Magasin

Høy poker

Høstens politiske førstedivisjon er innledet med en øvelse som indikerer at norsk rikspolitikk egentlig handler om gjørmebryting. Er det slik flere antyder, at stortingspolitikerne senker nivået og slenger rundt seg med negative karakteristikker av hverandre? Eller er det innledning til høy poker vi ser, med regjeringsmakt som innsats? Har Bondevik og co. nervene i helspenn foran forhandlingene om statsbudsjettet? Liberaleren ser nærmere på partienes innsats, motiver og muligheter.


Ap’s påtroppende, Jens Stoltenberg, inviterer til rød-grønn smørje; han vil ha SV, SP og KrF med i en allianse mot høyrekreftene. Inntil neste dag, da han sier at Samarbeidsregjeringen ikke kan vente Ap-hjelp til statsbudsjettet. Det må Bondevik, Foss og Sponheim få av Carl I. Hagen.
Og Hagen leker fyrbøter i helvete, som vil bruke opp oljepengene på en heidundrenes rangel under mottoet «spis, drikk og vær glade, for efter oss kommer syndfloden!». At dette vil øke forbruket, og dermed rentene, spiller ingen rolle for ham. Det er jo ikke han som sitter med ansvaret likevel.
Kristin Halvorsen opptrer som en kommende Mor Norge (eller Gro Harlem Brundtland om man vil – bare med en liten touch humor og selvironi), den ansvarlige som gjør noe der andre driver «politisk spill», og hun deler mer enn gjerne ut karakterer til guttenes slosskamp i sandkassen.
Bondeviks partifeller vil jo heller fordele andres penger og være mørkemenn i det skjulte for verdier stadig færre deler i et mer og mer liberalt Norge. Og regjeringen han leder er partiet hans bare juniorpartner i, innsatt på den mer og mer uberegnelige Hagens nåde – er det rart han mistrives mer og mer i det han mener er glansrollen – som statsminister? «Depressiv reaksjon» kan sikkert være en tilbakevendende lidelse, men ikke i politikkens førstedivisjon. Det var et engangsstunt. Høyre driver sitt prosjekt, uavhengig av tabloidenes ensaks-agenda uten annet enn opplagstall som målestokk. For partiet har det travelt. I en regjering må man arbeide for evigheten og være forberedt på å gå av neste dag. Ingen vet det bedre enn Høyre, som ikke har vært i regjering siden Syse-regjeringen ble torpedert innenfra av Senterpartiet i november 1990.

Statsbudsjettet er den viktigste saken og den store testen på regjeringens overlevelsesevne. Årets forslag blir det første som fullt og helt er Bondevik IIs eget forslag. Det forrige var jo flikking på Jens-forslaget som var fullt av feller. Og det forslaget fikk Foss bare gjennom ved at sjefen stilte kabinettspørsmål. FrP kunne ikke felle en regjering partiet selv hadde innsatt få uker før – men prisen for regjeringen og norsk økonomi har vært høy; Hagen og Jensen har drevet sitt parti til venstre gjennom hele vårsesjonen, latt gamle standpunkter ligge igjen i veikanten og istedet omfavnet det ene utgiftsdrivende sosialist-forslaget efter det annet; til glede for Kristin Halvorsen og hennes flokk av halvkommunister. Alt snakket om at Hagen er blitt stueren er bare tøv, den som virkelig har grunn til å juble over Hagens venstresving er SV, som har tradisjon for ørkenvandring og forslag for protokollen.

Med statsbudsjettforslaget på bordet skal regningene for opposisjonens vårfest betales. Og det blir dyrt. Problemet for regjeringen er å holde rentene og inflasjonen nede, hindre at arbeidsledigheten stiger og at konkurranseevnen for eksportindustrien forverres ytterligere.
FrP forlanger reelle gjennomslag denne gangen, efter å ha blitt truet til å stemme for forrige statsbudsjett. Ap vil ikke tilbake i regjeringsposisjon, og må derfor skyve regjeringen i armene på FrP – for derefter å kritisere den for å drive høyrepolitikk, ødelegge norsk økonomi, og gi Ap en mulighet til oppre som nasjonens eneste egentlige statsbærende parti som kan rydde opp. Kristin støyer i bakgrunnen om høyrevridning og skattelettelser for de rike – men kan denne gang virkelig posisjonere seg.

