Boken fikk strålende kritikker da den ble utgitt i 2024. Den handler om farskap. Og om alkohol. Om hvor arvelig alkoholisme er. Om leve med egen rus, og forsøke å forstå hvorfor.
Det er ikke så lenge siden en annen bok fikk strålende kritikker; Marte Michelets bok om forholdet til sin kjente far Jon Michelet. Du kan lese min anmeldelse her. Men boken Mímir Kristjánsson utgav i 2024 handler om mørke sider ved livet.
En hyttebok til refleksjon
Boken om forholdet til farens og eget forhold til alkohol innledes med et kapittel om fordrukne forfedre. Kapittelet avsluttes slik: «Dette er blodet som rant gjennom min fars årer og som nå renner gjennom mine. Det har ikke vært uten promille siden før Egill ble født der ut ved Borgarfjörður for mer enn tusen år siden.» Mímir er på vei til Malaga, og videre til Torremolinos, der faren bodde. Og døde. Da faren bodde i Norge, var det i en hytte utenfor Stavanger. Der skrev han hyttebok, og på deres siste møte gav han hytteboken til sønnen. Med utgangspunkt i ofte korte sitater fra det faren hadde skrevet i hytteboken forteller Mímir om farens liv, og reflekter over dette livet, sin egen oppvekst med og uten faren – og begges forhold til alkohol. Det er vanskelig å la være fremstille boken som trist. Det som står igjen etter faren er lite jordisk og intet sted. Det er en bok med tittelen «En familiesaga om drukkenskap». Men det er ikke et lite minne å reise, å klare å reflektere så klart og tydelig – men uten tydelige svar – om forholdet til alkohol og arvelig alkoholisme.
Pabbi er vond å lese, men ikke bare. For Mímir skriver om gode minner med faren, samtidig som han er åpen for at han kan ha fortrengt dårlige minner og pyntet på virkeligheten. Han siterer Karl Ove Knausgård: ”Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv. Og det er av den enkle grunn at hukommelsen ikke setter sannheten høyest.» Pabbi kan leses om forholdet mellom far og barn, men I lys av skandalen med voldstrusler i fylla i påsken også leses som en skildring av Mímirs livssituasjon.
Mímir den ekstreme
Mímir har vært ekstrem på mange måter. Og da tenker jeg ikke på politiske standpunkter. Han er ekstremt godt synlig, kanskje den mest synlige av Rødts politikere. Han er ekstremt produktiv (11 bøker). Han fremstår som (ekstremt) folkelig. Han er ekstremt åpen om at han har levet med en trygdet mor, og en far som var alkoholiker. Og om at han selv også har et alkoholproblem. Han er nok en person mange kan kjenne seg igjen i og identifisere seg (og egne utfordringer) med.
Påskeskandalen med trusler om vold og bruk av Hells Angels mot en insisterende kritiker og kommentarfelt-rytter har aktualisert Mímirs erkjente alkoholproblemer. At toppolitikere er blitt mer åpne om egne problemer er blitt mer vanlig. Enten det er psykiske utfordringer, eller rus. En del politikere har også måttet trekke seg fra verv, av diverse grunner de siste årene.
Det skal likevel godt gjøres å være så åpen og ikke minst så utleverende som akkurat Mímir har vært. Han er til og med tydelig på at det ikke frister å sitte på Stortinget resten av perioden, som bare så vidt har begynt. Jeg velger å tro at det er angeren og skammen som får frem akkurat denne ulystfølelsen. Det er forståelig. For det er mer enn flaut og pinlig, at en av våre fremste folkevalgte truer en kritiker med vold. Det kan til og med være ulovlig. Politianmeldelsen er henlagt, etter anmelders eget ønske. Kanskje innså vedkommende hvilken livskrise Mímir trolig gjennomgår.
Ærlig beklagelse, dyktig håndtering – eller dobbeltmoral?
