Finanspolitikkutvalget kom med sin uttalelse for 2026 tirsdag 3. februar. Innspillene kaster som alltid et skarpt lys på norsk finanspolitikk. Her følger en del av innspillene.
Utvalget, som formelt har det litt merkelige navnet Det Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, kommer årlig med en uttalelse om landets finanspolitikk. Årets pressekonferanse, der utvalgets leder Ragnar Torvik overleverer rapporten til finansminister Jens Stoltenberg, kan sees på video her. Torvik er en god formidler, så å se video fra pressekonferansen anbefales. Selve rapporten finnes her.
For mye kreativitet i pengebruk, men for lite i å utvide handlingsrommet
Utvalget peker på at politikerne oppviser en del kreativitet for å øke pengebruken utover opprinnelig vedtatt budsjett. Eksempler er penger som ikke ble spart ved en ny helikopter-avtale og tilbakeførte tapsavsetninger (året før) i Eksfin.
Samtidig påpeker utvalget at politikerne har en for snever forståelse av hvilket handlingsrom som ligger i finanspolitikken. Særlig er politikerne lite villige til å kutte uvettig pengebruk, for å kunne bruke de samme midlene fornuftig. Her er utvalget eksplisitt i sine råd, kutt ut: strømstøtte-ordninger, CO2-kompensjasjon, batteri-satsning, tiltak for sysselsetting av sjøfolk og ulønnsomme samferdselsprosjekter. Samlet innsparing 42 mrd. kr.
La oss ta for oss samferdsel: Figuren under viser investeringsnivået for transportinfrastruktur i Norge og en del andre land. Norge har alltid brukt mye skattepenger på vei, bane osv. For cirka 20 år siden begynte pengebruken å øke før den nådde en topp i forkant av pandemien. Samtidig fikk vi et fall i samfunnsøkonomisk lønnsomhet i infrastrukturprosjekter. I dag er brøken av , altså lønnsomheten -0,37, for prosjektene i Nasjonal Transportplan 2025-2036. 80% av prosjektene er planlagt som ulønnsomme.
Når politikere opptrer tilsynelatende irrasjonelt i behandlingen av samferdsel, så skyldes det at Stortinget er bygget opp av benker for hvert valgdistrikt, så statsbudsjett-prosessen er i høy grad en konkurranse om å få aktivitet, og derved penger, til eget valgdistrikt. Dermed får vi slike spektakulære prosjekter som Stadt skipstunnel som viser et svært stort samfunnsøkonomisk tap. Kutt i ulønnsomme prosjekter frigjør budsjettmidler til noe fornuftig, eksempelvis skattelette.
Særordninger i skattesystemet kan frigi ytterligere 50 mrd. kr.
Skattesystemet
I fremtiden vil det være et større behov for arbeidskraft. Spesielt: eldrebølgen gir færre i arbeidsfør alder og et større behov for helse- og omsorgstjenester. For å økte tilbudet av arbeidskraft må skatt på arbeid ned.
Det finnes mange uthulinger av skattesystemet. Utvalget hevder at de siste årene har 1/3 av økt oljepengebruk vært brukt til redusering av skatter og avgifter. Halvparten av dette har vært avgiftsfritak for el-biler. En slik «fordel» fører til større bilpark og behov for ytterligere pengebruk til investeringer og vedlikehold av vei.
Tilsvarende er ulike moms-satser vridende. Et eksempel kan være lavere mat-moms. Denne kan være begrunnet i at myndighetene vil gjøre det lettere for familier med lav inntekt. Problemet med dette virkemiddelet ser du hvis du forestiller deg at en familie med høy inntekt bruker dobbelt så mye penger på mat som en familie med lav inntekt. Da gir du høyinntekts-familien en dobbelt så stor gevinst av lavere mat-moms som den fattige familien, noe som er lite effektivt mhp. målsetningen. Alternativet er å gi overføringer til lavinntekts-familier, eller bare ha en generelt lavere momssats – lik for alle varer og tjenester.
La oss ta for oss et område der skattenivået i Norge faktisk ikke er spesielt høyt, nemlig kapitalbeskatning. figuren under viser slike skattesatser i Norge og i sammenlignbare land.
Flere land har høyere skattesatser enn Norge. Norge skiller seg også ut ved å ha et høyt nivå på formuesskatten. Utvalget påpeker at dersom vi i Norge vil ha lavere formuesskatt, så blir Norge til et annerledes-land i formuesbeskatningen. Liberalister vil neppe synes at det er så problematisk.
Arbeidsmarkedet
Nordmenn flest, kanskje ikke først og fremst leserne av Liberaleren, holder det norske helsevesenet for å være det beste i verden. I så fall burde befolkningen være både friske og arbeidsdyktige. Figuren under kan gi innsikter i hvordan incentivene for deltagelse i arbeidsmarkedet. Figuren viser andel av arbeidsstyrken som deltar i arbeidsmarkedet i Norge og en del andre land.
Norge skiller seg ut på flere områder: Flere yngre og eldre er i arbeid, men i aldersgruppen 35-59 er arbeidsdeltagelsen lavere enn i de andre landene. Det er liten tvil om at denne utviklingen er knyttet til mer generøse velferdsordninger som får som en uheldig konsekvens at en større del av arbeidsstyrken sklir fra sykemeldte til å være på arbeidsmarkedstiltak til å være uføretrygdede. Utvalget peker på muligheten for å gi sterkere incitamenter i form av lavere enn full dekning for sykepenger, men peker også på arbeidsgiveres incentiver som svekkes etter dag 16, altså når staten tar over ansvaret for å betale sykepenger.
En morsom detalj er at Torvik peker på pensjons-reformen som en grunn til høyere arbeidstilbud i aldersgruppen 65-69. Selv holder jeg en knapp på at pensjonsalderen i de fleste av disse landene er 65.
Sluttkommentar
Dette er bra saker. Først og fremst er det bra at vi har et slikt uavhengig utvalg som kan holde politikerne i ørene og fortelle dem at de skal slutte med sløsing og overforbruk. Samtidig er det grunn til å holde entusiasmen i sjakk i den forstand at rådene fra utvalget bare er ment å skulle bevare det bestående systemet – det er slik mandatet deres er utformet. Det betyr at det ikke vil komme radikale forslag fra utvalget.
Den som vil ha en annen politikk får stille til valg selv – hvis hen får lov.
