Kong Harald V den lune har gått ut av tiden på det mest naturlige og minst gunstige tidspunkt. Han blir husket for sin inkluderende væremåte, lune humor, og sin avslappede nærhet.
At en 89 år gammel mann som har vært plaget av sykdom de siste årene går ut av tiden, er helt naturlig og neppe overraskende for noen. Når mannen er landets monark, og hans familie har vært plaget av skandaler de siste årene kunne tidspunktet for et tronskifte knapt vært mindre gunstig.
Hvordan vil han bli husket?
Da Haralds farfar ankom Norge som den regjeringen hadde valgt og folket bifalt gjennom en folkeavstemning, gav statsminister Christian Michelsen den nye kongen en anbefaling om hvordan han burde utøve sin kongsgjerning: «Enkel og jevn som folket selv, vil han øve sin kongelige gjerning blant oss.»
Konger har ordensnummer, efter hvor mange konger før dem som har hatt samme navn. Tidligere var det også vanlig med tilnavn; Olav den hellige, Harald Hårfagre, Harald Hardråde osv. Skulle man finne et tilnavn som passer Harald Vs kongsgjerning er det en del å velge mellom; han hadde en lun humor, og var veldig avslappet til sin kongsgjerning. Konger skal naturlig nok ikke uttale seg om monarkiets fremtid, men han var tydelig: «Vi blir her så lenge folket vil ha oss» Nokså laidback tilnærming. Men hva annet skulle han si?
Jeg tror at han først og fremst vil bli husket som en inkluderende modernisator av kongehuset. Hans tale i 2016 om det mangfoldige, der han beskrev et Norge hvor etniske, religiøse og seksuelle minoriteter er en naturlig del av folket og landet, ble omfavnet – i en tid der både skeive og kulturelle og religiøse minoriteter opplever både hets og motstand. Nokså unikt. Kong Harald gikk rett inn i noen av vår tids største konflikter, uten at det svekket monarkiet. Tvert imot. Han skapte støtte for monarkiet i grupper som neppe oppfattet monarkiet som særlig moderne.
Kong Harald V er den tredje norske kongen siden Norge ble uavhengig i 1905. Han er den første som har utøvet sin kongsgjerning i kompaniskap med sin ektefelle i alle årene. Hans far Olav måtte klare seg uten sin Märtha, som døde i 1955. Farfaren, kong Haakon VII mistet sin Maud I 1938, to år før den aller største prøvelsen; 2.verdenskrig.
I motsetning til sine to forgjengere hadde kong Harald ingen utpreget militær tilnærming til jobben. Hans far og farfar var preget av 2.verdenskrig, og opptrådte som regel i uniform. Lenge før han ble konge var Harald kjent for en litt keitete væremåte, og mer sivil klesstil. Knapt var han blitt konge før han møtte orkanofre på nordvestlandet nyåret 1992 iført boblejakke. Et plagg han også bar under den nasjonale OL-festen på Lillehammer to år senere.
Harald moderniserte monarkiet – mest markant gjennom oppussingen av Slottet. Hans sparsommelige far husket motstanden monarkiet ble møtt med da han overtok stafettpinnen i 1957, og vegret seg for å be de folkevalgte om penger til noe som helst. Harald og Sonja måtte starte sin gjerning med en totalrenovering av Slottet. De innførte også en mer sivil administrasjon på Slottet. Menn med militær yrkesbakgrunn ble mindre dominerende ved hoffet.
Det skal ikke glemmes at kongen ønsket dronningen ved sin side ved en av sine faste, grunnlovsfestede plikter; den årvisse åpningen av Stortinget. Der gammeldagse politikere ikke anså det som nødvendig fordi dronningen ikke har noen rolle iht. grunnloven fikk Harald sin vilje gjennom. Det er greit å minne både folket og de folkevalgte om at landet har både en konge og en dronning, som gjorde jobben sammen. Også på dette området gjennomførte Harald en fornyelse.
Kampen for kjærligen
Kongens kanskje viktigste kamp kom lenge før han ble konge, og varte i ni år. Den ble utkjempet bak lukkede dører, med hans egen far. Kampen stod om kjærligheten. Retten til selv å velge sin livsledsager. Grunnloven regulerer også dette. Han måtte ha monarkens (farens) aksept for valg av ektefelle. Og faren var en utpreget tradisjonens mann. Haralds mor var barnebarn av den svenske kongen. Hans farmor var datter av den engelske kongen. Hans oldemor var datter av en svensk konge. Å be kong Olav om aksept for at en kjøpmannsdatter uten en dråpe blått blod i årene skulle bli Norges fremtidige dronning kan neppe ha vært lett. Man Harald gav faren et ultimatum; uten Sonja, ingen ektefelle. Siden arvefølgen den gang var såkalt agnatisk (bare menn hadde arverett), og Harald hadde to eldre søstre) ville Grunnloven måtte endres dersom Harald nektet å gifte seg. Da måtte hans eldre søstre og deres barn bli arveberettiget til tronen. Heller ikke deres ekteskap hadde blitt inngått med noen hjertelig velsignelse. Haralds kamp for retten til å velge Sonja var i sin tid en stor kamp, en modernisering neppe noe kongehus i Europa hadde gått gjennom. Harald kunne like gjerne ha blitt husket som den ensomme – eller som den revolusjonære.
