Diverse

Festaften for USA-nerder!

Er du (som meg) over gjennomsnittet interessert i amerikansk politikk og historie, skulle du vært med meg til møte hos Monticello Society torsdag kveld.

Historikeren Hans Olav Lahlum var invitert for å snakke om sin siste bok, om amerikanske presidenter. Han tok for seg presidentene siden 1945, med vurdering av utgangspunktet for deres regjeringsperioder, og på hvilke områder de lykkedes – og det motsatte. Han kom også inn på scenarier for årets valg; hvem de to kan bli sammenlignet med ved hhv. seier og tap. Lahlum tok også for seg vippestatene, og hva som kan bli partienes strategi for å vinne Pennsylvania, Florida og Ohio.

Boken var helt fersk fra trykkeriet og forfatteren selv hadde sett den ferdig trykkede boken bare fem timer før foredraget. Boken koster 429,- kr i handelen, hvilket er 30 kr mer enn planlagt. På den annen siden er boken blitt 300 sider lenger enn planlagt.. Flere bokhandler tilbyr forøvrig boken for 375 kr. Om sin egen bok men utenfor kveldens tema uttalte Lahlum at han er veldig fornøyd med portrettene av noen av 1800-tallets “glemte” presidenter. Innledningsvis presenterte han et kart som dessverre ikke er med i boken, som viser hvordan USA er blitt den geografiske enhet som landet idag er. En av de “glemte” som har ervervet store landområder, er James K. Polk. Lahlum fremholder ham som en av de store presidentene i amerikansk historie.

Lahlum har tidligere utgitt en bok om statsminister Oscar Torp (les redaktørens anmeldelse på Bokavisen her), og er igang med en bok om Aps partisekretær Haakon Lie.

Også hans historikerkollega Ole O. Moen er ute med bok om amerikanske presidenter i høst. Med det historiske og svært spennende presidentvalget 04.november som klimaks kommer boklanseringene på et gunstig tidspunkt.

Lahlums bok har 28 siders litteraturliste, og over 1500 noter. Forfatteren opplyste at han har kjøpt 500 bøker for å kunne skrive denne boken. Den som vil se hvordan forfatterne presenterer sitt bakgrunnsarbeide og sine kilder kan sammenligne de to bøkenes litteraturlister og noteapparat.

Lahlums foredrag var interessant, humoristisk og hadde fortjent et langt større publikum enn den svært mannsdominerte forsamlingen på ca. 20 personer.

Det efterfølgende i artikkelen er basert på Lahlums foredrag, som det er umulig å yte full rettferdighet uten tilgang til hans manus.

Harry S. Truman
var den første av efterkrigspresidentene, og Lahlum mente å kunne tid- og stedfeste starten på den kalde krigen. Truman stilte Stalin spørsmålet Roosevelt unnlot; hva skjedde med de døde polske offiserene allierte soldater fant i massegraver på sovjetisk grunn.

Truman måtte ta avgjørelsen om å bruke atombomben to ganger, men fremholdt selv beslutningen om å gå inn i Korea(-krigen) som den vanskeligste han måtte ta.

Truman lå håpløst langt bak sin republikanske motstander Thomas Dewey da 1948-valgkampen startet, men Dewey gjorde den klassiske feilen å svare “kanskje” på alle spørsmål. I motsetning til Trumans klare tale. Et av de mest sviende avslag en presidentkandidat har opplevet var kanskje svaret fra Trumans foretrukne kandidat som visepresident: “Jeg ville ikke være 2.mann efter en annenklasses mann”.

Den kalde krigen startet altså under Truman. NATO ble opprettet i 1949, og var slett ingen ensidig amerikansk oppfinnelse. Europeerne ønsket ordningen velkommen. Hvordan man skal vurdere Truman avhenger av om man mener det var mulig å leve i fredelig sameksistens med Stalins Sovjetunionen uten å gi for store innrømmelser når det gjelder menneskerettigheter – eller om man mener det var uunngåelig med konflikten, og at det derfor var tvingende nødvendig å demme opp mot sovjetisk innflydelse ikke bare i Europa men også rundt om i verden.

Dwight D. Eisenhower
hadde knapt stemt før han gikk inn i 1952-valgkampen, med ett mål for øyet: Å hindre isolasjonisten Robert Taft å bli kandidat. Presidentperioden 1953 – 61 ble preget av den kalde krigen. Stalin døde, USA fikk Sputnik-sjokk, og måtte godta Sovjetunionens invasjon av Ungarn. Det var under Eisenhower at senator Joseph McCarty herjet, og presidenten har fått kritikk for å ha gjort lite for å stanse ham. Men visst gjorde han det, bak kulissene.

