10. januar 1776 ble pamfletten Common Sense på 50 sider publisert i Philadelphia. Den tok til orde for full uavhengighet fra England. Den ble lest overalt, og forandret mentaliteten i de engelske koloniene i Nord-Amerika. Uten pamfletten ville vi kanskje ikke fått USA, og den er selvfølgelig med i Den liberale kanon.
Mer død enn levende ble Thomas Paine båret i land i Philadelphia i kolonien Pennsylvania den 30. november 1774. Med et introduksjonsbrev i lommen, skrevet av kolonienes representant i kolonimaktens hovedstad London; Benjamin Franklin.
Paine la sitt fødeland bak seg. Fremtiden lå i koloniene, kanskje spesielt for ham. Han hadde sluttet på skolen bare 12 år gammel, for å gå i lære som korsettmaker hos faren. En liten periode var han til sjøs, før han begynte i tolletaten, med oppgave å kreve inn toll og avgifter. I kampen mot inkompetanse, nepotisme og korrupsjon i etaten skrev han en petisjon til regjeringen, med anbefaling om rekruttering basert på kompetanse, og lønn til å leve av. Han samlet signaturer fra 3000 kolleger, noe som anses som det første forsøket på å danne en nasjonal fagforening i England. Regjeringen la petisjonen i skuffen. Han hadde skaffet seg mektige fiender. 37 år gammel var karriereveien stengt. Etter å ha møtt Franklin, fulgte han rådet om å reise til koloniene for å skape seg en ny fremtid. Årene som aktiv samfunnsborger i byen Lewes hadde gitt ham en kompetanse som skulle komme godt med. Ja, man kan si at den forandret historiens gang.
I Philadelphia fikk han jobb i avisen Pennsylvania Magazine. og et snaut år senere publiserte han altså Common Sense. Med slående, enkelt språk og radikale argumenter tok den til orde for full uavhengighet fra kolonimakten England
Konflikt på bristepunktet
Thomas Paine kom til Philadelphia på et tidspunkt hvor konflikten mellom England og koloniene var på bristepunktet. Dragkampen hadde vart siden 1763. Tapet i Syvårskrigen skapte et akutt behov for penger. Skattlegging av koloniene ble løsningen. Samtidig strammet England grepet om koloniene. Tiden med utstrakt selvstyre var over. Dermed begynte en tautrekking mellom England og koloniene. Om selvstyre, om ilegging av skatter og avgifter, og om kolonistenes manglende mulighet til å bestemme over hva de innbetalte skattene skulle brukes til. Fra denne tid stammer det slående enkle slagordet «No taxation without representation!” Kolonistene krevet rett til å velge representanter til parlamentet, siden parlamentet bestemte over pengebruken.
Kolonistene sendte ikke bare bønnebrev og protestskriv til kongen og parlamentet, men brukte også konkrete protestaksjoner. Det mest kjente eksempelet kalles Boston Tea Party, og fant sted 16. desember 1773. Det var en konkret aksjon mot den eneste gjenstående av de skatter og avgifter som hadde blitt ilagt koloniene disse 10 årene. Utkledd som indianere tok kolonister seg om bord i et britisk handelsskip, og kastet lasten med te over bord. 1. september 1774 kom den såkalte Powder Alarm, der general Gage ville beslaglegge militære forsyninger. Og det ble ikke siste gang britene forsøkte seg på dette.
12 av de enkeltstående koloniene, med nokså ulikt styresett, bestemte seg for å velge et parlament. Den første kontinentalkongressen hadde vært samlet i Philadelphia rett før Paine kom til byen, fra september til oktober. Uenigheten brøt ut i væpnet konflikt, gjennom slagene ved Lexington og Concord i april 1775. Hensikten var å arrestere opprørsledere, men aksjonen mislyktes. Nå var det ikke bare dragkamp med ord, men en virkelig uavhengighetskrig. Paines nyeste biograf, W. A. Speck skriver at det nettopp var disse militære konfrontasjonene som for Paine avgjorde at det ikke var noen vei utenom full uavhengighet. Paine gjorde rede for disse tankene i Pennsylvania Gazette i juli; «Thoughts on defensive war».
Og nå kom Den andre kontinentalkongressen sammen. Kongressen kom sammen i mai 1775. I juni ble en egen kontinental hær opprettet. Viktigst av alt; 4. juli 1776 ble Uavhengighetserklæringen vedtatt. Det var ingen vei tilbake.
Hvilken innflytelse hadde Common Sense på debatten?
Det er ikke uten grunn at utgivelsen av Common Sense bør markeres. Innflytelsen Paines pamflett hadde på den offentlige debatten i 1776 var rett og slett enorm.
