Det er fullt mulig å være republikaner, og samtidig anerkjenne at kong Harald V gjorde en stor innsats i sine 35 år som Norges konge. Så min kjære og jeg tok turen til Slottskapellet, for å vise Harald V den siste ære.
Antrekket var valgt bevisst. Mannen på t-skjorten er Gunnar Knudsen, i sin tid en av landets mest kjente og prinsippfaste republikanere. Mer om ham lenger ned.
Forrige tronskifte skjedde ca 6 uker før jeg ble 25 år, så Harald V var konge mesteparten av mitt voksne liv. Av selve tronskiftet i 1991 var nok edsavleggelsen i Stortinget det jeg var mest opptatt av, jfr. posten forleden med mine dagsboksnotater fra 21.januar 1991. Som barn av NRK-monopolet fulgte jeg den direktesendte edsavleggelsen på TV. Det var ikke så ofte annet enn sportsbegivenheter ble direktesendt. NRK hadde forsøkt seg på å sende direkte fra partienes landsmøter (fra 1988), men det gikk bare sånn passe.
Edsavleggelsen er det konkrete uttrykket for at Norge er et konstitusjonelt monarki, der makten utgår fra folket, og ikke et enevelde der makten var skjenket monarken av Gud og i kraft av hvem hans foreldre var. Derav min interesse for å se det historiske øyeblikket «live» på TV.
Golfkrigen var nok det som opptok meg mest, sammen med et viktig fylkesårsmøte i Akershus FrP. Der jeg for første gang skulle være møteleder – og også velges til politisk nestleder i fylkeslaget og landsmøtedelegat. Møtet foregikk i dempede former.
Mitt prinsipielle standpunkt om at offentlige posisjoner/embeter ikke bør gå i arv hadde jeg inntatt på slutten av 1980-tallet, og vært med på å fremme som forslag – for første gang på et FpU-landsmøte – i februar 1990. Forslaget var moderat i formen; det var når «dagens arvinger til tronen» (altså Harald og Haakon) var gått ut av tiden, at republikk skulle innføres. Altså sånn omtrent nå. Hvilken type republikk Norge burde bli, sa ikke forslaget noe om. Hadde Stortinget vedtatt et slikt forslag, ville det være god tid til å utrede og debattere. Forslaget fikk 14 – 15 stemmer (av ca 120). Det hører med til historien at på neste FpU-landsmøte, i 1992, fikk forslaget 1/3 av stemmene.
Norge blir av og til kalt en republikk forkledd som monarki. Kongen skal åpne Stortinget, avholde statsråd hver fredag, og signere nye lover. Han tar også imot akkreditivene til nye diplomater. At kongen holder nyttårstalen, er ikke noe særnorsk eller monarkistisk fenomen. Det gjør også folkevalgte presidenter (og de som ikke er så veldig valgte også, forresten). Da Sverige reformerte sin grunnlov på 1970-tallet ble kongens ansvar for å lede statsråd, fjernet. Da står man ikke igjen med så mye mer av monarkiet enn glansen og den arvede posisjonen.
Den sorgen som gir seg uttrykk fra alle kanter av landet og alle lag av folket i disse dager, viser ikke nødvendigvis at folk har behov for å ha en monark i livet sitt. Det er jo ikke sånn at man kan oppsøke monarken hvis man har det vondt og vanskelig. Sorgen folk føler over en person de ikke kjente og for de flestes tilfeller heller aldri møtte, virker dog ekte. Folk føler at de har mistet noen som var viktig for dem. På hvilken måte kan bare den enkelte selv forklare.
Monarken gjør ikke så mye av seg i den daglige styringen av landet. Kongen kan nekte å signere lover, men det har meg bekjent ikke skjedd siden 1905. Kongen har utøvet indirekte politisk påvirkning ved to anledninger; kong Haakon VII da regjeringen blant annet ville avskaffe kongelige ordener, og kong Harald V da statskirken skulle avskaffes. Han ville beholde den såkalte bekjennelsesplikten. Altså at kongen ikke skulle ha religionsfrihet.
Kong Harald V var ikke en viktig person i mitt liv. Han var viktig for landet, og for min del var han viktig som konstitusjonell monark. Selv om jeg er republikaner. Han symboliserte det konstitusjonelle monarkiet, nedfelt i Grunnloven. Kongen må sverge på å overholde Grunnloven og landets lover. Kun da er han monark. Det aller viktigste ved et konstitusjonelt monarki er at posisjonen som monark er tildelt av folket. Det som kalles folkesuverenitetsprinsippet.
