6. mai var et forventningsfullt publikum samlet i Rikssalen for å høre om rettsstatsberedskap. Rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde innledet med at rettsstaten er demokratiets spilleregler, og at de setter grenser for makten – selv flertallets makt. Det er viktig med tillit til systemet for at skrankene for makten ikke skal brytes ned, fremholdt professor Sunde.
Problemet er at denne tilliten er et tveegget sverd. Makten kan gjøre mye innenfor skrankene, og jo høyere tillit, desto større handlingsrom innenfor rammene.
Sunde hevdet videre at vi i en periode i efterkrigstiden hadde høy kvalitet på rettsstaten, og at dette reduserte behovet for bekymring på rettsstatens vegne. Dermed hadde vi lav rettsstatsberedskap, mente Sunde.
Det er godt mulig at det dominerende syn var at rettsstaten hadde høy kvalitet. Noen vil – kanskje, muligens – protestere mot denne virkelighetsbeskrivelsen fra Arbeiderpartistatens velmaktsdager. Det var omtrent på denne tiden vi hadde engangsskatt for formuesøkning under krigen. Ikke ved enkeltvise straffesaker for krigsprofitører, men med en skatt som skar alle over én kam.
Det var en ganske omfattende fullmaktspolitikk i Arbeiderpartiets velmaktsdager, og Store norske leksikon slår fast at Høyesterett ga den full legitimitet. Det var også en systematisk overvåking av politiske motstandere. Noen erindrer kanskje at vi hadde Lund-kommisjonen til å gjennomgå det hele.
Hvis noen trenger motvekt til glansbildet, kan Skammens historie av Thomas Vestgården og Sigmund Aas, utgitt i anledning 200-årsjubileet for Grunnloven, være et sted å begynne. Sundes glansbilde trenger nyansering – om ikke hans sannhet trenger å suppleres med betydelige modifikasjoner.
Når det er sagt, er det lett å forstå at dersom det er en dominerende oppfatning at kvaliteten på rettsstaten er høy, vil det være mindre grunn til å bekymre seg for en lav kvalitet – enten i samtiden eller fremtiden. Det kan ramme rettsstatsberedskapen, evnen til å stå beredt for å verne om rettsstaten.
Samtalen handlet ikke bare om rettsstat. Panelet kom også inn på selve demokratiet.
Tidligere stortingspresident Tone W. Trøen var blant paneldeltagerne, og hun uttrykte bekymring for at grupper kunne føle seg ikke representert.
Det står litt i kontrast til at et bredt flertall på Stortinget i forkant av forrige stortingsvalg vedtok ny valglov der de internasjonale anbefalingene fra Venezia-kommisjonen ble strukket så langt som mulig – og muligens litt til, ved at kravet til underskrifter for å stille liste innebærer eksklusive underskrifter, det vil si at samme underskrivende stemmeberettigede ikke kan brukes for godkjennelse av flere lister.
Panelet kom innom mulighetene for å undersøke makten.
Blant paneldeltagerne var også Unios Steffen Handal. Han var naturlig nok opptatt av spørsmålet om ny maktutredning – i og med at Unio hadde vært medarrangør av et seminar om mulig ny maktutredning dagen før.
Vi fikk i Rikssalen høre referert fra maktutredningsseminaret at den første maktutredningen hadde motutredninger. Det kan være noe å spille videre på ved en eventuell ny maktutredning, slik at vi for alvor kan få et mangfold av innfallsvinkler, noe panelet syntes enig om.
Det må da tilføyes at det må være et virkelig mangfold og ikke et skinnmangfold.
Unio, YS og Spekter i sitt utspill om ny maktutredning synes opptatt av at en slik maktutredning skal «være et verktøy for å sikre at makt fortsatt utøves på folkets vegne».
Siden vi var samlet i Rikssalen for å høre om grenser for makten, også for flertallets, bør det understrekes at en slik maktutredning mer enn gjerne kan legge vekt på om disse grensene – også for flertallet – er tilstrekkelige.
Nå ser det imidlertid ikke ut som det blir noen maktutredning med det første. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har med et flertall bestående av partier som utgjør i overkant av ¾ av Stortinget, avslått forslaget om ny maktutredning. Stortinget behandler komitéens innstilling 17. juni.
Det er et poeng at en slik utredning ville koste noen titalls millioner, og vi trenger å konsentrere oss om å redusere offentlig makt ved å kutte i offentlig sektor. Det ville være et realt bidrag til positiv maktendring i det norske samfunn med kutt i offentlig sektor – og dermed makt – så det monner.
Panelet i Rikssalen var enig om at det er viktig å snakke sammen istedenfor at vi holder oss i våre isolerte leirer. Vi fikk høre at man skulle gi meningsmotstandere klemmer. Jeg vil advare mot å trampe i folks intimsoner. Det finnes tiltak mot slikt. Ikke alle tiltak er like fredfulle.
Er vi inne på å snakke sammen, kan vi kanskje begynne med å slippe salen til ved slike samtaler?