Philadelphia Enquirer skriver i en jubileumsartikkel denne uken at det tok tid før Paines innsats ble verdsatt, men nå rager den høyt:
«It wouldn’t be until the mid-1970 for historians to recognize the enduring power of Paine’s pamphlet, which now holds a place of honor a step below Thomas Jefferson’s Declaration of indeplendence.”
W. A. Speck skriver i «A political biography of Thomas Paine» (s. 35):
«Fresh from England, Paine also saw a society that could function without kings or lords. This led him to conclude «that monarchy and aristocracy were frauds upon mankind».»
Du får i Common Sense følelsen av at uavhengighet hastet, skriver Speck:
«There is a sense of urgency in Common Sense to seize the day. Paine sensed that this unique republican moment was in danger from the faint-hearted who sought an accomodation with Britain, hence the tract’s responses to their objections to independence.»
Og nå var det for sent (s. 40):
«War had broken out. To fight for reconciliation was an absurdity. «The object, on either side, do not justify the ways and means; for the lives of men ar too valuableto be cast away on such trifles.» To persuade men to fight or die, some greater cauuse than reconciliation had to be invoked. «It is the violence which is done and threatened to pur persons; the destruction of our property by an armed force; the invasion of our country by fire and sword which consienctiously qualifies the use of arms: And the insstant, in which such mode of defence became necessary, all subjection to Britain ought to have ceased; and the independency of America should have been considered, as dating from, and published by, the first musket shot that was fired against her«. Independence was the only cause worth figthing for. That was the common sense of Common Sense.«
Den britiske historikeren Paul Johnson skriver om Paine I “A history of the American People” (HarperCollins 1997) på s. 152 – 154:
“At this point an inspired and rebellious Englishman stuck in his oar. Thomas Paine (1737 – 1809) was another of the self-educated polymaths the 18th century produced in such large numbers. He was, of all things, a customs officer and exciseman. But he was also a man with a grudge against society, a “barrack-room lawyer”. Indeed, he was a trade union leader, who employed his fluent and forceful pen om behalf of Britain’s 3.000 excisemen to demand an increase in their pay, and was sacked for his courage.”
Og: “But his real talent was for polemical journalism. In that, he has never been bettered. Indeed it was more than journalism; it was political philosophy, but written for a popular audience, with a devastating sense of topicality, and at great speed. He could pen a slashing article, a forceful, sustained pamphlet, and, without pausing for breath, a whole book, highly readable from cover to cover.”
Om Common Sense skriver Johnson:
“Two things gave it particular impact. First, it was a piece of atrocity propaganda. The first year of hostilities had furnished many actual instances, and many more myths, of brutal conduct by British or mercenary soldiers. Entire towns, like Falmouth (now Portland, Maine) and Norfolk, had been burned by the British. Women, even children, had been killed in the inevitable bloody chaos of conflict. Paine prayed on these incidents: his argument was that any true-blooded Americans who was not revolted by them, and prepared to fight in consequence, had “the heart of a coward and the spirit of a sycophant.” Crude though this approach was, it went home. Even General Washington, who had read the work by January 31, approved of it. Second, Paine cut right through the half-and-half arguments in favor of negotiations and a settlement under British sovereignty. He wanted complete independence as the only possibly outcome. Nor did he try to make a distinction, as Congress still did, between a wicked parliament and a benign sovereign. He called George III “the royal brute”. Indeed, it was Paine who transformed this obstinate, ignorant, and, in his own way, well-meaning man into a personal monster, and a political tyrant, a bogey-figure for successive generations of American schoolchildren. Such is war, and suchis propaganda. Paine’s Common Sense was by no means entirely common sense. Many thought it inflammatory nonsense. But it was the most successful and influential pamphlet ever published.”
Richard Middleton skriver i boken Colonial America (Blackwell publishing, 2002):
“Unlike the learned contributions of John Adams, James Wilson and other colonial commentators, it was written with great clarity and in plain language that all could understand. Paine pointed out that the British monarchy had originated not in a just compact but through conquest by the Normans. Kings always brought misery, not justice, to their peoples; and the “Royal Brute of Britain” was no exception. Moreover, the revered British constitution was a mockery, since one branch of government (the executive) had corrupted the other two. As to the dangers facing Americans once they separated from Britain, these were grossly exaggerated. The common people were far too sensible of their own interest to throw the country into disorder. Reconciliation in any case was impossible after the events of April 19, 1775. A declaration of independence on the other hand would bring foreign assistance. Americans had a glittering future in prospect and they should seize it. It was time to reject Europe, which represented the past, and embrace a New World based on simplicity, equity, and reason.
