Ingen vil være arbeider på linje 3 i fabrikk 33, distrikt 11.
Gjennom årene har jeg snakket med flere kommunister som har fortalt meg om drømmen om det klasseløse samfunnet. Et samfunn der alle er like, der godene deles, der ingen eier mer enn andre, og der mennesket endelig er frigjort fra kapitalismens undertrykkelse.
På papiret høres det ut som et utopia.
Men jeg har alltid hatt ett spørsmål:
Hva skal du selv gjøre i dette perfekte samfunnet?
Svarene jeg får, er interessante.
Den ene skal skrive dikt som skal løfte arbeiderklassens moral. En annen skal lage teater som inspirerer arbeiderne. En tredje skal skrive i avisen og fortelle arbeiderne hvordan samfunnet bør utvikle seg. Andre ser for seg selv som lærere, journalister, kunstnere, intellektuelle eller ledere.
Men ingen svarer:
«Jeg skal stå ved samlebåndet.»
Ingen av de kommunister jeg gar snakket med drømmer om å arbeide en hel arbeidsdag på fabrikkgulvet, kjøre lastebil, vaske sykehjemmet, tømme søppel, legge asfalt eller gjøre de mange andre jobbene som faktisk holder samfunnet i gang.
Det er her jeg mener kommunismens store selvmotsigelse ligger.
Et samfunn trenger arbeidere.
I et samfunn kommer det frem kunstnere, forfattere og kultur. Vi trenger lærere og forskere. Men de fleste av oss må produsere maten, bygge husene, reparere veiene, drive fabrikkene, transportere varene og utføre alle de praktiske oppgavene som resten av samfunnet er avhengig av.
Hvis alle skal være like, hvem skal da gjøre arbeidet?
Jeg mistenker at mange kommunister aldri egentlig har drømt om å være en del av arbeiderklassen. De har drømt om å være den som arbeider på vegne av arbeiderklassen.
Det er en ganske behagelig posisjon.
Man kan sitte på en kafé og skrive et dikt om arbeiderens kamp. Man kan holde en tale om solidaritet. Man kan skrive en bok om kapitalismens urettferdighet eller lage et teaterstykke om undertrykte arbeidere.
Men noen andre må fortsatt produsere kaffen.
Poenget mitt er et annet:
Det finnes en grunnleggende forskjell mellom å idealisere arbeideren og å faktisk ønske å være arbeideren.
Jeg tror også dette forklarer noe av tiltrekningen kommunismen kan ha for enkelte intellektuelle og kulturelle miljøer. Kommunismen tilbyr en visjon der man kan se seg selv som frigjøreren, opplyseren eller den som skal forme det nye samfunnet.
Problemet oppstår når noen må gjøre det praktiske arbeidet som denne visjonen forutsetter.
For et samfunn kan ikke bestå av bare poeter, kunstnere, ledere og revolusjonære tenkere.
Noen må faktisk gjøre jobben.
Og hvis kommunismen lover at alle skal være like, men samtidig trenger en elite av mennesker som skal lede, organisere, undervise, opplyse og forme arbeiderklassen, har man allerede fått et nytt klasseskille.
Det gamle klasseskillet mellom arbeidere og kapitaleiere kan ganske enkelt bli erstattet av et nytt skille mellom de som styrer på vegne av folket og folket som blir styrt.
Det er ikke nødvendigvis likhet.
Det kan være en ny elite.
Derfor er min påstand enkel:
Mange kommunister har ikke egentlig en drøm om å være arbeideren. De har en drøm om å være den kulturelle, intellektuelle eller politiske eliten som skal arbeide på arbeiderens vegne – og som dermed trenger arbeideren til å finansiere og opprettholde utopien.
Og kanskje er det nettopp derfor kommunismens utopi alltid har hatt et problem som er vanskelig å løse:
Noen må stå på linje 3 i fabrikk 33.
Spørsmålet er bare hvem.