Christian Frederik kunne i 1814 utrope seg til konge i kraft av sin fødselsrett (som tronarving til den dansk-norske tronen). Professor Georg Sverdrup overtalte prinsregenten til å akseptere folkesuvereniteten, slik at han kunne motta kronen av et fritt folk. I et demokrati er det bare et slikt monarki som er akseptabelt.
Sorgen over kong Harald skyldes nok, som jeg skrev i Liberalerens nekrolog, at han var en lun og likandes person. Med selvironi og en avslappet distanse til rollen som monark. Han var opptatt av å møte folk, se dem, og være nær sitt folk. Det klarte han til gagns.
Det tok ikke lang tid fra Harald V overtok tronen før jeg (og sikkert mange andre) forstod hvilken balansegang en konstitusjonell monark må beherske. Det var da kongen besøkte orkanrammede på Nord-Vestlandet på nyåret 1992. Han møtte irritasjon og vrede fra statsminister Gro Harlem Brundtlands medarbeidere. Han slo henne i et kappløp han neppe var klar over at han deltok i.
Konger skal ikke uttale seg om politikk, men symboliserer landet – og folket. Konger har en mulighet til å gi uttrykk for verdier, og slik søke å påvirke. Av de veldig mange talene kong Harald V holdt er det nok tre taler som spesielt peker seg ut. Den første er talen i Kiberg i Finnmark, der han ba partisaner som kjempet på Sovjets side om unnskyldning for urettmessig forfølging og trakassering etter 2.verdenskrig. Nåværende Rødt-leder Martine Sneve Martinussen har på Facebook fortalt at hun som ung jente fikk tildele kongen blomster ved denne anledningen, fordi hennes bestefar var en av de få gjenlevende partisanene som kongens unnskyldning ville ha stor betydning for. Den andre er talen på minnestunden for terroren 22.juli 2011, og den tredje er talen i Slottsparken 2016, der han beskrev det nye, mangfoldige Norge. En tale som gikk verden rundt – og står som symbolet på den inkluderende monarken. Kong Harald gikk rett inn i noen av de mest betente politiske stridene i Norge, og uttrykte seg på en måte som ble omfavnet. Talen var historisk. Og 10 år etter trekkes den også frem som unik.
Så til mannen på t-skjorten: Gunnar Knudsen representerte Venstre på Stortinget fra 1892, og var statsminister 2 ganger (1908 – 10, og 1913 – 20). Han er en svært viktig mann i Norges historie.
Tor Bomann-Larsen skriver (Vintertronen, 2006) om striden mellom kong Haakon VII og regjeringen til Gunnar Knudsen (V), som bestod av republikanere. Regjeringen ville avskaffe de kongelige ordener. I et land uten adel (som ble avskaffet i 1821) var utdeling av ordener en av de få muligheter kongen hadde til å uttrykke takknemlighet og gi påskjønnelser Spørsmålet om ordener var bare en av flere sider ved striden mellom kongen og regjeringen. Jeg nevnte innledningsvis at Gunnar Knudsen var en prinsippfast republikaner. I 1905 var han finansminister i Christian Michelsens regjering, men gikk ut av regjeringen i protest mot kongevalget. Han ønsket republikk.
Apropos ordener: Einar Gerhardsen (Ap) var også en prinsippfast mann, og statsminister i 17 av de 20 første årene efter 2.verdenskrig. Han nektet å ta imot noen kongelig orden. Men Borgerdådsmedaljen kunne han ta imot, fordi den ble tildelt av regjeringen, og ikke av kongen.
Et tronskifte har mange sider. En av dem er at det skapes kunst. Trygve Skaug fanget i diktet «Kongen min» (trykket i Dagbladet lørdag 29.august) Harald V slik mange så ham. Bandet Highasakite laget en ny, svært vakker versjon av den nesten 300 år gamle Kongesangen.
Kong Harald V var en reformator av monarkiet og kongerollen. Han fremstod som empatisk – og veldig inkluderende. Han symboliserer den endringen som skjedde i og med Norge i hans tid som konge. Han har gitt folk som har følt seg utenfor fellesskapet en følelse av tilhørighet, bli sett og inkludert.
Bør republikanere i det hele tatt sørge, uttale seg om kongens liv, eller vise den avdøde kongen respekt? En jeg kjenner mener det er hykleri når media bruker kjente republikanere til å kommentere kongens liv og gjerning, og hvordan sorgen tar folket. Hykleri. Intet mindre. Jeg tillater meg å være uenig.
Som republikaner har jeg ingen problem med å erkjenne betydningen Harald V har hatt for landet og folket.