USA under Eisenhower støttet avviklingen av de gamle europeiske koloniveldene, og grep derfor ikke inn under Suezkrisen i 1956, til fortvilelse for Storbritannia og Frankrike. Geir Lundestad har lansert begrepet “Empire by invitation”, og det var selvstendige land som inviterte USA inn. Men det hører med til historien at det var i denne perioden at CIA begynte å blande seg inn i andre lands indre anliggender.

Eisenhower var en fortidens mann, og var knapt noen forkjemper hverken for likestilling for kvinner eller borgerrettigheter for sorte. Men han fulgte lojalt vedtak i Høyesterett og satte inn føderale tropper for å beskytte sorte i sydstatene.

Lahlum påpekte at det var Eisenhower som vant valgene, ikke Republikanerne. Demokratene kontrollerte kongressen, og den senere president Lyndon B. Johnson var den mektigste der.

John F. Kennedy
vant 1960-valget svært knepent mot Eisenhowers visepresident Richard M. Nixon (han får vi høre mer om siden). De som sammenligner dagens kandidat Obama med Kennedy glemmer (eller vet ikke) at Kennedy hadde 13 års erfaring fra begge kamre i kongressen.

Det var Lyndon B. Johnson som var favoritt til å bli Demokratenes kandidat, men han undervurderte stemningen i partilagene ut over i landet. Derfor ble Kennedy kandidat. Han og kampanjelederen, broren Robert spurte LBJ om å ta visepresident-vervet som plaster på såret, og begge holdt på å besvime da Johnson takket ja. I eftertid fremsto JFK og LBJ som et vellykket team i valgkampen.

Valget i 1960 ble et av de jevneste, og Kennedy vant med 49,7% mot 49,5 for Nixon. Demokratene vant Texas hårfint, ved å appellere til de spanskamerikanske velgerne. Nixon vant stort blant hvite velgere i staten.

Kennedy ble opplevet som en stor fornyelse og foryngelse. USAs allierte i Europa var ledet av menn født i forrige århundre, med legitimitet opparbeidet under 2.verdenskrig.

Kennedys periode ble preget av den mislykkede invasjonen på Cuba (bay of pigs), byggingen av Berlinmuren og Cubakrisen. Men også av den første nedrustningsavtalen. Kennedy viste interesse for Afrika, men dette ble ikke fulgt opp senere.

Lyndon B. Johnson
ble president efter drapet på Kennedy, og han beskrives som en merkelig blanding av idealist og realpolitiker. Han utnyttet sympatien efter Kennedys død til å få vedtatt store reformer. Men visste da han signerte borgerrettslovene at sydstatene ble tapt for Demokratene får år fremover. En analyse han fikk rett i. LBJ beskrives som den politiske arvtageren til Franklin D. Roosevelt.

Ved valget i 1964 vant Johnson lett mot Republikaneren Barry Goldwater, den mest ytterliggående kandidat på lenge. Det var diskutert om Johnson skulle tilby Robert Kennedy å bli visepresidentkandidat, men de hatet hverandre, stolte ikke på hverandre (og begge var klar over hverandres følelser), og LBJ mente han ikke trengte RFK for å vinne.

I sin andre periode måtte Johnson bryte løftene han hadde gitt amerikanerne, for å finansiere Vietnamkrigen.

Richard M. Nixon
vant i 1968 valget over Johnsons visepresident Hubert Humphrey. Den uavhengige kandidaten George Wallace vant flere av sydstatene. Efter valget ble Nixon klar over at hadde blitt gjenstand for storstilet ulovlig overvåkning, initiert av Johnson.

Utenrikspolitisk tok Nixon initiativ til tilnærming overfor kommuniststormaktene Sovjetunionen og China. I Vietnamkrigen sto han for såkalt utvidet nedtrapping, ved å redusere antallet soldater i Vietnam samtidig som nabolandene Laos og Kambodsja ble gjenstand for storstilet bombing.

I 1972-valget vant Nixon lett over Demokratenes venstrevridde kandidat George McGovern. Omtrent som 1964-valget med omvendt fortegn. Senere ble det kjent at Nixon hadde overvåket McGovern (Watergate), uten at han hadde noe som helst reelt behov for det. Han ville uansett vunnet valget lett.

