I en tid med tiltagende maktkonsentrasjon, spesielt i skjæringspunktet mellom teknologi, informasjon, politikk og kapital, trenger vi noe mer enn sporadiske mottiltak på ad hoc-basis.
Vi trenger fremfor alt en mer gjennomtenkt og systemisk forståelse av den samlede økonomiske politikkens påvirkning av både økonomiens og politikkens funksjonsmåte. Mer spesifikt trenger vi særlig en tydeligere og mer prinsipiell innretning av de spillereglene som trengs for å underbygge en velfungerende markedsøkonomi, med åpen konkurranse og fri prisdannelse som bærende prinsipper – og som maksimerer frihet og minimerer makt.
Ordoliberalismens fornyede aktualitet
Den økonomisk-politiske tankeretningen som mest konsekvent har besvart denne utfordringen, og som i så måte er Adam Smiths egentlige etterfølgere, er den såkalte ordoliberale Freiburger-skolen, som utviklet seg med utspring i pionerarbeidet til økonomen Walter Eucken og juristen Franz Böhm på 1940- og 50-tallet.
Det hele startet med et tverrfaglig forskningsprogram med sikte på å analysere konsekvensene av tiltagende maktkonsentrasjon i tysk næringsliv i mellomkrigstiden, med særlig vekt på den raske utbredelsen av konkurranseregulerende karteller med rettslig beskyttelse. Allerede i 1925 fantes det i Tyskland rundt 2500 karteller, noe som ledet til en hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt. Resultatet ble en pre-kollektivisert økonomi som gjorde det enklere å ta skrittet videre til en sentralstyrt kommandoøkonomi etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933.
Økonomene Lars Feld, Justus Haucap og Tim Krieger har nylig minnet om viktige lærdommer for reguleringen av de digitale plattformene og KI-roboter på europeisk nivå. Her har vi å gjøre med en ny form for maktkonsentrasjon i skjæringspunktet mellom teknologi, kapital og informasjon. Problemet begrenser seg ikke kun til ineffektivitet, men til en dypere systemtrussel mot frihet, konkurranse og demokrati.
Fra kontroll over informasjon til kontroll over virkeligheten
Den digitale økonomien rommer drivkrefter som gjennom kombinasjoner av nettverkseffekter, stordriftsfordeler og kontroll over data ofte gjør at “vinneren tar alt”. Resultatet er ikke et mangfold av konkurrerende aktører, men en håndfull dominerende plattformer.
Dette handler ikke bare en transformativ økonomisk utvikling, men også om en dypere maktforskyvning. Når noen få selskaper kontrollerer våre informasjonsstrømmer, får de også en indirekte kontroll over den offentlige samtalen og den demokratiske meningsdannelsen.
I den digitale økonomien er data den viktigste ressursen. Plattformene kontrollerer ikke bare distribusjonen av informasjon, men også hvordan den rangeres, filtreres og presenteres. Dermed utvikler de en form for “definisjonsmakt”: de påvirker hva vi ser, hva vi tror er viktig, og hvordan vi oppfatter virkeligheten.
Konsekvensene er mange og betydelige. Som jeg har utdypet nærmere i et nylig publisert Civita-notat er det ikke minst urovekkende at vi er i ferd med å ende i en situasjon hvor mellom 80 og 90 prosent av de globale annonseinntektene kanaliseres til noen få plattformselskaper. På denne måten uthules finansieringsgrunnlaget for uavhengige medier og kritisk journalistikk – en bærebjelke i ethvert liberalt demokrati.
Den nye fusjonen av økonomisk og politisk makt
Historisk har liberale demokratier forsøkt å holde økonomisk og politisk makt adskilt. Men denne grensen er i ferd med å viskes ut.
I Civita-notatet beskriver jeg hvordan en liten gruppe teknologimilliardærer ikke bare dominerer de digitale plattformene, men også har oppnådd så stor politisk innflytelse i USA at vi kan snakke om en hyperkonsentrasjon av økonomisk og politisk makt som mangler sidestykke i historien. Når slike aktører knytter tette bånd til statsmakten, i noe som ligner et gjensidig avhengighetsforhold, oppstår en ny maktstruktur – en blanding av oligarki og politisk styring.
