Meninger

Gorillaen og jakobinerne

Valget er over. Etter all sannsynlighet er Trump ferdig som USAs president. Spørsmålet nå er om Joe Biden klarer å motstå innflytelsen fra partiets radikale fraksjon.

File:Joe Biden (48651180272).jpg
Foto: Wikimedia

Presidentvalget i 2020 endte, som mange av oss fryktet, i kaos. Noe presidenten selv, ved å erklære valgfusk uten å legge frem bevis, må ta en vesentlig del av skylden for.

Liberaleren har invitert meg til å skrive om valget, trolig for å få et litt annet (og mer konservativt) perspektiv på tingenes tilstand enn det man finner blant nettsidens bidragsytere for øvrig. I et år hvor det skjer så mye at man ukentlig kunne fylt store bøker med interessant politisk stoff, er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Mest fruktbart er det kanskje å reflektere rundt hvor ting står og hva som kan bli veien videre. Dit kommer jeg straks.

Slik jeg ser det har dette vært et valg mellom, på den ene siden, en uhyre effektiv, aggressiv og fryktløs gorilla, som ikke står i gjeld til noen i Washington. En populist utenfra, med en rekke nyttige instinkter og ferdigheter. Et beist som lever på hamburgere og fire timer søvn per natt, sluppet løs av amerikanere som vil se en rekke grep endelig bli tatt.

Muren er påbegynt, ulovlig innvandring fra Mexico har gått ned, skatter og reguleringer er kuttet, ambassaden er flyttet til Jerusalem, byrden mellom NATO-land er jevnere fordelt, Kina har blitt et langt sterkere belyst spørsmål i den politiske samtalen, og tomme seter i høyesterett har blitt fylt av konservative dommere.

Who’s Afraid of the Big Bad Woke

For å si det forsiktig har det vært stor oppmerksomhet rettet mot gorillaen, spesielt dens løse forhold til fakta, trolling på Twitter, verbale angrep på presse og politiske motstandere – en styrke så vel som en svakhet – men man kan også se en mer klassedrevet latterliggjøring (gjerne fra en gruppe mennesker som liker å se på seg selv som arbeiderklassens redningsmenn): det altfor lange slipset, ordforrådet, den baggy dressen, de ekstra kiloene, frisyren og oransjefargen i fjeset blir alt sammen flirende kommentert hvert minutt av døgnet. Politikken, som man skulle tro var det sentrale ved en politiker, virker å være av mindre interesse.

På den andre siden har man en erfaren politiker, men samtidig unektelig en gammel mann (selv for alderen), snart redusert til et tomt skall. Noen av oss ser ham som en moderat maske over en radikal strømning i det demokratiske partiet.

Har den en gang i tiden sentrumsorienterte Joe Biden, som er navnet på dette tomme skallet, blitt fylt med woke innmat? Eller mer riktig: Vil Biden som president tillate at partiets mest radikale impulser manifesterer seg politisk?

Ikke ifølge Minervas Magnus Nordmo Eriksen. I sin raljering med bekymringer for den pågående radikaliseringen av det demokratiske partiet, kan Eriksen forsikre om at Biden «ble stemt frem av partiets moderate flertall nettopp for å demme opp for den radikale fløyen».

Da bør det nok også bemerkes at selverklært sosialist, Castro-apologet og en-gang-for-ikke-lenge-siden-ansett-som-fringe-politiker Bernie Sanders har vært med på å skrive plattformen Biden har gått til valg på, og at det antikapitalistiske stjerneskuddet Alexandria Ocasio-Cortez (AOC) er en sentral del av Biden-kampanjen. Sanders og Gucci-radikaleren AOC ligger sannsynligvis i det Eriksen kaller «demokratenes periferi», men de skryter begge av at de har klart å trekke Biden til venstre – og at de skal klare å påvirke ham ytterligere så snart han er på plass i Det hvite hus.

For å sitere en annen politiker fra samme venstrefraksjon, Pramila Jayapal: «We were able to push Joe Biden to do things that he hadn’t signed on to before.»

Et kuppet parti

Det demokratiske partiet er ikke lenger partiet til Bill Clinton. Antakeligvis er det ikke engang partiet Hillary Clinton forsøkte å lede til seier i 2016. Amerikanske konservative kaller utviklingen marxistisk, men som nesten alltid maler de med bred pensel.