Nixons visepresident Spiro Agnew ble administrasjonens hodepine, og trakk seg grunnet skatterot. Han oppgav selv en helt annen begrunnelse. Dermed ble Gerald Ford ny visepresident. Da også Nixon måtte trekke seg (som den første president i amerikansk historie), ble Ford den første person som både har vært president og visepresident uten å ha vært valgt.

Gerald Ford
tapte i 1976 valget mot Jimmy Carter, til tross for at Carter gjorde så mange tabber at han nærmest snublet i mål. Det var også såvidt Ford tapte selve nominasjonen – for Ronald Reagan. Ford var ingen intellektuell og ingen karismatiker. Han var fullt klar over det, uttrykt i uttalelsen “Jeg er ingen Lincoln, kun en Ford”.

Det første han gjorde efter å ha blitt innsatt som president var å benåde forgjengeren, slik at USA kunne legge saken bak seg. Ford ble utsatt for to mordforsøk i 1975. Han strammet inn utenriksminister Henry Kissingers fullmakter.

Ford rekrutterte medarbeidere som senere skulle bli svært sentrale for Republikanerne; Alan Greenspan, Donald Rumsfeld og Dick Cheney. Som pensjonist var Ford kritisk til utviklingen i eget parti.

Jimmy Carter
førte en konservativ økonomisk politikk, og en ideologisk utenrikspolitikk – med fokus på menneskerettigheter. Han jobbet med nedrustning og fikk istand Camp David-avtalen – som han fikk fredsprisen for 25 år efter. Oljekrisen og gisselkrisen i Iran ødela valgkampen for Carter, og dømte ham til å tape. Han er senere ansett som en bedre ekspresident.

Ronald Reagan
ble nominert som kandidat for Republikanerne i 1980, mot sin senere visepresident Bush, og med ekspresident Ford luskende i kulissene. Reagan representerte et nyliberalt opprør mot velferdsstaten. Dette var første gang ytre høyre i partiet fikk både nominert og valgt en kandidat til presidentvervet.

Det var talen Reagan holdt i 1964, efter at Goldwaters nederlag var klart, som gjorde at han ble ansett som en potensiell fremtidig president. Reagan må klart anses som en elev av Goldwater – med holdningen om at den kalde krigen kunne vinnes.

1980-tallet var dominert av konservative politikere både i USA og Europa. Lahlum anser Reagan som en betydelig president, som er av dem som har endret USA mest.

Reagan undervurderte motstanden mot Syd-Afrikas apartheidregime, og effekten av Vestens økonomiske boikott av regimet. Han var definitivt ikke rasist, men raseproblematikken i innenrikspolitikken opptok ham aldri.

Tidlig i sin periode knekket Reagan fagforeningene, under flyvelederstreiken. De har aldri kommet seg.

Reagan hentet frem tilbudssideøkonomien som ifølge Lahlum opprinnelig ble lansert av finansministeren på 1920-tallet (partiet styrte fra 1919 – 1933). Under Reagan var det lav rente og lav arbeidsledighet, mens utenlandsgjelden vokste dramatisk.

Under Reagan ble den kalde krigen vunnet, samtidig som USA fulgte Kirkpatrickdoktrinen – om å samarbeide med autoritære regimer og motarbeide kommunistiske regimer.

Reagan var opprinnelig såkalt Roosevelt-demokrat og fagforeningsleder, men endret seg fra midten av 1950-tallet og frem til han holdt talen efter Goldwaters nederlag i 1964. Han frontet høyrefløyen hos Republikanerne, mens Nelson Rockefeller frontet partiets venstrefløy.

Blant Reagans mer omstridte saker var lanseringen av SDI-programmet, og på slutten ble administrasjonen rammet av Iran/Contra-skandalen. I eftertid ser heller ikke USAs våpenstøtte til Saddams Irak særlig pen ut, men man må ta i betraktning at siden 1979 var Iran fienden i regionen.

George Bush
var lydig visepresident i 8 år under Reagan, og vant enkelt mot Dukakis. Eller, som Lahlum formulerte det: Reagan vant for Bush. Dukakis var ukarismatisk, og valgkampen var skitten. Det var første gang på evigheter at en sittende president vant valget som presidentkandidat for sitt parti. Nixon tapte i 1960, Mondale i 1980 og Gore i 2000.

