I forbindelse med det svenske valget har det vært en diskusjon om Sverigedemokraterna (SD). Diskusjonen oppstod etter at partiet både ble beskrevet som “høyreekstremt” og som en “trussel mot demokratiet”. Lene Johansen, som skriver om denne debatten i Liberaleren, har ikke fått med seg at disse merkelappene ble brukt, men det ble de. Merkelappene ble brukt i en artikkel av Thea Joramo Lysne i Aftenposten 01.09. Her er de:
“SD har likevel fortsatt å vokse blant velgere. I Sverige, som i andre land hvor høyreekstreme partier har fått fotfeste, representerer SD for mange en motmakt til de etablerte partiene.”
“Den andre grunnen til at det angår oss, er at dette er et eksempel på hvordan høyreekstremismen, med sine antidemokratiske trekk, stadig flytter grensene for hva som er akseptabelt.”
Og om SDs forhold til demokratiet ble følgende påstand lagt frem: “oppfordring til vold, mangel på respekt for demokratiske spilleregler, mangel på anerkjennelse av politiske motstandere og tilbøyelighet til å ville inndra grunnleggende rettigheter, slik som pressefrihet. Og her tikker de ovennevnte eksemplene av for de tre siste trekkene.”
Omtalen ble også forsvart og fastholdt i en facebook-tråd. Eksemplene som ble brukt, og sammenligningen med Donald Trumps autoritære agenda, var ikke treffende. Eksemplene ble også gjennomgått i en tekst av meg, i Minerva. Poenget var at vi ikke blir særlig klokere av å demonisere politiske motstandere.
Johansen må gjerne argumentere for at det er presist å beskrive
Sverigedemokraterna som høyreekstreme eller antidemokratiske, men da må hun vite at mange er uenige med henne.
Ketil Raknes skriver følgende om SD på facebook: “Det er mange ting man kan være uenig med Sverigedemokraterne om, men å omtale partiet som høyreekstremt gir ikke mening når partiet tar avstand fra vold og respekterer resultatet av demokratiske valg.” Raknes er en dyktig akademiker og stemmer ikke høyrevridd.
Professor Tore Wig har tidligere skrevet det samme. Han advarer mot alarmisme på vegne av demokratiet. Man ender bare opp som gutten som ropte ulv. Ingen vil høre på deg når det faktisk oppstår en reell trussel.
I tillegg har to av Sveriges ledende demokrati-forskere tidligere i år advart mot demonisering og overspente advarsler mot Sverigedemokraterna, og trusselen man mener partiet angivelig utgjør mot demokratiet.
Slike advarsler kan virke selvoppfyllende, skriver de. Og de bidrar til en unødvendig krisestemning. Den bulgarske statsviteren Ivan Krastev sier mye av det samme. Han mener at dersom man argumenterer for at den politiske motstanderen er antidemokratisk, så kan man i praksis ikke tape valget. Da taper du all troverdighet og tilrettelegger i praksis for at demokratiet kan settes til side.
Implikasjonen dersom SD er høyreekstreme antidemokrater, er at landet har vært styrt av en plattform med betydelige høyreekstreme innslag de siste årene, gjennom den politiske samarbeidsavtalen Tidöavtalet. Og i så fall har det gått overraskende bra. Implikasjonen av det igjen er at mange vil oppfatte høyreekstremisme som harmløst. Derfor må vi skille mellom snørr og bart.
I tillegg til dette er uthuling av begreper en farlig øvelse, siden de mister all kraft og mening. Hvordan kjenner man igjen en trussel når man ikke vet hvordan den ser ut?
Om man er opptatt av å beskytte det liberale demokratiet, burde man tenke grundig gjennom disse dilemmaene før man roper etter unntakstilstand.
Sverigedemokraterna er ikke noe normalt parti. Svært få høyrepopulistiske partier er det. Det er også en krevende øvelse å skille mellom hvem av dem som fungerer som folkelige korrektiver mot upopulær og forfeilet politikk, og hvem som er en ulv i fåreklær. Om alt sauses sammen, blir det litt vanskelig å se hva man skal være bekymret for.
Sverigedemokraterna driver også med skittent spill, noe deres selverklærte trollfabrikker er et godt eksempel på. Eller partiets unødvendig harde retorikk. Så er spørsmålet hvordan man møter det.
Og når det gjelder remigrasjon, så har Nils August Andresen og jeg argumentert grundig mot å omfavne begrepet på høyresiden. Vi har kalt det “et giftig feilspor i innvandringsdebatten”. Jeg kan ikke se at noen andre på høyresiden har skrevet grundigere og mer prinsipielt om det samme. Legg det fra dere at vi mener noe annet, Liberaleren. Det er feil.