Dette er kvalitativt annerledes enn tidligere former for maktkonsentrasjon. Plattformene kontrollerer ikke bare kapital, men også infrastruktur, data og kommunikasjon. Samtidig gjør kunstig intelligens og algoritmestyring denne makten mer omfattende og mindre transparent. Sjefen for den britiske etterretningstjenesten MI6 har gått så langt som å hevde at algoritmer er i ferd med å bli like mektige som stater.
Markedsavvik eller maktsystem?
En viktig innsikt er at problemet ikke bare er store dominerende selskaper, men et system som aktivt hindrer konkurranse. Plattformene låser brukere inne i lukkede økosystemer, utnytter reguleringshull, favoriserer ofte eget innhold og kjøper opp eller eliminerer konkurrenter.
Vi står ikke lenger overfor et klassisk monopolistisk markedsavvik, men et system der konkurransen er strukturelt undergravd. Markedet slutter å fungere som en maktspredende mekanisme – og blir i stedet uthulet og omformet til en maktkonsentrerende drivkraft.
Dyptgripende konsekvenser
Konsekvensene er dyptgripende. For det første svekkes konkurransen. Innovasjon og entreprenørskap blir underordnet som objekter for oppkjøp og integrasjon i eksisterende digitale plattformer.
For det andre øker ulikheten. Verdiskapningen kanaliseres i langt større grad til en konsentrert gruppe eiere av kapital og data.
For det tredje – og mest alvorlig – utfordres selve demokratiet. Når økonomisk makt gir kontroll over informasjonsstrømmer og politiske prosesser, forskyves makten bort fra borgerne. Fremveksten av en ny hyperkonsentrert makt blir i seg selv en kilde til truende ufrihet, uavhengig av om den er politisk eller økonomisk forankret.
Kan makten brytes?
Til tross for den dystre analysen finnes det også handlingsrom. Medieforskeren Martin Andree har argumentert for at mye kan gjøres gjennom relativt enkle reguleringer, som tvinger frem åpne standarder, krav om interoperabilitet og en reell ansvarliggjøring av plattformenes informasjonsformidling.
Andrees anbefalinger peker mot en klassisk liberal innsikt, som får tydelig støtte hos de ordoliberale økonomene, Lars Feld, Justus Haucap og Tim Krieger: velfungerende markeder trenger sterke oppdaterte institusjonelle rammer for å fungere etter hensikten.
I Civita-notatet trekker jeg tilsvarende konklusjoner, med vekt på en fornyet og styrket konkurransepolitikk på europeisk nivå, mer effektive brannmurer mellom økonomisk og politisk makt, regulering av plattformenes algoritmer og databruk, samt mer forpliktende internasjonalt samarbeid, særlig gjennom EU.
Maktkonsentrasjon er med andre ord ikke bare et økonomisk problem. Det er et spørsmål om samfunnets grunnleggende struktur og frihetens vilkår.
Når markeder slutter å spre makt og i stedet konsentrerer den, når informasjon kontrolleres av noen få, og når økonomisk makt oversettes til politisk innflytelse – da utfordres selve fundamentet for det åpne samfunnet og det liberale demokratiet.
Det er urovekkende nok at en av de mektigste tekoligarkene i USA, Peter Thiel, ikke bare har gitt offentlig uttrykk for at han mener at teknologien har tatt over politikkens styrende samfunnsrolle, men også har uttalt at «extreme concentrations of power benefit humanity».
Ordoliberalisme og forsvaret av demokratiet
Et effektivt forsvar for det liberale demokratiet forutsetter derfor mer enn noen gang en moderne ordoliberal innretning av den økonomiske politikken. Alt henger mer enn noen gang sammen med alt, på en måte som Walter Eucken en gang ga et temmelig presist uttrykk for med begrepet Interdependenz der Ordnungen.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om makt vil ha en tendens til å konsentreres – det vil den alltid gjøre. Spørsmålet er heller om vi som samfunn evner å bygge institusjoner som begrenser og motvirker maktkonsentrasjon – i frihetens tjeneste.
Hvis ikke, risikerer vi at markedsøkonomien – som i sin velfungerende ordoliberale form utgjør det mest effektive vernet mot maktkonsentrasjon og maktmisbruk – i stedet blir et offer for vår sløvhet, likegyldighet og mangel på markedsøkonomisk dannelse.
I så fall blir resultatet en systemtransformasjon i retning av en degenerert form for oligarkisk kommando-kapitalisme, som ikke er forenlig med et fritt og demokratisk samfunn.
