Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen har vært et friskt pust som TV2s kongehusekspert. Hva han vil med boken Tronarvingen er jeg mer i tvil om. Dessverre er den lite leservennlig.
Kronprinsrollen er under debatt om dagen, enda mer enn da Tronarvingen kom ut i fjor. Slik sett burde den være midt i blinken for den som vil gå inn i debatten med boken friskt i minnet.
Det kan hevdes at jeg som republikaner er overraskende opptatt av monarkiet som institusjon. Og om monarkiets plass i samfunnet – i fortid, nåtid og fremtid. Denne interessen har gode dager. Vi som er over gjennomsnittet opptatt av temaet lever i interessante tider.
Det er ikke ofte det kommer ut bøker som drøfter den norske statsformen, eller kongehusets rolle i samfunnet. Jeg kommer på to; «Bak fasaden. Historien om den kongelige væremåten» av Carl-Erik Grimstad (Cappelen, 1994), og «Republikken Norge» av Kjetil Bragli Alstadheim (Aschehoug, 2014). Man må som regel lese biografier, portrettbøker av eller samtalebøker med medlemmer av kongehuset for å finne temaer relatert til monarkiet og de kongeliges rolle, plikter og den tunge børen ved å være i offentlighetens søkelys. I serien Haakon & Maud av Tor Bomann-Larsen forteller bind; Vintertronen og Makten (Cappelen, 2006 og 2008) om Haakon VII, som forsøkte å utforme en mer aktiv rolle som monark i sine tidlige år på Norges trone – og frontkolliderte med Gunnar Knudsens Venstre-regjering full av republikanere.
Er undertittelen misvisende?
Tronarvingen har undertittelen Norges historie gjennom landets kronprinser, og handler om de åtte kronprinsene Norge har hatt (alene eller sammen med Sverige) siden grunnlovene i 1814 og frem til i dag. Men ikke bare kronprinsene, for ofte har deres søsken vært aktuelle som reserver, og da må de også omtales. Potensielle og reelle ektefeller er også relevante for fremstillingen.
Bokens «vaskeseddel» forteller om temaet: «I symbolikkens verden har kronprinsen i uminnelige tider representert fremtiden, et håp om fortsatt kontinuitet. Men hva ligger reelt i kronprinsrollen? Hva betyr det å være nummer to? Hvilke grenser settes det, hvilke friheter har man? Hva skjer når en tronarving dør før faren? Gjennom to hundre år har Norge hatt åtte kronprinser, som på hver sin måte har endret rollen og kongehuset. Har endringene alltid vært til det beste? Dette er historien om kronprinsrollen, fortalt gjennom mennene som bar tittelen.»
Landets historie handler jo om mye mer enn kronprinsens rolle. Derfor gjør tittelen meg skeptisk. Handler det om kronprinsens rolle – eller historiske begivenheter som påvirket landet, og kronprinsene? Eller hvordan kronprinsene påvirket begivenheter i landets historie? Tittelen åpner i hvert fall for tolkning.
I et lanseringsintervju med det konservative tidsskriftet Minerva sier forfatteren at tronarvingen er monarkiets viktigste brikke: «Monarkiet er en symbolsk struktur som lever av historisk kontinuitet og offentlig lojalitet, mener Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen. Han er aktuell med ny bok om Norges kronprinser. «Han utdyper temaet slik: Hva vil det egentlig si å være født til en trone? Og når begynner kongsgjerningen, er det når man avlegger ed i Stortinget, når man får overlevert nøkler til Slottet, eller når man første gang skrider ut på Slottsbalkongen på 17. mai, med folkehavet som vitne? Boken kretser rundt et avgjørende poeng: at kongsgjerningen – den symbolske og faktiske forvaltningen av monarkiet – ofte begynner i det stille, i et valg, i en handling som endrer arvegangen eller utvider institusjonens grenser.»
Hva vil forfatteren med boken?
Klarer Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen å formidle historien, slik tittelen sier? Eller klarer han å si noe om kronprinsrollen gjennom skiftende tider (de siste 200 årene)? I forordet skriver forfatteren «er arvingen den viktigste personen i monarkiet.» Denne formuleringen blir bokens bærende idé og tema: Tronarvingen bærer institusjonens kontinuitet gjennom, men også fremtidens håp. I det knappe forordet blir det ikke tydeligere. Forordet er lite forklarende. I et intervju med lokalavisen uttaler han seg om hvem som er målgruppen for hans første bok: «Han håper at Tronarvingen vil fenge både monarkiinteresserte og allment historieinteresserte.»
