Før du leste første setning, traff du en beslutning. Ikke en stor, dramatisk beslutning, men en beslutning, åkkesom. Du valgte å bruke din knappe tid og oppmerksomhet på denne teksten fremfor alt annet du kunne ha gjort akkurat nå.
Som leser gjør du kontinuerlig slike «økonomiske» vurderinger. For hvert avsnitt investerer du et par sekunder av livet ditt. At du fortsetter å lese, er i seg selv et valg med en pris. Så lenge du forventer at det neste gir deg mer enn det koster i tid og oppmerksomhet, fortsetter du. Hvis ikke, stopper du.
Den samme løpende vurderingen gjør jeg som skribent. Allerede før jeg har skrevet ferdig første setning, må jeg forholde meg til prinsippet om økonomisk knapphet. Ressurser er knappe. Tid er knapp. Penger er knappe. Derfor må jeg gjøre avveininger om hvilke valg jeg må ta.
Valgene jeg tar når jeg skriver en artikkel, er knappe i samme forstand som ressurser, tid og penger. En artikkel kan nemlig ikke være alt på en gang. Den kan ikke være kort og grundig, kompleks og lettlest, objektiv og personlig, nøktern og slagkraftig, akademisk og folkelig, bred og dyptgående.
Leseren har begrenset med fokus, interesse og oppmerksomhet. Dermed må noe prioriteres fremfor noe annet. Noe må velges.
Ikke bare det. Noe må velges fremfor noe annet. Hvert valg innebærer ikke bare et valg, også noe man gir avkall på. En alternativkostnad. Bruker jeg tre avsnitt på å forklare ett poeng grundig, er kostnaden ikke bare plassen de tre avsnittene opptar, men også det beste jeg kunne brukt den samme plassen på i stedet.
Mer av noe betyr nødvendigvis mindre av noe annet. Hvert ord som ble skrevet, er derfor også et ord som ikke ble skrevet.
Skribenten selv – i dette tilfellet meg – er også undelagt et økonomisk prinsipp om marginalnytte. Det interessante er jo ikke om teksten min kan bli bedre. Det kan den (dessverre?) alltid bli. Men jeg kan ikke bruke alle mine våkne timer på å finpusse hver eneste formulering.
Spørsmålet er derfor om den neste finpussen er verdt innsatsen. Kanskje 10 minutter ekstra redigering gjør en tung setning forståelig og gir et klart bedre resonnement. Kanskje den bare bytter to ord og gjør teksten bittelitt bedre. På et tidspunkt overstiger kostnaden ved videre forbedring gevinsten.
Og naturligvis finnes det insentiver. Hvis en artikkel belønnes for klikk, får man gjerne store overskrifter. Hvis den vurderes på faglig presisjon, brukes mer tid på nyanser. Hvis leserne faller av etter to minutter, oppstår et insentiv til å skrive kortere. Endrer man belønningen, eller betingelsene teksten er skrevet under, endrer man også teksten.
Det er derfor noe passende ironisk ved å skrive en artikkel om økonomiske prinsipper. For artikkelen er ikke bare en tekst om dem. Den er et eksempel på noe som styres av dem.
Jeg kunne skrevet selvfølgelig skrevet mer, men spørsmålet er som sagt om det siste ordet ville vært verdt investeringen. Jeg synes ikke… (sic!)