The pamphlet sold a remarkable one hundred thousand copies within three months of being published. Its popularity can be attributed partly to the fact that Paine successfully dispelled the most commonly held fears regarding republican government and even more important, presented a convincing picture of republicanism as a desirable political system. Readers now realized that republicanism meant not simply a world without monarchs and other privileged orders like hereditary aristocracies and established churches but a society in which merit was recognized; disinterest guided leaders’ action; and the people were devoted to simplicity, frugality, and civic virtue. For these reasons America could and would succeed where the republics of classical antiquity had failed.”
Historikerene Howard Zinn skriver i boken «Folkets historie» (Forlaget Oktober, 2006) om Common Sense (s. 81 – 83):
“Den fremsatte det første dristige argumentet for uavhengighet, med ord som enhver person med en viss utdannelse kunne forstå: «Samfunn er en velsignelse i enhver stat, men myndigheter er ikke, selv når de er på sitt beste, mer enn et nødvendig onde.»
Og: «Det er sannsynlig at nesten hver eneste lesekyndige kolonist enten leste den eller kjente til innholdet. Pamfletter var på denne tiden det viktigste debattforumet når det gjaldt forholdet til England. Fra 1750 til 1776 var det kommet ut 400 pamfletter som drøftet den ene eller den andre siden av stempelloven, Boston-massakren, teselskapet eller de generelle spørsmålene om ulydighet overfor loven, lojalitet overfor regjeringen, rettigheter og plikter.
Paines pamflett appellerte til et bredt spekter av kolonial opinion som var blitt oppildnet av England. Men den forårsaket en viss uro hos aristokrater som John Adams, som var for patriotenes sak, men ville forsikre seg om at den ikke gikk for langt i retning av demokrati. Paine hadde fordømt det såkalte balanserte styret med over- og underhus og kalt det en illusjon, og etterlyste representantforsamlinger med ett kammer hvor folket kunne være representert. Adams kritiserte Paines plan for å være «så demokratisk, uten noen tilbakeholdenhet eller det minste forsøk på balanse eller likevekt, at den nødvendigvis må fremkalle forvirring og all slags onder». Folkeforsamlinger måtte kontrolleres, mente Adams, fordi de «fører til forhastede resultater og absurde vurderinger».
Bind 2 av Vestens tenkere (Aschehoug, 1993) har ikke et eget kapittel om Paine. I kapittelet om Paines venn Thomas Jefferson har Øyvind Pharo skrevet følgende (s. 223/224):
«Kravet om løsrivning fra moderlandet var proklamert av den utvandrede engelskmannen Thomas Paine (1737 – 1809) i en brannfakkel av et agitasjonsskrift, Common Sense. Denne lille pamfletten ble utgitt i Philadelphia tidlig i revolusjonsåret 1776 og ble lest av kolonistene langs hele atlanterhavskysten. Paine antente de patriotiske følelsene med sin ugjendrivelige argumentasjon for at de tretten koloniene utgjorde en nasjon. Den var skrevet så menigmann kunne forstå:
«Amerika er nå vokst ut av barnealderen. Landets styrke og handel er den voksne stats.. Jeg har alltid ment at dette kontinents uavhengighet er en begivenhet som må inntreffe før eller senere.. Denne nasjon..» Det var naturstridig at en liten øy skulle styre et helt kontinent, sa han. Paines enkle og nesten bibelsk tydelige språk tegnet et bilde av de amerikanske kolonienes situasjon som Jefferson kjente seg igjen i:
«Alle dere som elsker menneskeheten» Stig frem, alle dere som våger å sette dere opp mot tyranniet, ja mot tyrannen selv! Hver liten plett i den gamle verden oversvømmes av undertrykkere. Friheten blir jaget kloden rundt. Asia og Afrika har for lenge siden mistet den. Europa betrakter friheten som en fremmed, og England har bedt den reise. Å, ta imot flyktningen, og gjør i tide i stand et fristed for menneskeheten.»»
Lewes; byen som forberedte Paine på rollen som agitator
I seks år, fra 1768 til 1774 bodde Thomas Paine i Lewes. En by med et fritt næringsliv, uavhengig av kongelige privilegiebrev, der innbyggerne valgte 12 av sine egne til å styre byen. Med en avis som bragte nyheter fra både England og verden. Med en pubkultur for debatt.
I Wikipedia-artikkelen om Paine beskrives Lewes som “a town with a tradition of opposition to the monarchy and pro-republican sentiments since the revolutionary decades of the 17th century.”
Hvordan kunne Paine bli forberedt på sin livsoppgave som skribent og agitator?