Snarere enn marxister er det snakk om newdealere på steroider, ispedd en solid dose identitetspolitikk, og de leder en slags progressiv revolusjon via det politiske maskineriet. Partiet har ledende politikere som i økende grad taler for åpne grenser, gratis college-utdannelse, sletting av studiegjeld, statlig subsidiert grønn energi, kutt i forsvarsbudsjettet og ikke minst identitetspolitiske saker, og de vektlegger i mindre grad det rurale Amerikas tradisjonelle arbeiderklasse.

Nettopp hvor moderat Biden er kan man ifølge Eriksen se ved å sammenlikne ham med woke-dronningen Elizabeth Warren. At Biden personlig er mer sentrumsorientert enn Warren og co. tror jeg ingen betviler. Men en kan bite seg merke i at Warren har snust på posten som finansminister i en eventuell Biden-regjering.

Warrens stigende popularitet under nominasjonskampen var i seg selv, for å si det med analytiker og tidligere rådgiver for demokratene, Douglas Schoen, «indicative of how far left the party has moved». Schoen fryktet den gang at partiet gikk i motsatt retning av en sentrumsorientert politikk til fordel for «more big government social and economic policies that will certainly turn away the majority of the general electorate».

Visepresidentkandidaten Biden har valgt seg ut, Kamala Harris (som gikk langt i å fremstille Biden som både rasist og overgriper under nominasjonskampen), trakk seg ut med kun tre prosent oppslutning ifølge meningsmålingene. Spesielt populær blant det amerikanske folk kan man vanskelig hevde hun er.

Harris er i likhet med Biden vag i det brennaktuelle spørsmålet om å utvide høyesterett. En slik utvidelse vil i praksis bety at det blir lagt til flere seter og at institusjonen omdannes til et politisk våpen, med aktivistiske dommere mer styrt av personlige rettferdighetsoppfatninger enn de er av å tolke grunnlovsdokumentet slik det var ment av grunnlovsfedrene.

Harris har tidligere sagt seg interessert i å diskutere en slik utvidelse, det samme har Cory Booker, Kirsten Gillibrand, Amy Klobuchar og Warren. Mest eksplisitt i sin støtte til det er AOC, som i en hevnmotivert tweet etter utnevnelsen av Amy Coney Barrett, krystallklart oppfordret til utvidelse av høyesterett.

Biden vingler i spørsmålet om fracking, det gjør også Harris. Fracking er upopulært blant partiets radikalere, men en viktig industri i vippestaten Pennsylvania. Vingler gjør ikke AOC (som leder Bidens «climate task force»), Warren eller Sanders.

«A Harris administration, together with Joe Biden»

AOC har sammen med sin firerbande The Squad tatt til orde for å avfinansiere politiet («defunding the police»), og hun avfeide det foreslåtte budsjettkuttet på 1 milliard dollar til New York Police Department med at det ikke var radikalt nok. Selv ikke her klarer Biden, av frykt for å frastøte enten moderate velgere eller partiets jakobinere, å være tydelig i talen fra begynnelsen av (selv om han snart endte opp med å være eksplisitt imot avfinansiering). Stort mer betryggende blir det ikke når Biden omtaler venstreradikale Antifa, som i månedsvis har herjet i gatene i amerikanske byer, som bare «en idé».

Demonstrasjon i Indianapolis, USA, 30 mai 2019.
Foto: Chris Owens / Shutterstock.com

Harris har videre vært åpen for å fjerne valgmannskollegiet, som grunnlovsfedrene så som essensielt for å forhindre at interessene til mindre stater skal bli overkjørt av interessene til større stater. En ren demokratisk ordning der populister kun trenger å appellere til California, New York og en håndfull andre kyststater som deler politiske visjoner og utfordringer, mens behovene og visjonene til beboere i mer sparsommelig befolkede midtvestlige stater og sørstater, skyves til side, vil vise seg katastrofalt for USAs politiske stabilitet.

Bernie Sanders er tydelig på at ordningen må bort. Det er også Cory Booker, Elizabeth Warren, Jay Inslee og Pete Buttigieg. AOC har tidligere omtalt valgmannskollegiet som «a shadow of slavery’s power on America today that undermines our nation as a democratic republic», og er like klar som resten av jakobinerklubben på at hun vil ha ordningen fjernet.

Harris er videre uttalt tilhenger av Green New Deal (som er estimert av arkitektene selv å koste mange milliarder dollar, men som AOC mener kan finansieres gjennom å trykke masse penger). Immigration and Customs Enforcement (ICE), som skal beskytte USAs grenser mot ulovlig innvandring, har Harris sammenliknet med Ku Klux Klan. Men ta det med ro, hun er visst moderat, skal vi tro pressen.

