Norge står foran et voksende kraftunderskudd. Etterspørselen øker raskt, mens ny regulerbar kraft bygges ut for sakte. I denne situasjonen blir kjernekraft ofte avfeid som for farlig. Det er et argument som ikke holder når man ser på faktiske tall for energiproduksjon.
All energiproduksjon innebærer risiko. Spørsmålet er ikke om risiko finnes, men hvilken energikilde som gir lavest samlede skade. Historien viser at også fornybar energi kan ha katastrofale konsekvenser. Da Banqiao-demningen i Kina kollapset i 1975, døde titusener av mennesker. I 2009 omkom 75 personer i en ulykke ved Russlands største vannkraftverk, Sayano-Sushenskaya. Vannkraft er trygt i Norge, men er ikke risikofritt.
De største dødsfallene finner vi likevel i fossil energi. I Kina døde 2 433 arbeidere i kullgruver bare i 2010. I 2002 var tallet nesten 7 000. I tillegg kommer helseeffektene: Rundt år 2000 anslo OECD at fossil energibruk bidro til nær 300 000 for tidlige dødsfall globalt gjennom partikkelforurensning. I USA alene ble kullkraft rundt 2010 knyttet til om lag 13 000 dødsfall årlig, hovedsakelig som følge av luftforurensning.
Moderne kjernekraft, særlig små modulære reaktorer (SMR), er vesentlig sikrere enn tidligere generasjoner, krever lite areal og leverer stabil kraft uavhengig av vær og årstid. Alternativet til kjernekraft er ikke «ingen risiko», men mer ustabil kraft, høyere priser og økt avhengighet av fossil energi i Europa. Ved utbygging av små modulære kjernekraftverk vil strømmen kunne produseres på en miljøvennlig og utslippsfri måte der det er behov for den. Det vil spare naturen for store linjeutbygginger samtidig som kraftnettet blir mindre sårbart.
Fornybar Norge kom ut med en artikkel i 2023, hvor de argumenterer for at kjernekraft bør legges til side, til fordel for teknologier «vi har tilgjengelige i dag». Det mener jeg er et snevert utgangspunkt. Kraftsystemet utvikles over flere tiår, og valg som ikke utredes eller forbedres nå, er heller ikke tilgjengelig senere. Å diskutere kjernekraft som et mulig supplement til fornybar kraft er derfor ikke å utsette nødvendige beslutninger, men å ta høyde for et voksende kraftbehov og økt systemrisiko.
Selv FNs energikommisjon sier kjernekraft er den energienheten som «er en viktig utslippsfri energikilde som verden bør ta i bruk for å løse klimakrisen». Samtidig er den gjennomsnittlige byggetiden ned på 6 – 7 år, og mens land som Polen, Sverige, Japan, Kina, Canada, USA, Storbritannia og andre land over hele verden satser på kjernekraft, er det likevel noen politikere på venstresiden i Norge som mener at man skal bruke flere titalls milliarder på havvind og dyre grønne subsidier. Norge står foran et økende kraftbehov samtidig som ny stabil kraft bygges ut for sakte. Når man ser på de faktiske risikoene ved ulike energikilder, fremstår ikke kjernekraft som det farlige alternativet det ofte blir fremstilt som. Tvert imot kan moderne kjernekraft, særlig SMR, levere stabil og utslippsfri kraft med små naturinngrep og redusert behov for store nettutbygginger. Å utrede og utvikle denne teknologien er derfor ikke et uttrykk for teknologisk optimisme, men, men for energirealisme. Hvis Norge skal sikre stabil kraftforsyning, lave strømpriser og et robust energisystem i fremtiden, kan ikke kjernekraft avvises av frykt.
