I april skrev TV2s Lars Joakim Skarvøy om at Høyre vil gi de rikeste tusen ganger mer enn «deg» i skattelette. Et par dager senere kommenterte Minervas Jone Frafjord sarkastisk at skattenivå og skatteøkninger i Norge fremstilles i prosent, mens skatteletter presenteres i kroner. Snart kommer det en utredning fra en skattekommisjon.
Nevnes bør også at én prosent eller 1,1 prosent ikke føles mye. Det er mye mindre enn satsene for inntektsskatt. Problemet er at det kommer i tillegg til inntektsskatten, og at formuesskatten ilegges hvert eneste år. Men hvis man baserer seg på at det føles, er det vel slik, for virkeligheten er slik den føles.
I debatten om formuesskatten er de aller rikestes personlige velstand og velferd av mindre betydning for herværende skribent. Det er ikke synd på dem. At midlene forvaltes av disse rike og ikke staten, er imidlertid viktig.
Ei heller er det synd på Høyre, som kom ganske sent på banen med skatteletter så det monner til vanlige folk. De satt åtte år i Kongens råd og este staten, og skattelettene var smuler.
Det er også riktig at all skatt er tvangsinndrevne midler, enten man kaller det former for tyveri, ran, utpressing eller slaveri – eller noe annet. Noe får man igjen i andre enden, men det er ikke en tett kobling til hva man betaler i skatt, noe som gir incentiver til løssluppen pengebruk. Avhengig av hvordan man regner, eller hva man tar med i regnestykket, kan man til og med komme frem til at man får mer igjen enn man har betalt inn.
Mener man at skatt er umoralsk tvang, er det ikke gitt at man i praksis er for totalavskaffelse av skatt. Man kan mene at det er et nødvendig onde. Selv anarkokapitalister vil ofte være for en gradvis overgang og da en reduksjon av skatt over tid, ikke en umiddelbar avvikling av all skatt.
All skatt er problematisk, først og fremst fordi det er tvangsinndrevet.
Formuesskatten har noen egne problemer ved seg. Det er en skatt som kommer i tillegg til inntektsskatten, og den ilegges hvert år. Slik dobbeltbeskatning trenger ikke i seg selv å være et problem. Det er i utgangspunktet det samlede skattetrykket som er et problem. Men i praksis blir det her et problem.
Det er beregningen hver 1. januar som avgjør skatten. Spesielt for volatile midler kan dette skape problemer. I ekstreme tilfeller kan for eksempel bedrifter gå konkurs mellom 1. januar og restskatteforfall, og verdiene som det skal skattes av, er borte, men skatten skal likefullt betales.
Denne formuesskatten skal betales uavhengig av inntekt. Før var det en begrensning av den utifra inntekt, men fra midten av 1990-tallet ble denne skattebegrensningen gradvis avviklet. Nordeas Robert Næss har uttalt at han vil stå lenger i arbeidslivet på grunn av formuesskatten, for det vil ikke være gøy med den høye formuesskatten når arbeidsinntekten går ned til pensjonsinntekt. Slik sett kan man argumentere med at formuesskatten holder folk i jobb. Med tilsvarende logikk kan man hevde at slaveri er bra fordi folk forblir yrkesaktive. Slaveeierne er ansvarlig for slavenes velferd, men de er ikke forpliktet til å gi dem midler som kan gjøre dem uavhengige eller kan gi en grei pensjonstilværelse.
Det er ikke synd på de superrike, men det har noen negative konsekvenser om de stikker av fra landet. Og det er forståelig om noen som må betale millioner per dag for å bo i landet, vurderer nettopp utflytting seriøst.
Formuesskatten rammer gründere, pensjonister og folk som bygger opp formuer. De får avkortninger av sine midler med denne skatten. Pensjonister i sine livs aftener får kanskje ikke noen av de opplevelsene de skulle ønske seg. Husk også at formuesskatt – og eiendomsskatt – kommer på toppen av for eksempel økte forsikringspremier som følge av økte nominelle boligverdier og økende alder.
For dem betyr denne skatten mye mer personlig, selvom de nominelle beløpene er betydelig lavere enn for de superrike. Rett og slett fordi det er mindre å ta av.
Så har du alltid dem som tror de er smarte og kommer med tekniske løsninger for hvordan disse pensjonistene kan få midlene til å strekke lenger. De tekniske løsningene forhindrer ikke at formuesskatten faktisk avkorter begrensede formuer.
Da Stoltenberg ivinter la frem forslag til justert modell for boligverdier, påpekte han at «kun» 15 prosent betaler formuesskatt. Det var ikke så altfor lenge siden at det var ti prosent.
Formuesskatten er altså ikke bare en skatt på de aller rikeste. Det samme gjelder gevinst- og utbytteskatten, som relativt vanlige folk som i hovedsak har levd av lønnsinntekt, også må betale når de realiserer nominelle gevinster fra sine «sparemidler».
Mímir Kristjánsson kan ha sine svake, generøse eller smiskende øyeblikk og filosofere over om Stortinget kan bli enig om en betydelig økning av bunnfradrag eller innslagspunkt. Men når Jens Stoltenberg kommer med sitt forslag om å heve grensen for når verdsettelsesrabatten for primærbolig reduseres fra 75 prosent til 30 prosent fra ti til 14 millioner, kommer det fra samme hold at det ikke er noe de vil prioritere. Da vet vi at prat om hevet bunnfradrag ikke sitter særlig dypt.
Venstresiden er besatt av frykten for ulikhet. Man kan til tider få inntrykk av at det er så viktig å unngå at én person blir rik, at det rettferdiggjør en skatt som kan ha negative konsekvenser for tusenvis av mennesker.
