Ukategorisert

Kan Paven overraske?

Så har verdens 1 milliard katolikker på overraskende kort tid fått en ny pave; tyskfødte kardinal Joseph Ratzinger er blitt valgt, og tatt navnet Benedikt XVI. Kan han overraske?

Et knapt døgn efter at kardinalene samlet seg i den såkalte konklaven – for å velge ny pave, var valget klart; den kjente tyskfødte kardinal Joseph Ratzinger. Til daglig leder for Kongregasjonen for tros- og lærespørsmål (siden 1981), det som før het Inkvisisjonen – en institusjon man forbinder med mye grusomhet i troens tjeneste i tidligere tider, har han voktet Kirkens teologiske grunnlag.

Den avdøde paven ble valgt 58 år gammel og ble en av de lengst regjerende 264 pavene i historien. Den nye paven er 20 år eldre – 78 år gammel – og allerede kalt en overgangspave. Kardinaler med en pave i maven ville nok unngå å velge en så ung at de selv går ut av livet før de får sjanse til å stille til valg.

Ratzinger oppfattes å være på linje med sin forgjenger i teologiske spørsmål; med andre ord svært konservativ. En av de mest kjente norske katolikker, Janne Haaland Matlary har allerede forsøkt å nyansere bildet av pave Benedikt XVI. Så da blir spørsmålet: Kan Paven overraske?

Feil og mangler hos Johannes Paul II
Mange (meg medregnet) ble overrasket over den voldsomme hyllesten og nærmest unisone rosen som ble den avdøde paven til del. Det var som om en elsket bestefar var gått bort. Man føler en umiddelbar tomhet og et dypt savn. Og så har man vel mange fine minner om avdøde man kan glede seg over?

Efterhvert som pavens sykdom og død – og den voldsomme hyllesten – kommer på avstand, vil bildet av Johannes Paul II bli nyansert – og kritikken mot ham vil bli sterkere. For det er et og annet å kritisere ham for: Hans holdning til hvordan AIDS-epidemien kunne bekjempes, hans sterke motstand mot frigjøringsteologien, hans unnfallenhet overfor seksuelle overgripere i Kirkens egne rekker, og hans motstand mot å åpne Kirken – for blant annet kvinnelige prester og legfolk på prekestolen. I arven efter ham ligger også efterfølgerens største utfordringer.

4 store utfordringer
Den nye paven har 4 store utfordringer: Hvordan bekjempe HIV/AIDS-epidemien i Afrika med adekvate midler, hvordan bekjempe fattigdom og bevare menneskeerettigheter i Syd-Amerika uten at innbyggerne der mister troen på Kirken, hvordan bevare Kirkens troverdighet i USA spesielt – der mange prester er blitt anklaget for seksuelle overgrep, og sist men ikke minst; hvordan forholde seg til den omseggripende sekulariseringen i Vesten – og Europa spesielt? En femte utfordring er å åpne Kirken mer – og gjøre den mindre toppstyrt i det daglige.

HIV/Aids-epidemien i Afrika
Den katolske kirke vokser raskt i Afrika. Det gjør også HIV/AIDS-epidemien – uten at det ene har sammenheng med det andre. Det finnes likevel en sammenheng. For mens afrikanske land sloss med legemiddelindustrien for å kunne kjøpe billige AIDS-medisiner, og noen ledere som Sør-Afrikas president Tabo Mbeki mener AIDS kan skyldes sosiale forhold mer enn medisinske, prediket den forrige paven seksuell trofasthet – eller avholdenhet – som beste løsning mot HIV/AIDS-spredning.

Slik taler bare prester som har seksuell avholdenhet som premiss for sin kallsutøvelse. Katolske prester må leve i sølibat (avholdenhet), og kan heller ikke gifte seg. For det hele menneske er seksualliv en del av helheten. Når Kirken i tillegg er motstander av prevensjon (som f.eks kondomer) bidrar man aktivt til å undergrave kampen mot epidemien. For troende afrikanere blir spørsmålet om man skal høre på medisineske eksperter eller sin åndelige veileder.

Kampen mot frigjøringsteologien
Den katolske kirke vokser også hurtig i Syd-Amerika, en verdensdel opprinnelig kolonisert av katolske land som Spania og Portugal. Koloniseringen skjedde gjerne i religionens navn. Kirken har også et visst synderegister i verdensdelen; den tok i for sjelden grad innbyggernes parti mot autoritære eller diktatoriske regimer. Mennesket skulle bry seg mindre om verdslig makt enn å dyrke sin tro og fø sin familie. Hva gjør en katolsk prest i Syd-Amerika som ser sine sognebarn bli torturert, mishandlet, drept – og nektet elementære menneskerettigheter? Han skal anbefale dem å be til Vårherre om bedre vilkår i sitt neste liv.

Frigjøringsteologene ville gå inn i sin tid, og som Kristus tale om rettferdighet og tro i samme åndedrag. Den sosiale urettferdigheten og de manglende menneskerettighetene ble for prester, munker og nonner to sider av samme sak. Men ikke for paven.

Den forrige paven var vokst opp i et kommunistisk diktatur, og har ifølge Sovjetunionens siste president Mikhail Gorbatsjov bidratt aktivt til kommunismens fall i Øst-Europa. Muligens har hans oppvekst preget hans syn på frigjøringsteologien i Syd-Amerika. For pave Johannes Paul II avviste at prestene hans skulle drive med slikt, og de som ikke adlød ble slått ned med hard hånd. Kirkens holdning ble spesielt påtagelig da en biskop i Mellom-Amerika ble skutt og drept mens han sto på prekestolen. Det siste han hadde gjort før han ble drept var å oppfordre soldater i regjeringshæren til å unnlate å adlyde offiserenes ordre. Rett før hadde 4 nonner fra USA blitt voldtatt og drept. Vatikanet fordømte alle drapene, men ikke den som nokså opplagt hadde gitt ordrene; diktaturet. Diktaturenes undersåtter i Syd-Amerika måtte kjempe seg til sine elementære menneskerettigheter uten hjelp av sin åndelige veileder.

