Det er atter tid for sentralbanksjefens såkalte årstale. Hvilke perspektiver kan vi se for oss?
Vi får høre at reallønnsveksten kommer. Statistisk sentralbyrå sier det jo. Mediene er flinke til å melde det. Kritiske spørsmål glimrer med sitt fravær. Politikere lar ikke sjansen gå fra seg til å synge ut at folk flest får det bedre. De får bedre råd. Fagforeningene får flagge populært til sine medlemmer at de får merverdi. Hvem er vi til å stille spørsmål? Hvem er noen til å stille spørsmål? Bare å sette et eneste spørsmålstegn er da vitterlig å benekte selve dataene?
Samtidig i en parallell virkelighet. Yngre generasjoner sakker akterut på boligmarkedet. I et samfunn der de aller fleste eier egen bolig, er det åpenbart at midler til kjøp av egen bolig er en del av levekostnadene. Men vi regner det som «investering». Konsumprisindeksen er det som regnes som forbruksvarer og -tjenester. I en teoriforfjamset verden blir plutselig en god porsjon av bokostnadene borte fra levekostnadene. Simsalabim!
Teorirytteri kan vi gjerne kalle det.
De godt etablerte på boligmarkedet kan føle seg rikere – omtrent for hver måned som går. Nå får også en god porsjon av dem et hyggelig skattehopp!
Illusjoner er gode å ha, spesielt når staten kan skumme fløten.
Man kan selvsagt selge seg ned. Teori for de fleste. En hyggelig praksis for de få. En uhyggelig praksis for dem som ønsker å kjøpe seg opp.
Man kan selvsagt få le av kategoriseringen av bolig som forbruk. Boligen blir jo borte liksom. Hahaha!
Det er ikke det som er poenget med forbrukskategoriseringen. Bøkene dine blir ikke borte som maten, men det er fortsatt forbruk. Bøker blir slitt, kan du innvende? Boliger blir også slitt. Poenget er at det er til ditt private bruk.
Du kan selvsagt realisere boligen din en gang, men for å tjene penger på det, må du selge deg ut av pressområdet, ned i standard, størrelse eller lignende.
Tilbake til Statistisk sentralbyrå og deres data. Dataene er ikke feil. Det er tolkningen av dem som blir det når levekostnadsbildet de sies å måle, langt på vei ikke henger sammen med levekostnadsvirkeligheten for veldig mange mennesker. Selvsagt kjøper ingen konsumprisindeksen. De kjøper konkrete varer, tjenester og aktiva. Boligpriser og dermed bokostnadene er det som enklest illustrerer dette.
Folk ser ut til å våkne opp til inflasjonens uvesen. Sannsynligvis er den viktigste årsaken til dette at sentralbankene har mistet noe kontroll over KPI-inflasjonen – eller rettere sagt at det er tydeligere at de ikke har kontroll når den siden pandemien har vært vesentlig over målet, noe som tydeligvis gjør at det slites på almenhetens toleranse for inflasjon. Den er nå for høy til å være «usynlig».
Illusjonen brister; den slår sprekker. La oss se hvordan det går. Den som lever, får se.
Tenk på dette neste gang du hører at du får reallønnsvekst.