Mímirs håndtering av skandalen har mottatt mye ros, og viljen til å tilgi ham synes stor og utbredt. Er det fordi folk i lys av åpenheten forstår hva han strir med, eller er det fordi han er slik en jovial og likandes fyr? Jeg tipper det er noe av begge deler. Det er fullt mulig å ha nulltoleranse for vold eller trusler om vold, samtidig som man kan ha omsorg for en person i en vanskelig situasjon.
Man kan hevde at Mímirs åpenhet (også) handler om å iscenesette seg selv for offentligheten. At han er veldig dyktig til å fremstille seg på en måte som skaffer ham troverdighet, tillit, og oppslutning. Han har fått mye ros – og selveste Kongehuset er blitt anbefalt å hyre ham inn.
Det er de som mener Rødt gir Mimir en mildere behandling enn den som blir andre til del. Men Rød Ungdoms gjentatte hylling av vold eller voldelig adferd i politisk sammenheng har ingenting med livskrise å gjøre. Det har med en manglende avstandstagen til vold som politisk virkemiddel å gjøre. Det er det som er problemet til Rød Ungdom.
Kanskje har Rødt en utfordring med andre standarder for Mímir (og f.eks Moxnes) enn for Rød Ungdom. At det for dem handler om dobbeltmoral.
Den vonde virkeligheten om rusen
Disse sitatene fra s. 49 – 51 I kapittel 6 av Mímirs bok «Pabbi» beskriver, i lys av Mímirs påskeskandale, kanskje den virkelige kjernen i hans livssituasjon:
“Jeg skriver ikke denne boka for å ødelegge pappas ettermæle. Jeg skriver den som en hodeløsning for faren min, og for at ordet om ham skal leve. Jeg vil at folk skal forstå hvordan han hadde det.»
«Med hvilken rett skriver jeg denne boka? Med blodets rett. Farsarven jeg fikk, var et liv med alkoholproblemer. De er bare rett og rimelig at jeg bruker det jeg kan finne i den, til å forstå hvorfor jeg drikker og hvordan jeg best kan leve med det.»
«Med denne boka prøver jeg å sette meg selv fri gjennom å finne sannheten om en far som drakk og om en sønn som også drikker altfor mye.»
«Denne boka skrives mens jeg står midt i det. Jeg vet at jeg drikker så mye at jeg ødelegger for både meg selv og for menneskene rundt meg, men jeg har ennå ikke vunnet kampen mot alkoholen.»
«Veien jeg går er lang og farefull, og det er ikke så mange personer som kan hjelpe meg videre på den. Den eneste personen som virkelig kunne vist veg, som jeg virkelig stoler på at vet hva det er jeg står i, har akkurat dødd.»
Måtte du finne fotfestet, Mímir!
Politikere og folkevalgte er mennesker som alle oss andre. Med små og store utfordringer i livet. De fleste vil nok ønske at Mímir finner fotfeste i livet, og overvinner rusen. Skulle han velge å gi seg på Stortinget i 2029 vil det være forståelig. Men svært mange vil beklage det. Også politiske motstandere og konkurrenter. Rett og slett fordi Norge trenger folkevalgte av hans kaliber. De vokser ikke på trær.
Uansett hvor uenig man måtte være med ham i sak, ønsker i hvert fall jeg at Mímir skal finne gleden og få igjen gløden for arbeidet han gjør på Stortinget, for Rødt og for sine velgere i Rogaland og hele landet. Men mest av alt ønsker jeg at Mímir skal finne fotfestet. Både for egen del, og for hans nærmeste. Skulle han velge å ta gjenvalg i 2029 er det neppe noen ulykke det heller, hverken for Rogaland, Rødt eller landet.
Det er for lite tilgivelse og raushet i vårt samfunn. Den kan vi bli flinkere til å vise, uansett hva i ellers måtte være uenige om. Kanskje var mannen som ble utsatt for Mímirs trusler den som virkelig viste tilgivelse og raushet – ved å be om at anmeldelsen han selv hadde levert, måtte bli henlagt.
Pabbi. En familiesaga om drukkenskap
Mímir Kristjánsson
J. M Stenersens foralg AS, 2024
156 sider