Lahlum fremholdt forskjellene både i personlighet og politikk hos far og sønn Bush. Faren var en respektert politisk veteran som hadde vært visepresident, CIA-sjef, partileder og ambassadør. Bush sr var politisk pragmatisk men dårlig retorisk og med liten karisma.

Han vant store seire utenrikspolitisk, både i forbindelse med den kalde krigen og Iraks invasjon av Kuwait. Tross klare løfter satte Bush opp skattene, og det var hans største feil i egne øyne. Han tapte forsøket på gjenvalg i 1992 på grunn av den svake økonomien.

Bill Clinton
vant valget mot Bush, med Ross Perot som uavhengig kandidat på 3.plass (19% av stemmene). Lahlum fremholdt at Perots velgere ikke nødvendigvis var frafalne republikanere. Han mente at Bush’ tap kan sammenlignes med Hoovers tap i 1932.
Clinton ble valgt via et markant generasjonsskifte blant velgerne. Slik det var da Kennedy ble valgt i 1960. Clinton trakk Demokratene inn mot sentrum. Men starten på hans periode ble vanskelig, med fiaskoen i Somalia og vrakingen av Hillarys helsereform.

Hans tid var også preget av skandaler; Whitewater og Monica Lewinsky-affæren. Hans uryddige privatliv gjorde at han viklet seg inn i et nett av løgner. Lahlum mener Clinton burde lært av Grover Clevelands valgkamp i 1888. Valgmedarbeiderne til Cleveland var bekymret for et rykte om at presidenten hadde barn utenfor ekteskap. “Bekreft det, og fortsett valgkampen” var Clevelands budskap. Han ble anerkjent for sin ærlighet. I motsetning til Clinton.

Bob Dole var en ønskemotstander for Clinton i 1996, og han ble enkelt gjenvalgt. Dole var utdatert. Økonomien gav Clinton sterke kort på hånden. Lahlum fortalte at Clinton ble beryktet for å selge overnattinger i Det Hvite Hus, ta seg betalt for luncher – og dele ut ambassadørjobber. Det siste er ikke uvanlig, men var veldig omfattende i Clintons tid. Med Al Gore som visepresident fikk miljøvernet en oppblomstring under Clinton. Han var forøvrig meget populær da han gikk av, og Lahlum mener han vil få et godt eftermæle. Men spørsmålet er om han førte en god politikk, eller bare var heldig med konjunkturene.

George W. Bush
hadde gode kontakter og penger i ryggen da han ble valgt. Al Gore gjorde en dårlig valgkamp, med en klassisk feil; han distanserte seg fra en populær president.

Lahlum ønsket ikke å begi seg inn på noen finjuridiske diskusjoner om utfallet av 2000-valget, men trakk en parallell til valget i 1876. Dengang var det nødvendig med 185 valgmenn for å bli valgt (USA har indirekte valg på president), mens den kandidaten med sterkest støtte hadde 1 valgmann for lite. En komité ble nedsatt, med 5 demokrater, 5 republikanere, og 5 fra Høyesterett. Det viste seg at alle avstemninger i komiteen skjedde med tallene 8 mot 7. Også dommerne fra Høyesterett satte politiske preferanser foran jusen. Akkurat som i 2000-valget. Men i motsetning til Bush la vinneren i 1876 seg helt flat – og vendte politikken kursen inn mot sentrum.
Angående Florida i 2000 mente Lahlum at et hårfint flertall av velgerne forsøkte å stemme på Demokratene (Gore), men om de klarte det, er en annen sak.

At Bush ble valgt med færre stemmer er noe som ikke er enestående hverken i USA eller i Norge. Det er slike utslag valgsystemet kan gi. At det var over 100 år siden forrige gang noe slikt skjedde i USA, er en annen sak.

Lahlum tegnet et bilde av Bush som helt annerledes enn faren, preget av ideologi snarere enn pragmatisme, med karisma og sjarm. Den direkte dialogen som Bush har med amerikanske velgere gav ham styrke hjemme, men svekket utenfor USA. Lahlum mente Bush preges av et religiøst kall i politikken. Han anser Bush for å være veldig undervurdert, og påpekte at han slett ikke er noen marionett for høyresiden i partiet i alle saker. Han fremstår som liberal i innvandringspolitikken, og han har fått kritikk fra høyrefløyen i eget parti for sine standpunkter.

