly unable to satisfy, and has more wants than any one, and is truly poor, if you knowhow to inspect the whole soul of him: all his life long he is beset with fear and is full of convulsions, and distractions… “ (Plato 1942:466).
Demokratiet er bare et forstadium til tyranniet. Tyrannen er så behovsstyrt at han ikke kan skille rett fra galt eller godt fra ondt; han vil vende seg mot alle som ikke er enige med ham. Tyrannens liv vil være miserabelt og til slutt tømmes for alt innhold.
Den begjærsstyrte demokraten hadde Platon observert i sin egen levetid. Mot slutten av Peloponneskrigen hadde Athen blitt overtatt av et tyrannstyre som med alle midler skulle fortsette krigen mot Sparta. «De tretti tyranners styre» (404–403 f.v.t.) endte med en lang rekke urettferdige henrettelser av ledende borgere i Athen. En av lederne for juntaen var en bekjent av Sokrates, Kritias (Woodruff 2005:106).
Dette styret utviste mange av de trekkene som Sokrates, i Platons versjon, mislikte og advarte mot. Mobbens demokratiske sinnelag førte til eksesser av henrettelser og urettferdige dommer, det Platon kaller anarkhia. Dette var noe som også rammet Sokrates selv i en berømt rettssak, der han ble dømt til døden. Rettssaken mot Sokrates kom for alltid til å sverte anseendet til det athenske demokratiet.
Senere i bok 9 stiller Sokrates spørsmålet om hvilken av de ulike personlighetstypene som vil føle seg lykkelig. Sokrates svarer at alle kan føle seg lykkelige og tilfredse med hvordan de lever, men at kun filosofen kan besitte sann lykke, da han er den eneste som kjenner rettferdigheten (gr. Dikaiosyne, etter rettferdighetens gudinne og også navnet på kardinaldygden med samme navn).
Denne kunnskapen fører til den viktige konklusjonen at den som kjenner rettferdigheten, eller det rette, også er bedre rustet til å bedømme den. Da rettferdighet alltid er bedre enn urettferdighet. Det er filosofen som besitter kunnskap om sann lykke og kunnskap; de andre mennesketypene kan bare føle lykke, men ikke noe mer.
Den florentinske statsmannen fra 1500-tallet, Niccolò Machiavelli, har et mer pragmatisk syn som kommer frem i Fyrsten. Der gir han eksempler på at tyranni under visse forhold kan være gunstig og til og med akseptabelt dersom tyrannen besitter virtù, som nærmest kan sammenlignes med mannsmot (Skinner 1994).
I motsetning til Platons syn, kan tyrannen ifølge Machiavelli besitte gode egenskaper. Rettskaffenhet, som mange historiske herskere i mytene besitter, er langt fra den eneste egenskapen som er nødvendig for å styre over en stat eller republikk.
Litteratur
Plato,1942. Five great dialogues. New York: Walter J. Black.
Skinner, Q.1994. Niccolò Machiavelli-en introduktion. Uddevalla: Daidalos
Woodruff, P. 2005. First Democracy:The Challenge of an Ancient Idea. USA: Oxford.
Oversatt av Lene Johansen
