«Jeg hadde trengt et flagg» er blitt en fellesnevner i sosiale medier, for en rekke innlegg der skeive personer forteller hvorfor et synlig regnbueflagg hadde gitt dem en følelse av å være sett og inkludert.
Noen misliker at skeive «gjør så mye av seg», og at regnbueflagget heises. Spesielt i skoler og barnehaver. Noen misliker at barn og unge får vite at skeive finnes, at det er greit å være usikker på egen identitet, og at ansatte i skoler og barnehaver skal behøve kompetanse på hvordan man skal møte denne usikkerheten.
Jeg har lest mange fine, såre og triste historier med merkelappen «Jeg hadde trengt et flagg». Jeg kunne ønsket meg at disse historiene/tekstene ble samlet et sted, og publisert.
Anna-Sabina Soggiu hadde et fint innlegg i Dagsavisen, publisert på nett 26.06. Hun skriver: «Det er gøy å være gay. Men det kan være slitsomt å være født som en politisk sak.» Nettopp. Slik blir det når ditt liv blir en kampsak for andre. En kampsak for å gjøre livet ditt, identiteten din og deg usynlig i samfunnet.
Folk er veldig opptatt av symboler. Enten det er nisselue, binders og H7 under 2. verdenskrig, eller det norske flagget. Når det norske flagget er et så viktig symbol for så mange nordmenn, kan det vel ikke være så vanskelig å forstå at andre flagg og symboler kan være viktig for andre?
Hvis du ikke forstår hvorfor regnbueflagget er et så viktig symbol, så er det verdt å tenke over skeives livskvalitet. Spesielt kvaliteten til unge skeive – og ikke minst transpersoner.
Soggiu skriver:
«For når jeg leser rapporten fra Ung i Oslo 2026, kjenner jeg igjen mye av det jeg og mange andre skeive har båret med oss gjennom hele livet: ‘Ungdom som identifiserer seg med en annen seksuell orientering enn heterofil, rapporterer gjennomgående flere utfordringer enn andre ungdommer. De oppgir oftere lavere livstilfredshet, mindre framtidsoptimisme, mer ensomhet, dårligere relasjoner til foreldre og skole og flere psykiske plager’.
Det er tung lesning. Ikke fordi tallene overrasker meg, men fordi de ikke gjør det. Det er kanskje nettopp derfor flagg, fellesskap og synlighet fortsatt betyr noe.»
Ikke alle tør være seg selv. Ikke alle tør – eller orker – å gå i Pride-paraden. Parader skaper liv og folkefest. Spesielt Pride-paraden. Men de varer ikke evig. Hverdagen kommer tilbake.
Så hvis du lurer på om du skal gå, så tenk over de som føler seg oversett, usynliggjort og marginalisert. De som ikke tør vise hvem de er.
De som kan trenge et signal om at det er akseptert og inkludert. At deres liv er deres – og ikke en politisk sak for motstandere av mangfold. De kan trenge en folkefest og parade og leve på. I alle hverdagene som kommer.
Pride-paraden i Oslo starter i dag, lørdag 27.juni kl 12.00 på Grønland og går til Kontraskjæret.
Gå for mangfold, inkludering – og kjærlighet.