Og det var kardinal Joseph Ratzinger som førte Pavens offisielle syn på frigjøringsteologien i pennen.

Hjemmested for pedofile
Spesielt i USA har den katolske kirken blitt anklaget for både å gi seksuelle overgripere (pedofile) fritt spillerom, og samtidig beskytte og skjule dem som ble avslørt og offentlig anklaget. En erkebiskop ble så kraftig angrepet for dette at han tilslutt måtte trekke seg. Likevel deltok han på fremtredende plass i begravelsesgudstjenesten for Johannes Paul II. For overgrepsofrene var det som et synlig bevis på at erkebiskopen var blitt renvasket for alle anklager av Vatikanet selv.

Anklagene om pedofile overgrep i menighetene har rettet søkelyset på Kirkens krav om sølibat for sine tjenere. Er ikke tiden moden for at dem som skal gi andre råd og veiledning både i det daglige og i livets vanskelige stunder har et liv som gir dem i stand til bedre å sette seg inn i sine sognebarns situasjon? Johannes Paul II mente ikke det. Han håndhevet kravet om sølibat strengt.

Behov for tro?
Ingen verdensdel er så lite religiøs som Nordvest-Europa. Det protestantiske hjørnet av verden dyrker sin materielle velstand, krever mer fritid og flere velferdsgoder – og befinner seg nå langt unna den protestantiske etikk flere filosofer mer er selve grunnstenen i kapitalismens suksess.

Johannes Paul II advarte i sterke ordelag mot materialisme, miljøødeleggelser og manglende gudstro. Tilsynelatende uten å se sammenhengen med en lukket, autoritær, konservativ kirke han selv ledet.

I resten av verden blomstrer troslivet, og paven valgte å bruke mye tid på forsoning med andre religioner, og såkalt økumenisk dialog for å bygge bro over resultatene av reformasjonen. Og han lyktes godt i å skape forståelse og dialog. Sjelden har vel så mange andre trossamfunn vært representert ved en pavelig begravelse som nettopp i begravelsen til Johannes Paul II.

Det blir spennende å se om Benedikt XVI velger å fortsette forgjengerens dialog med andre religioner og kirkesamfunn – eller om han velger å gå til felts mot materialismen og gudløsheten i Vesten.

Vil Kirken bli mer åpen?
Johannes Paul II håndhevet sølibatet, og forbudet mot at andre enn vigslede prester ledet nattverden. De geistlige skulle konsentrere seg om troen og evangeliet. Dermed ble Kirken mer lukket, og spesielt i USA har tallet på munker og nonner gått kraftig ned under hans regime. Den avdøde pavens konservative og autoritære linje i teologiske spørsmål har skremt mange vekk fra Kirken. Kan Benedikt XVI åpne den katolske kirken og skape mer deltagelse og tilhørighet fra verdensmenigheten?

Et ukorrekt bilde?
Janne Haaland Matlary, kristendemokrat og statssekretær i UD under Knut Vollebæk i sentrumsregjeringen er en av de mest kjente norske katolikkene. Hun sitter også i et pavelig råd, oppnevnt av den avdøde paven.

Hun mener Joseph Ratzinger hadde et ufortjent dårlig rykte som konservativ – og at pave Benedikt XVI vil vise at bildet omverdenen har av ham er mer komplisert. Det gjenstår å se.

Fornuftstro eller gudstro?
Liberalister sverger gjerne til fornuften, fremskrittet og en opplyst tidsalder der vitenskap erstatter tro. Samtidig har ethvert menneske en naturgitt rett til selv å finne lykken – og definere hva lykke innebærer. Hvis et menneske mener man blir lykkeligere av å tro på høyere makter kan ikke andre mennesker si at dette er galt.

Mange liberalister vil gjøre Rudolf Nilsens ord til sine i følgende linjer fra diktet Revolusjonens Røst:

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Stemmer bildet av Joseph Ratzinger – og velger han å videreføre forgjengerens konservative teologiske grunnsyn – vil avstanden mellom Den katolske kirke og mennesker av i dag øke.

Da vil Kirken fremstå som mindre relevant i menneskers dagligliv enn noensinne tidligere. Uten at troen som sådan av den grunn nødvendigvis må bli mer irrelevant.

Som liberal katolikk og liberalist har ikke valget av Joseph Ratzinger fylt meg med noen umiddelbar glede. Men jeg er villig til å la meg overraske.

Tiden vil vise hvilken pave kardinalene har valgt.

0 0 vurdering
Vurdering
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Anonym
Anonym
15 years ago

Han ser litt konservativ ut i ansiktsuttrykket sitt! Men det viktigste er jo at han er en god person, og unngår å hisse opp til konflikt. Det klarte den forrige paven ganske bra, selv om han var gammeldags når det gjelder kondomer.

Anna Maria
Anna Maria
13 years ago

Det er tiden for å nedlegge pavestolen. Den er til skam for to tusen års overgrep i Jesu navn.
Kristus hadde rett i at antikrist i ulike masker skulle komme. Paven er en av dem. Verdslig leder og uten rett tro.