FrP vil som nevnt pøse penger inn i norsk økonomi hinsides korporativismen og motkonjunkturpolitikken til Per Kleppe. Siden regjeringen har Hagen og co. å takke for at de i det hele tatt sitter på departementskrakkene, er det kutyme å gå til Hagen først. Det kan de spare seg. Hagen vil ta sin variant av Halvorsen-jinglen: Han er den eneste som bryr seg om velgerne i Norge, og vil vri skruen om hver gang regjeringen tror de er nær enighet om statsbudsjettet. Tilslutt vil Jensen bli beordret til å bryte forhandlingene, fordi regjeringen er for overlegen og ikke vil behandle FrP som likemenn med den respekt partiet fortjener. Hagen har råd til ikke å komme til enighet med regjeringen. Partiet flyr så høyt på meningsmålingene at selv en halvering som resultat for neste års kommunevalg vil være et meget bra valg. Ingen kan vente ydmykhet og vilje til samarbeid fra Hagen og Jensen denne høsten. Så hva kan Foss og Bondevik gjøre? Gå til Ap?

Ap er det eneste av opposisjonspartiene som aksepterer handlingsregelen (om hvor mye av oljefondets avkastning som kan pøses inn i norsk økonomi uten at det går helt galt), men har ingen virkelig interesse av å hjelpe regjeringen til å overleve. Det vil ødelegge for muligheten til å gjenta Aps glansnummer efter neste valg; å redde nasjonen fra undergang. Derfor vil Stoltenberg plage KrF slik at regjeringssamarbeidet oppfattes som å være i skjærsilden. Og samtidig bygge videre på sitt prosjekt om å skape et alternativ med et bredt samarbeid til venstre for regjeringen ved neste valg.

I denne situasjonen kan Kristin Halvorsen og SV bli redningen for regjeringen – utrolig nok. SV har alt å tjene på å være ansvarlige. De kan skape flertall for et statsbudsjett i en situasjon der Ap og Frp har gjort seg umulige å samarbeide med. Da kan SV selge seg forholdsvis dyrt – men ikke for dyrt; da blir det kabinettspørsmål og landet risikerer en regjeringskrise ingen vil ha rett før jul og neste års kommunevalg. Efter skattelettelsene i fjorårets budsjett kan Venstre og KrF forlange å få mer til kollektivtrafikk, miljøvern, kultur, skole, uhjelp og kommunene. Alt dette er prioriteringer mellompartiene har felles med SV. Høyre kan finne ut at de har råd til å vente med skattelettelser så lenge regjeringen overlever nok et budsjett og Norman, Clemet, Solberg og Gabrielsen får drive sitt prosjekt videre inn i valgåret. Ap og FrP får seg en smekk. Ved å gi SV noen godbiter kan det skape vondt blod på venstresiden; SV får fortsatt belønning hos velgerne og Ap fortsetter å stå på gangen. Mellompartiene i regjeringen får kansje gevinst ved nevnte prioriteringer, og med FrP på gangen kan Høyre påpeke at skattelettelser, privatiseringer, konkurranseutsettinger og effektivisering av offentlig sektor får man bare med et sterkt høyre. Harryalliansen til Hagen og Stoltenberg kan bli høstens tapere.

Dette scenarioet forutsetter sterke nerver, vilje til dristighet, evne til tålmodighet og stayerevne – og ikke minst evnen til å overraske.

Har Kjell Magne Bondevik, Jan Petersen, Per Kristian Foss og Lars Sponheim disse egenskapene? Vi venter i spenning.

Mest lest

Arrangementer