Hvorfor samarbeider mennesker?
Dette høres kanskje ut som et moralsk spørsmål. Men hos David D. Friedman er det også et økonomisk spørsmål. På sitt eget spørsmål svarer han selv at det fundamentalt sett finnes tre måter å få andre mennesker til å hjelpe og påvirke hverandre på: Kjærlighet, handel og tvang.
Kjærleiken!
Kjærlighet er den vakreste formen for samarbeid, ifølge Friedman. Med kjærlighet menes ikke her bare romantisk kjærlighet, men kjærlighet i dets bredere betydning. Et samfunn uten familie, vennskap, tillit og omsorg ville vært uutholdelig.
Foreldre tar vare på barna sine. Venner hjelper hverandre. Ektefeller bærer hverandres byrder. I slike relasjoner trenger vi ikke priser, kontrakter eller detaljerte avtaler. Den ene hjelper den andre fordi den andres mål på en eller annen måte også er blitt ens eget.
Men kjærlighet passer best i nære relasjoner, og skalerer dårlig. Du kan ikke forvente at bonden, elektrikeren, rørleggeren, servitøren og fabrikkarbeideren skal behandle deg som sin egen familie. De har egne liv, egne familier og egne ting å holde fatt i. Samfunnet kan ikke bygges på at millioner av fremmede skal elske hverandre.
Man kan ikke leve på luft og kjærlighet, som det gamle uttrykket lyder. Det er her handel kommer inn.
Handel
Handel er nyttig fordi det gjør samarbeid praktisk mulig uten at vi trenger å like eller være enige med hverandre. Jeg trenger ikke bry meg om bakerens livsprosjekt for å kjøpe brød av ham. Bakeren trenger ikke bry seg om mine ambisjoner for å selge meg brødet.
Likevel samarbeider vi jo! Jeg får brød. Han får penger. Begge går frivillig med på byttet fordi begge mener de kommer bedre ut av det.
Markedet er derfor ikke bare et system for profitt. Det er et system for fredelig koordinering mellom mennesker som ellers ikke ville hatt noen grunn til å hjelpe hverandre. Markedet gjør fremmede til samarbeidspartnere. Vi kan ha nytte av hverandres ulike mål til gjensidig fordel.
Kanskje er dette et av de mest undervurderte aspektende ved markedet. Markedet krever nemlig ikke at mennesker er spesielt gode, edle eller altruistiske. Alt markedet krever, er at to mennesker finner bytter begge parter kan si ja til.
Dermed blir fredelig samarbeid mulig i stor skala.
Tvang
Den tredje metoden er tvang, trusler og vold. Hvis du ikke får noen til å hjelpe deg av kjærlighet, og du ikke vil tilby dem noe de frivillig godtar, kan du tvinge dem. Dette er den politiske snarveien.
Noen ønsker mer av et bestemt gode. Flere busser. Mer kultur. Større sykehus. Mer støtte til denne eller den gruppen. Men i stedet for å få folk til å betale frivillig, gjøres ønsket om til politiske forslag staten må ta seg av.
Politikk handler fundamentalt sett om dette. Noen har et ønske eller et mål, men klarer ikke å få nok mennesker med seg frivillig. Derfor gjøres målet om til lov.
Problemet er ikke nødvendigvis intensjonen bak eller det politiske målet. Det er hvordan det gjøres som er problemet. Virkemidlet. Man trenger ikke lenger tilby en løsning folk frivillig vil betale for. Man trenger bare et flertall eller regjeringsmakt.
Hvorfor tredelingen er viktig
Friedmans hovedpoeng er at vi må skille mellom ulike former for virkemidler for å påvirke andre mennesker.
Dette skillet er viktig, fordi mye politisk retorikk forsøker å få tvang til å høres ut som kjærlighet. Man sier at «vi» må stille opp. At «fellesskapet» må ta ansvar. At «samfunnet» må betale. Alt skal gjøres av hensyn til de svake og fattige og de som ikke kan eller vil.
I en del tilfeller kan det sikkert moralsk forsvares. Men da bør det forsvares som nettopp det dét er: tvang. Det bør ikke pakkes inn i en språkdrakt om nestekjærlighet.