Bush ble ikke oppfattet som sterkt høyreorientert i 2000-valgkampen, men snarere som diffus. Noe ingen kunne påstå om visepresidentkandidaten, Dick Cheney. Han hadde klar høyreprofil. Bush fremstår som Reagans politiske sønn, og han hentet inn medarbeidere fra periodene til Ford og Reagan.

Bush er for en sterk presidentmakt med utvidede fullmakter. Han har startet to kriger; i Afghanistan for å ta Osama bin Laden, og i Irak for å finne masseødeleggelsesvåpen. bin Laden er som sunket i jorden, mens masseødeleggelsesvåpnene sannsynligvis ikke har eksistert.

I motsetning til i 2000 ble Bush gjenvalgt i 2004 på en klar ytre høyre-profil. Og han vant et klart flertall blant velgerne, men holdt på å tape på valgmenn. Tidligere har det vært en oppfatning at sentrum blant velgerne telte ca 20%, men Republikanernes valgstrateg Karl Rove valgte å satse på mobilisering av kjernevelgere fremfor å bevege seg mot sentrum. Rove kartla sentrumsvelgerne til å utgjøre kun 6 – 7% av totalen.

Fordi Demokratene i Bush’ 2.periode har vunnet flertallet i Kongressen, er Bush tvunget inn mot sentrum. Men Bush beholdt likevel republikansk flertall blant lovgiverne i seks år. En uvanlig bragd.

Lahlum mente det var altfor tidlig å fastslå at George Bush har vært USAs svakeste president. Han har fortsatt et halvt år igjen av sin periode. Bush’ periode er altfor nær i tid til at konklusjoner kan trekkes. Han dro en parallell til vurderingen av Truman. Hvis eftertiden vil vurdere at konfrontasjonen med islam begynte under Bush, kan han bli stående igjen som en sterk leder. Hvis man derimot fokuserer på miljøspørsmål vil han komme langt dårligere ut. Lahlum oppsummerte med at selv om det er for tidlig å utdele karakterer til Bush-administrasjonen, har den fått stadig større problemer og per nå nok ligger an til et dårlig eftermæle.

Årets valg
var det siste Lahlum kom inn på. Demokratene burde ha gode kort på hånden, men målingene er jevne. Obama burde vinne klart, men McCain kan vinne knapt. Hvis Obama taper er det en fallitt for det demokratiske partiet.

Lahlum pekte på at hvis Obama blir valgt 04.november vil han bli den første farvede statsleder i den vestlige verden, og det viser igjen at USA går foran.

Det er populært å sammenligne Obama med Kennedy, men Lahlum minnet om at Kennedy hadde 13 års rikspolitisk erfaring, fra begge kamre i Kongressen.

Vinner McCain kan han bli oppfattet som Eisenhower; en respektert veteran og leder. Taper han kan han bli oppfattet som Dole; tiden var ute.

Vinner Obama kan han likevel risikere et eftermæle som Jimmy Carter; outsideren som ikke klarte å komme innenfor i Washington. Taper han, kan han bli sammenlignet med Eisenhowers motstander Adlai Stevenson (1952 og 1956); en begavet akademiker som snakker over hodet på folk.

Lahlum kom inn på visepresidentenes rolle, og påpekte at norske media tar feil når de tror at den neste presidenten har vært visepresident. Det er snarere unntaket enn regelen at sittende visepresidenter vinner valg som presidentkandidat. Visepresidentkandidaten skal være en slags balansevekt, og utfylle kandidaten. Efter Dan Qayles periode (1989 – 93) må visepresidentkandidaten oppfattes som troverdig til å kunne overta presidentembedet.

Vippestatene
i amerikansk valgkamp er Pennsylvania, Ohio og Florida. I et jevnt valg må vinneren ta to av disse tre statene. Kennedy var den siste presidenten som ble valgt uten å vinne Ohio.

Lahlum trodde at Demokratene vil vinne Pennsylvania, mens Republikanerne vinner Florida. Demokratene kan vinne Ohio knapt. Republikanerne kan ha en strategi om vinne Michigan og Wisconsin – der Demokratene vant knapt sist. Isåfall vil Ohio være overflødig. Obama-kampanjen driver målrettet arbeid inn mot vippestatene.

Efter en spørsmålsrunde var det boksalg, til den laveste av de to prisene nevnt innledningsvis. Jeg gikk ut i Oslo-kvelden med en følelse av å ha fått en skikkelig historisk-politisk vitamininnsprøytning. Så da er det bare å sette seg ned med boken, og la den mentale tidsmaskinen begynne å virke.

Comments are closed.