Definisjoner er viktige. Statistikk er også viktig. Og definisjoner brukt i statistikk er ekstra viktig. Mark Twains kjente sitat «løgn, forbannet løgn og statistikk» står seg fremdeles godt den dag i dag. Dette illustreres godt i innvandringsdebatten.
I en nylig artikkel fra Nettavisen har Erlend Wiborg fra Fremskrittspartiet (FrP) brukt et tallgrunnlag fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for å konkludere med at «etnisk norske» vil havne i mindretall innen 2065. Underteksten her selvsagt at Norge og norsk kultur er under trussel fra «de andre». Du vet, de fremmede, fryktelige innvandrerne som kommer her og ødelegger landet.
Ved første øyekast kan det høres alarmerende ut. Det er antakelig også hensikten. Men dramaet skapes først og fremst av en slags retorisk «omdøping» av en snever statistisk kategori som SSB har brukt i en demografisk analyse som heter «Oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn».
I SSBs oversikt over personer med ulik grad av innvandringsbakgrunn brukes det såkalte grunnkoder. Dette er tekniske koder eller kategorier som deler befolkningen inn etter eget, foreldres og besteforeldres fødeland. Det finnes tretti små og større kategorier som SSB kan plassere hele den norske befolkningen i.
Dette er altså ikke koder som sier noe om verken språk, identitet, verdier eller kultur. Det er ikke målestokker på noen form for «norskhet», hvis man skal kalle det for det.
Grunnkode 00 (se side 15) er gruppen som omtales av FrP. Dette er personer født i Norge med to norskfødte foreldre og fire norskfødte besteforeldre. Definisjonen er så snever at hvis du har én eneste besteforelder som er født i et annet land – Sverige, Danmark, Storbritannia eller hvor som helst – så faller du utenfor.
Til og med Kong Harald V faller utenfor grunnkode 000, fordi moren hans var født i Sverige.
SSB opererer også med strenge definisjoner i den andre enden. Innvandrere er kode 124 (side 33) og defineres strengt som personer som er født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.
Ingen av disse kodene forteller oss om du snakker språket, stemte i valget, har avtjent verneplikt, betaler skatt (med glede?) eller synger «Ja, vi elsker» for full hals på 17. mai. Å bruke disse kodene eller kategoriene til å hevde at Norge eller norsk kultur er i ferd med eller under trussel fra å bli ødelagt, er rett og slett et enormt intellektuelt krumspring.
Imidlertid betyr ikke det at det er mulige og gyldige argumenter for å være bekymret for dagens innvandringspolitikk. Hvis målet til Wiborg er en seriøs diskusjon om kultur, integrering, utenforskap, skole, arbeidsliv og kriminalitet, så er det en debatt vi bør ønske velkommen.
Men dette forsøket er ikke dét.