Lite leservennlig bok om kompliserte temaer og sammenhenger
Selve boken er på knappe 200 sider, men med et omfattende noteapparat (676), og en like omfattende kildeliste, der bøker utgjør 4 sider. I tillegg inneholder kildelisten over 3 sider med artikler, aviser, digitale kilder og annet.
Temaene forfatteren løfter er interessante, men sammenhengene er kompliserte. På innsiden av permen (både foran og bak) er det tegnet opp slektstrær over de slektene som gjennom de drøyt 200 siste år er viklet sammen gjennom diverse ekteskap. Det er nyttig, for de eneste bilder av de omtalte tronarvingene er på bokens forside, med Oscar I (Carl Johans sønn) som blikkfang. Leseren må se langt etter bilder av ektefellene, eller familiebilder av kronprinsene med kone og barn. Er du interessert i slektstreet til den norske kongefamilien, kan du sjekke ut her (scroll litt nedover)l.
De kongelige har slektsnavn. Men de heter ikke Olsen, Hansen eller Welhaven. De har gjerne tre eller flere etternavn med bindestrek mellom. Svenskene har det enklere. Slektsnavnet til kongefamilien er rett og slett Bernadotte, etter den franskfødte sakførersønnen Jean Bernadotte (Carl Johan). Om slektsnavnene er fjonge er kreativiteten hva angår fornavn mer begrenset. Det går i Carl, Gustav, Oscar etc. Selvfølgelig har de mer enn ett fornavn, selv om det gjerne bare er et av dem som brukes. Om du ikke har velutviklede genealogiske evner, eller fotografisk hukommelse er det fint å ha disse slektstrærne på permens innsider å slå opp i. Om du tror det hjelper. Hvert kapittel innledes med en oversikt over «hovedpersonene», omtrent som om du skal i gang med et skuespill.
Hadde Christian Frederik tre veier til Norges trone?
Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen kommer i Tronarvingen med en opplysning som var ukjent for meg. Ifølge ham slår den den danske grunnloven, Kongeloven av 1665, fast at kongen kunne ikke abdisere eller si ifra seg tronen for andre enn seg selv. Han kunne ikke «for seg og sitt hus», altså arvingene til tronen. Og hvem var Fredrik VIs arving? Jo Christian Fredrik. Dermed hvilte Christian Fredriks «krav» på den norske tronen på tre ben:
- Han var tronarving (kronprins) til dobbeltmonarkiet Danmark-Norge.
- Norge ble et nytt og selvstendig land i 1814, og opprettet en ny trone.
- Han ble tilbudt tronen – og takket ja til den – av den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvold, som hadde opprettet et konstitusjonelt monarki.
Men var Kieltraktaten gyldig? Kunne Fredrik VI si fra seg Norges trone, en trone som ikke eksisterte da Kieltraktaten ble signert? Henvisningen til Kongelovens bestemmelse er ikke det eneste problemet med resonnementet. Dobbeltmonarkiet Danmark-Norge opphørte å eksistere med Kiel-traktaten 14. januar 1814. Den norske tronen eksisterte ikke før 17. mai 1814, da grunnlovsforsamlingen på Eidsvold opprettet en trone. Han kunne vel ikke være arving til en trone som ikke eksisterte som selvstendig trone? Jeg forsøkte å lese på Wikipedia hva artikkelen om Kongeloven sier om arverett og abdikasjon, uten å klare å finne noe tydelig svar. I Spillet om Norge (Gyldendal, 2014) skriver Bård Frydenlund at det er det tredje kulepunktet som ble det avgjørende i Georg Sverdrups argumentasjon på stormannsmøtet 16. februar. Fredrik VI hadde løst nordmennene fra troskapseden til kongen. Dermed gjaldt folkesuvernitetsprinsippet. Karsten Alnæs skriver i sin bestselger 1814 miraklenes år (Schibsted, 2013) at Christian Fredrik anså seg å ha arverett til Norges trone («Med hjemmel i to lover fra midten av 1600-tallet»).