Trolig kan vi konkludere slik Sean Collins gjør i en kronikk på Spike: «The progressives will take Biden’s win as an endorsement of woke. Woke will worsen under Biden.»

Biden fremstår som kognitivt svekket, og det er lite som tyder på at han ønsker eller klarer å holde tilbake jakobinerne. Hvis du etter å ha sett nylige intervjuer med og taler av Biden, fremdeles er usikker på hvem som de facto styrer skuta, kan du jo ta notis av at Harris selv – og partikolleger – gjentatte ganger har lansert Harris som USAs neste president: «A Harris administration, together with Joe Biden», som Harris før valget betegnet den fremtidige regjeringen.

Lister over fiender

Virker dette i overkant melodramatisk? Vel. Nå som valget er over, er visst tiden inne for å føre oversikt over tidligere meningsmotstandere. AOC etterlyser på Twitter noen som kan arkivere tweets, tekster og bilder av «Trump sycophants», som i fremtiden vil forsøke å «downplay or deny their complicity in the future». Som om det var Hitler og Nazi-Tyskland som var blitt nedkjempet.

No description available.
Skjermdump: Twitter

En slik liste eksisterer, forresten, og opplegget fremstår akkurat så guffent som bakmennene ønsker: thetrumpregistry.com [denne har nå blitt fjernet.] Her oppfordres du til å registrere alle du vet om som har hatt noe med Trump-regjeringen å gjøre, enten de har arbeidet for den, blitt utnevnt av den til verv, donert penger til den, eller på noen måtte støttet Trump.

Noen lyspunkt

Et svært oppløftende utfall er imidlertid at republikanerne ser ut til å kunne beholde flertall i Senatet. Her er det ingen garanti ennå, men den store blå bølgen uteble. Biden kan få en vanskelig kongress, noe som vil kunne begrense skadene fra jakobinernes angrep på USAs konstitusjonelle rammeverk.

I forkant fryktet jeg at en seier til demokratene betød at vi ikke fikk se et nødvendig internt oppgjør i et parti som har blitt langt mer radikalt enn sine velgere. Men det at demokratene har gjort det så dårlig at de risikerer å miste, i stedet for å få, seter i Senatet, tvinger frem en fraksjonering. The Washington Post skriver om sentrumsorienterte medlemmer som angriper jakobinerne for ha å presset på for en venstreradikal politikk. Green New Deal og kutt i politibudsjett er ikke vinnersaker, og «sosialisme» er ikke en appellerende merkelapp, ifølge de moderate demokratene, som også mener at Nancy Pelosi burde ha inngått avtale med Trump om en foreslått koronahjelpepakke:

Liberals, meanwhile, fired back. Rep. Pramila Jayapal (D-Wash.), co-chairman of the Congressional Progressive Caucus, argued that Democrats shouldn’t single out people and ideas that energize the party base. Rep. Rashida Tlaib (D-Mich.), a self-described democratic socialist, grew angry, accusing her colleagues of only being interested in appealing to White people in suburbia. “To be real, it sounds like you are saying stop pushing for what Black folks want,” she said.

AOC har slått tilbake mot kritikken fra partiets moderate: «When it comes to ‘Defund’ & ‘Socialism’ attacks, people need to realize these are racial resentment attacks.»

Noe annet verdt å merke seg er Trumps økte oppslutning blant alle andre grupper enn hvite menn. Trumps støtte blant afrikansk-amerikanere, asiater og latinoer og også kvinner har økt betydelig siden 2016, til tross for gjentatte beskyldninger om rasisme og kvinnehat. Faktisk var andelen stemmer Trump høstet fra ikke-hvite velgere større enn det en republikansk kandidat har oppnådd siden 1960.

For den som foretrekker stempling av og ikke argumentering mot meningsmotstandere, vil det fremover bli vanskeligere å drepe diskusjoner ved å kalle alt man ikke liker rasisme, eller på troverdig vis selge inn skremselsbudskap slik visepresident Joe Biden gjorde til sitt afrikansk-amerikanske publikum i 2012 for å sverte Mitt Romney: «They’re going to put you all back in chains!»

Så forhåpentligvis vil 1) jakobinernes politiske planer begrenses av et i hovedsak republikansk Senat, 2) det demokratiske partiet bli mer normalisert ved at moderate medlemmer setter ned foten for disse radikalerne, og ikke minst kan man håpe at 3) konservative fremover utvikler en sterkere ryggrad, og ikke ser seg nødt til å hente inn en ny gorilla for å få gjort en jobb konvensjonelle politikerne ikke selv evner å ta tak i.

4.3 30 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments