Når historien brukes for å få frem et politisk budskap, bør man følge nøye med. For det er en seriøs vitenskap, og ikke et tilbehør som kan pynte opp personlige meninger.
De aller fleste mennesker definerer seg selv ut fra tidligere erfaringer, tolkninger og forståelse. Kanskje var det barnehagen, skolen, fritidsaktivitetene eller studietiden som gjorde oss til de vi var. Det er derfor naturlig å tenke på at nasjonen vår opererer med de samme reglene. Vi er blitt de vi er på grunn av valg i fortiden. Problemet med dette argumentet er at vi da ikke kan bruke selektiv hukommelse og å plukke de tingene vi tror er viktigst for å skape en identitet. Vi må se nøye på alle viktige aspekter og analysere etter klare og bestemte regler. Og nettopp dette er jeg ikke overbevist om at Asle Toje gjør i sin pessimistiske beskrivelse av Norges framtidige utvikling som nasjon.
Nasjonen er ingen enkelt organisme
I sin artikkel i Aftenposten har samfunnsviter Asle Toje uttrykt stor bekymring for om hvor lenge Norge kommer til å overleve dersom vi fortsetter å se bort fra kjærlighet til fedrelandet og de forskjellige kulturelle fellesskap vi har. Jeg skal ikke se altfor nøye på om hans bekymring om framtiden stemmer, men jeg synes det er på tide å se på hvordan han bruker historie og nasjonal identitet for å komme til sin originale konklusjon.
Toje virker opprørt over at Norge står overfor en avgrunn, og at vi snart kan gå under. Grunnen til dette er at limet som holder nordmenn sammen er i ferd med å gå opp. Økt innvandring skaper press på det som er felles av norsk kultur, økonomi og språk. Han skriver at “En nasjon er mer enn geografi. Det er en levende organisme, formet av minner, språk, vaner og temperament”. Han sier videre at denne organismen puster, utvikler seg og arver ned egenskaper.
Problemet med dette er at å gjøre en nasjon til en levende organisme, er at vi blir dratt inn i en komplisert metafor der det er vanskelig å se hva som egentlig skal til for å holde denne organismen i live. Det er enklere dersom vi faktisk forholder oss til hva som har vært med på å skape oss som folk. Og her er vi ved et svært stort skille.
Og det er nettopp dette som gjør den norske organismen til et problem. Språklig har Norge alltid hatt variasjon, om det gjelder samisk, skogfinsk, kvensk, tysk som gruvespråk, dansk som administrasjonsspråk, svensk som nabospråk, fransk som overklassespråk eller nylig engelsk som lengua franca. Riktignok hadde Norge 110 år med fornorskningsprosesser, men heldigvis ble det slutt på dette. I tillegg er kulturen også svært forskjellig. Nordnorske fiskere og bønder på Hedmarken har lite til felles. Samholdet til nordmenn minner mer om det til landsbyen til tegneseriefiguren Asterix, der det stort sett er krangling innad så lenge det ikke er en fiende utenfra. En enkelt organisme ville ikke ha hatt deler som angriper hovednervesenteret for å ikke bidra nok, og leddene ville ikke hatt konkurranse om hvem som var best.
Hva er en nasjon(alisme)?
Innen nasjonalismeteori opererer man gjerne med demonasjonalisme og etnonasjonalisme som to ytterpunkter. Den førstnevnte handler om å skape en nasjon gjennom like politiske verdier, som frihet, likhet og brorskap hos franskmennene og at enhver er sin egen lykkes smed hos amerikanerne. Slik jeg ser det, har Norges nasjonalisme langt på vei størst tilknytning til denne nasjonalismen, noe måten vi feirer grunnloven og de rettighetene den ga oss hver 17. mai understreker. Den sistnevnte handler om at en nasjon er et etnisitet. Etnisitet er altså en stor gruppe mennesker med felles kultur, språk, tradisjoner og så videre. Slik Toje skriver, faller han naturlig inn i den sistnevnte gruppen. I hele sin forklaring av hva en nasjon er, nevner han aldri grunnloven.
I realiteten har nordmenn blitt til som følge av begge deler. Samtidig var det aldri noen norsk kulturell bevegelse som hadde samme sprengkraft som Riksforsamlingen i 1814 eller Stortinget i 1905 hadde. Disse var politisk orienterte, og folket som støttet dem gjorde det for det meste av de politiske rettighetene som ble lovet, og i stor grad opprettholdt. Slik er det folkesuvereniteten som er viktigst i Norge, ikke folket som en felles tenkende, følende og agerende organisme.
Elite og folk flest
Et bemerkelsesverdig trekk hos etnonasjonalistiske er at den ofte kommer ovenfra. I 1848 ble det liberale nasjonalprosjektet langt på vei spilt fallitt da det mislyktes både i Frankrike og (det blivende) Tyskland. I stedet ble Tyskland samlet ovenfra, av Otto von Bismarck. Han lot bygge imponerende statuer og byggverk for å hedre staten der keiseren var det samlende element, og der det å være del av det tyske prosjektet krevde en lingvistisk og kulturell samhørighet. Slik ble de som ikke viste troskap til keiseren, gjerne sosialister, silt ut.
Ironisk nok er det ofte slik at mange etnonasjonalister ser på etnisk nasjonalisme som folkelig, og demonasjonalisme som elitistisk. Toje gjør langt på vei det samme når han anklager eliten for å se bort fra det folkelige samholdet. I realiteten er begge nasjonalismene skapt av en kombinasjon av folkelig engasjement og eltistisk tankegods. Ingen er bedre eller mer folkelige enn det andre.
I Norge var utvilsomt språkstriden langt mer folkelig enn i Tyskland, men samtidig var det et eliteprosjekt uansett om du kjempet for riksmål eller landsmål. Dette gjaldt i enda større grad den kunstneriske, litterære og musikalske oppblomstringen. Historiens betydning for hva Norge var, begynte og sluttet på universitetet.
Ideen om at folk flest i det hele tatt var en nasjon ble til nettopp mellom 1814 og de neste omtrent åtti årene. Og den ble til fordi folk kjente noe felles å kjempe for. Før den franske revolusjonen ga ord som folk, nasjon og borger ingen mening. Man var stort sett kongens undersått i Norge, ettersom det knapt var adelige mellommenn å ta hensyn til. Og disse folk flest hadde lite til felles. En nordlending hadde lite til felles med en sørlending, en fra Hedmarken ville neppe forstå en bergensers væremåte og så videre. Folk flest ble et folk fordi de ble fortalt at de var et folk.
Et politisk grep?
I 1918 kom første bind av Oswald Spenglers “Aftenlandets undergang” ut. Spengler tok for seg at en kultur ville fortsette å vokse til det ble til en sivilisasjon, som deretter ville vokse militært eller økonomisk, men slutte å komme med originale tanker, for så til slutt å forvitre. Denne eskatologiske forståelsen av verden, der alt vil gå til grunne, passer godt med Tojes forståelse om at historien er en ansamling av ruiner.
Det er også tegn på konservativt tankegods. Nå er det ikke noe galt i å være konservativ, ikke noe mer enn å være sosialistisk, sosialdemokratisk, liberal eller andre politiske retninger som ikke deler opp folk etter høyere eller lavere kvalitet. Det som imidlertid er problematisk, er dersom politisk overbevisning styrer historisk forståelse. Og det er her jeg mener at Toje muligens har tråkket feil. For bidraget hans virker halvferdig fra et historisk perspektiv.