Det er naturligvis utgitt en rekke bøker om hendelsene i 1814. Så spørsmålet som meldte seg da jeg leste opplysningene fra Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen var: Hva sier 1814-litteraturen om dette? Christian Frederiks biograf og varmeste forsvarer i nyere tid, tidligere kulturminister Lars Roar Langslet utgav en biografi i to bind (1998/1999) og en revidert samlet utgave i 2014 (Cappelen Damm). Det er denne boken Schulsrud-Hansen henviser til i sin note, men der fant jeg ingenting om bestemmelsen han henviser til. Christian Fredrik hadde på slutten av 1813 forespeilet sin fetter kongen at det kunne komme til opprør i Norge mot svenskestyre. Men Fredrik VI valgte å være lojal til avtalen med stormaktene, og befalte sin tronarving å komme hjem til Danmark. Da Christian Fredrik fikk (delvis) kjennskap til Kieltraktaten, skrev han et brev til kongen, der han sier at Fredrik VI ikke kunne berøve sin slekt arveretten til Norge.
De hevdet sin plass, bygget dynasti og allianser
Schulsrud-Hansen tar oss med gjennom de kongeliges historie på Norges trone: I 1814 hadde ikke Norge bare tre forskjellige konger og valgte to grunnlovgivende forsamlinger, men hadde også to konkurrende kronprinser. Den ene en renommert feltherre, den andre en guttunge. Den eldste vant tvekampen.
Som kronprins skulle både Carl Johan 1814 – 1818 og Oscar 1818 – 1844 skulle hevde sin plass i Europas nye tid, og forsvare det nyetablerte dynastiet Bernadotte mot eventuelle krav fra og rehabilitering av den avsatte kongen (Gustav IV) og hans sønn. Oscar og hans sønner skulle bygge dynastiet gjennom en bevisst giftemålspolitikk for å knytte det til Sveriges gamle kongehus (Vasa-ætten); klassisk kongelig alliansepolitikk.
Forfatteren spør om det kunne blitt et felles skandinavisk kongehus? Dette var en aktuell problemstilling, både med Christian August eller Fredrik VI i 1810, og Christian Fredrik i 1814. Hinderet for Fredrik VI var at Danmark var et enevelde. Noe Sverige ikke var i 1810, og heller ikke Norge ble i 1814. Det var også aktuelt rundt 1850.
Etter unionsoppløsningen i 1905 oppfylte kronprins Olav forventningene (til tradisjonelle rammer), mens Harald og Haakon har vært pionerer, og utvidet rammene for rollen. De har tilpasset monarkiet en ny tid (hhv. 1960-tallet og 2000-tallet).
Det beste til slutt
Jeg skulle ønske hvert kapittel var like drøftende og tydelig om dilemmaer i tiden som kapittelet om kronprins Haakon. Forfatteren har rett og slett gjemt det beste i boken til slutt. Kanskje er det fordi leseren kjenner samtiden best, at kapittelet er så tydelig. Har du fulgt med litt vet du hvilke utfordringer kronprins Haakon har slitt med, og hvordan samtiden er helt annerledes i sine krav og forventninger, enn hva Haakons forgjengere har hatt å stri med. De har naturligvis også møtt krav og forventninger til sin rolle. For en som har vært veldig interessert i og opptatt av nettopp hvordan Carl Johan reddet grunnloven og den norske tronen er det spennende at Schulsrud-Hansen sammenligner kronprins Haakons utøvelse av sin rolle nettopp med Carl Johan (Jean Bernadotte).
I dette kapittelet viser forfatteren seg kritisk til hvordan Haakon utøver sin gjerning, og avgjørelser han har tatt i løpet av årene som kronprins. Dermed kommer også forskjellen bedre frem på hvordan kronprinsrollen utøves i dag sammenlignet med tidligere. Schulsrud-Hansen fremstår ikke som noen ryggslikkende monarki-ekspert, men som en kommentator med evne til kritikk av de kongeliges utøvelse av sin gjerning, og refleksjon rundt institusjonens staffasje, innhold – og eventuelle fremtid.
Tronarvingen. Norges historie gjennom landets kronprinser
Ole-Jørgen Schulsrud-Hansen
Kagge forlag, 2007
206 sider