Med hans egen kamp for kjærligheten lå det neppe i kortene at han skulle opptre som sin egen far da Haralds barn Haakon og Märtha presenterte sine livsledsagere; en alenemor – og en forfatter og bohem.
At monarkiet skulle overleve kong Haakon var ingen selvfølge. Kong Olav utførte traust sin kongegjerning på egen kjøl, uten å utfordre noen. Men Harald har med sine valg og standpunkter utfordret, inkludert og utvidet. Det norske monarkiet i 1991 og 2026 er to vidt forskjellige ting – samtidig som monarkiet består som bærer av landets historie og tradisjoner – også i en ny tid. Det er kong Haralds fortjeneste.
Kong Harald vil også husket for at han valgte å stå i det til det siste. Til tross for dårligere helse, at han ble eldre enn sine to forgjengere, og fordi nære (og fjerne) kongelige slektninger valgte annerledes. Danmarks dronning Margrethe II valgte overraskende å abdisere. Dronning Elisabeth II av Storbritannia satte eksempel ved å stå løpet ut. Abdikasjon i Storbritannia ville neppe vært aktuelt, uansett. Minnet om Wallis Simpson lever i kongefamilien. I andre europeiske monarkier har regjerende monarker abdisert. Men det har ikke vært tradisjon hverken i Norge eller i landene Norge har delt konge med; Sverige (siden 1814), og Danmark.
Med en dronning ved sin side
Kong Harald har hatt sin selvvalgte livsledsager Sonja ved sin side – hele veien. Det må sies å ha vært et godt valg. Som kongepar har de stått i jobben, sammen. Gjennom modernisering, taler som sprengte grenser, og ungenes enda mer radikale valg av livsledsagere enn Haralds, har de delt både byrder og gleder. Sonja har vært en myndig dame, bevisst sin rolle – to skritt bak monarken, men viktig i arbeidet med å synliggjøre monarkiet, synliggjøre jobben som gjøres, og med å støtte kongen i hans gjerning. Kanskje ville Sonja blitt en habil kunstner på egen kjøl, kunstanmelder, eller tatt andre utradisjonelle valg – dersom hun ikke hadde blitt dronning.
Haakon VIIs dronning Maud var reservert, privat, og usynlig – når hun ikke var bortreist. Hun tilbragte halve året i sitt fødeland Storbritannia. Fra 1938 til 1991 var Norge uten en dronning ved kongens side. Sonja måtte skape en dronningrolle for en ny tid – med kongens bistand og oppmuntring.
Den vanskelige tiden
De siste årene ble utfordrende for kong Harald. Stadige konflikter med datteren og hennes nye ektefelle, sjaman Durek Verret, med overskridelser av inngåtte avtaler om grenser for bruken av prinsessetittelen i forbindelse med kommersiell virksomhet. Svigerdatterens alvorlige sykdom, samt vennskap med Jeffrey Epstein. Rettssaken mot bonusbarnebarnet Marius. Egne helseplager.
Et tronskifte er naturlig, gitt kong Haralds helseplager og høye alder. Likevel er det et lite gunstig tidspunkt. Spørsmålene rundt Mette-Marits vennskap med Jeffrey Epstein er ikke blitt besvart på en tilfredsstillende og troverdig måte. Hennes alvorlige helseutfordringer har gitt sympati og pusterom. Men det kan neppe vare. En bok om Epsteins norske forbindelser er rett rundt hjørnet.
Det norske kongehuset har få arbeidende medlemmer. Når Kongen, dronningen og hans søster er rundt eller over 90 år, kronprinsessen er alvorlig syk – og har mistet store deler av sin troverdighet hos folket, og den yngste generasjonen er under utdannelse, falt veldig mye av jobben på kongeparet og tronarvingen.
Et monarki er avhengig av synlighet, av jobbing jevnt og trutt, for å gi folket en følelse av at de kongelige faktisk er på jobben de blir betalt for. En kongefamilie bestående alderssvekkede, syke, troverdighetssvekkede – og unge i utdannelse – kunne vanskelig å fortsette i samme tempo.
Kong Harald gikk ut av tiden i en vanskelig tid for monarkiet – og familien.
Uansett hva man mener om monarki som statsform står det respekt av hans livsgjerning.
Kong Harald gjorde kampen mot monarkiet vanskelig. Det skal han ha.