Ved å bo i den «republikanske» byen Lewes, å bli valgt blant de 12, lese avisen – og etterhvert selv skrive i den, og ved å høre på og selv delta i debattene. Og naturligvis gjennom arbeidet for å reformere og forbedre tollinnkrevingen i HM Customs and Excise. Paine, som var uten høyere utdannelse, lærte seg å skrive og agitere på vanlige folks språk. Paine hadde mislyktes i å få regjeringen i tale, men han var ingen mislykket eksistens. Han skiltes fra sin andre kone i vennskapelighet, med et godt skilsmisseoppgjør hadde han midler til overfarten til koloniene og et nytt liv der.
Han hadde opparbeidet seg både erfaring i å forholde seg til det engelske monarkiets myndighetspersoner og styring, og å argumentere for sitt syn. Hans sympati for monarkiet og for privilegiesamfunnet var allerede svært lav. Han ville ha forandring, og mente koloniene kunne klare seg godt uten en konge på toppen.
Historiens mest vellykkede svertekampanje?
De engelske myndighetene oppfattet Paine (med rette) som en fiende av den bestående samfunnsorden. På begynnelsen av 1790-tallet var Paine på høyden av sin berømmelse; deltager i den amerikanske uavhengighetskampen, i debatt med storheter som Edmund Bruke om den franske revolusjonen, og med forsøk på å få i stand en større samfunnsomveltning i England.
Den konservative regjeringen til William Pitt sørget i 1791 for å lansere en svertekampanje i form av en biografi; The life of Thomas Pain; the author of Rights of man with a defense of his writings, av George Chalmers under psevdonymet James Oldys. De ville derfor ødelegge hans rykte, noe som var veldig vellykket. En fiendtlig biografi fremstilte Paine som et mislykket individ. Den fikk så stort gjennomslag at den preget Paines ettermæle i 200 år. Det var Paul Myles som sammen med andre avdekket sannheten om Paines liv i Lewes. Myles mener at senere biografier stort sett har resirkulert innholdet i Chalmers-biografien, uten å gå til kildene. Noe han gjorde. Til meg har Paul Myles anbefalt W. A Speck’s «A political biography of Thomas Paine» fra 2016 som den beste man kan lese.
Slik gikk det...
Under Uavhengighetskrigen ble Thomas Paine tilknyttet general Greenes stab som frivillig. Han skrev en serie pamfletter, som går under navnet «American Crisis». Disse skulle oppildne de frivillige soldatene og militsen. Den første setningen i den første pamfletten lyder: «These are the times that try men’s souls.»
I 1777 ble Paine sekretær for kontinentalkongressens utenrikskomite, en stilling han forlot i 1779 etter en konflikt. Han dro til Frankrike i 1781, og bidro til å skaffe både penger og utstyr til krigen mot England.
I 1783 vant opprørerne krigen, og USA ble anerkjent av England gjennom en fredsavtale inngått i Paris. Konføderasjonartiklene ble i 1787 erstattet av en grunnlov, som trådte i kraft i 1789. George Washington, som hadde vært den øverste sjef for kontinentalarmeen ble president.
Etter at krigen var over, dro Paine tilbake til England, og ble involvert i en debatt med Edmund Burke om den franske revolusjon. Han ble stilt for retten in absentia, for opprør mot kongen og forræderi. Han ble funnet skyldig, og landsforvist. Men han hadde allerede reist videre til Frankrike, der han ble innvalgt i Nasjonalkonventet, og bidro til å skrive utkast til ny grunnlov. Han stemte mot dødsstraff for Ludvig XVI, og ble fengslet under Robespierres jakobinerdiktatur. I 1802 ble han invitert tilbake til USA av president Thomas Jefferson, og bodde der til han døde i 1809.
Common Sense og American Crisis var slett ikke det eneste Thomas Paine skrev. Både Age of Reason, Rights of Man og Agrarian Justices kan nevnes.
- 10. januar er det likevel 250-årsjubileet for utgivelsen av Common Sense som feires.
- Les mer om Thomas Paine
- New York Times har en artikkel i anledning jubileet
- C-Span om Common Sense
- Om forholdet mellom Thomas Paine og Thomas Jefferson
Kilder:
- William Arthur Speck: A political biography of Thomas Paine (Routledge, 2016)
- Richard Middleton: Colonial America (Maxwell publishing 1992, 3.utgave 2002)
- Howard Zinn: USA. Folkets historie (Forlaget Oktober, 2006)
- Paul Johnson: A History of the American People (HarperCollins, 1997)
- Paul Myles: The rise of Thomas Paine and the case of the officers of Excise ((Thomas Paine Society UK, 2018)
- Brent/Gage/Myles: Thomas Paine in Lewes 1768 – 1774 (Thomas Paine Society UK, 2020)
- Vestens tenkere, bind 2 (Aschehoug, 1993)
