I dagens VG har kommentator Fridtjof Jacobsen et frontalagrep på motstanderne av at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.
I kommentarartikkelen «Datasnørr og lagringsbarter» kaller Jacobsen kampanjeorganisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet for «en løs organisasjon», og han hevder at «Primus motor er NRKs husadvokat Jon Wessel-Aas».
Jacobsen har fulgt dårlig med. Wessel-Aas holdt hovedinnledningen på Stopp Datalagringsdirektivets stiftelsesmøte 03.november. Men han sitter ikke i styret til StoppDLD. En av grunnene til at nettopp han ble bedt om å holde innledningen, er at han er styremedlem i Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling og leder av dens arbeidsgruppe: terror-/kriminalitetsbekjempelse og personvern/rettssikkerhet. Høyesterettsdommer Ketil Lund er forøvrig leder av avdelingen. Som Jacobsen sikkert vet var Ketil Lund leder for kommisjonen som i 1996/97 gransket de hemmelige tjenestene for påstandene om ulovlig overvåkning under den kalde krigen. Lundkommisjonen var et generaloppgjør med ulovlig overvåkning, som ofte skjedde på politisk grunnlag – og der ikke bare våre folkevalgte men også rettsvesenet sviktet sin kontrolloppgave overfor overvåkningstjenestene. Lund var forøvrig blant publikum på stiftelsesmøtet til StoppDLD.
Jacobsen må gjerne kalle StoppDLD en løs organisasjon. Stifterne velger å fremheve at det er den bredeste politiske alliansen i Norge noensinne. Arbeidet mot at EUs datalagringsdirektiv har foregått omtrent fra øyeblikket EU vedtok direktivet på eftervinteren 2006. Venstre var først ute med å uttrykke sin motstand, allerede i mars 2006. StoppDLD er den organisatoriske overbygningen som skal forene og koordinere arbeidet mot direktivet. Motstanden har så langt foregått på mange arenaer, først og fremst på nettet, og i mange ulike miljøer. Et styre som samler alt fra Rødt til FrP (inkludert AUF, men minus AP), IKT-bransjen, fagbevegelsen og både Ungdom mot EU og Europeisk Ungdom viser bredden i motstanden. Jacobsens avis er så langt omtrent bare i (dårlig) selskap med Ap i sitt forsvar for direktivet. Og, selv om det ikke virker slik, er Aps JA tatt med forbehold om negative konsekvenser for personvernet. En organisasjon som er så bredt sammensatt skal naturligvis ikke være noe langvarig fenomen. Det er omstendighetene som forener så ulike politiske krefter og miljøer; faren for at det mest omfattende overvåkningsregimet noensinne blir innført i Norge.
Og apropos overvåkning; Jacobsen skriver at det hos motstanderne av DLD «virker å være et visst nostalgisk element. En slags merkelig drøm om tiden da ord og meninger innebar en viss risiko for overvåkning.»
Den tiden er da såvisst ikke forbi, Jacobsen! I en rekke land i verden sitter folk fengslet for hva de har både sagt og skrevet. Ikke bare skriblerier på papir, men også på nettet. Autoritære regimer og diktaturer stanser ikke i bokhyllene, men går videre til nettet. Også bloggere sitter fengslet, hvis de da ikke blir kjørt ned og drept i hendelige «ulykker» (som i Russland). Er man motstander av det frie ord, så lar man seg ikke stanse av at ordet sprer seg fra papir til nett. Overvåkerne går inn på nettet, for å begrense, sensurere, overvåke – for så å arrestere, torturere, og henrette.
Også motstanderne av direktivet er fullt klar over at det lagres en mengde elektroniske spor og data idag. Forskjellen er at det ikke gjøres på myndighetenes begjæring, men fordi vi er kunder, og fordi vi frivillig velger å legge igjen spor. Det er noe helt annet når myndigheten innfører en lov som sier at en rekke data skal lagres, om samtlige innbyggere – enten vi vil eller ikke. Da er det ikke mye frivillighet igjen.
Jacobsen skriver at «Når debatten blir såpass karikert som det etter hvert har blitt rundt datalagringsdirektivet, ender det som regel med at vi blir kontrollert mer. Og den ender opp med å stå i vegen for en viktigere debatt, nemlig den om hvordan politi og myndigheter forvalter kontrollmuligheten de har fått.»
Vi kan godt diskutere forvaltningen av kontrollmyndigheten, uten at vi av den grunn velger å innføre datalagringsdirektivet. For vi har faktisk et valg. Og noen EU-land har valgt å gå lenger i hva som skal lagres og hvor lenge, enn hva direktivet faktisk sier. Så direktivet er slett ingen «maksimumsløsning» for datalagring, men det motsatte. Nettopp fordi det for tilhengerne av myndighetenes mulighet til å kikke oss i kortene eksisterer så få barrierer, er vi som motstandere sterkt kritiske til å gi myndighetene flere muligheter enn de allerede har. Når skattelister legges på nett og brukes som utgangspunkt for kriminell virksomhet, og når kontoinformasjon om kongehus og kjendiser lekkes til Se og Hør, hvorfor skal vi da tro at en rekke teleselskaper skal klare å begrense lekkasjer og hindre utro tjenere i å selge informasjon de får tilgang til (eller tar seg tilgang til)?
Man trenger ikke å ha noe å skjule for å ønske seg å fortsatt ha et privatliv. Selv om alle vet hva du gjør når du f.eks sitter på toalettet, betyr det ikke at det er helt greit å sitte (eller stå) med åpen dør.
Det liberale samfunn, tuftet på rettsstatstankegangen, handler om grenser for statens makt. Staten skal beskytte oss mot overgrep. Staten skal ikke selv være overgriperen. Muligheten for at det faktisk skal skje er stor når det er staten som har monopol på bruk av legal fysisk makt. Når staten i tillegg får en rekke virkemidler som gjør at vi som individer knapt har noen mulighet for å ha private rom, fjernes den grensen som eventuelt fortsatt måtte eksistere for statens makt.
Jacobsen tror visst overvåkning av den frie tanke og det frie ord hører en forgangen tid til. Da burde han studere kjennelsen som gav politiet rett til å avlytte Arfan Bhatti. Nettopp hans holdninger i Israel/Palestina-konflikten ble brukt – i kjennelsen – som et argument for overvåkning. Overvåkning på politisk grunnlag, med andre ord.
Jacobsen slår til alle kanter i sin kommentarartikkel. Han mener at den eneste grunnen til at f.eks Sentpartiet går mot direktivet, er partiets EU-motstand. Han glemmer å nevne at tidligere SP-statsminister Per Borten var blant de første til å ta til orde for folkevalgt kontroll med de hemmelige tjenestene. Liv-Signe Navarsete kan dermed med god grunn hevde at partiet løfter noe av sin beste politiske arv gjennom motstanden mot datalagringsdirektivet.
Jacobsen har muligens ikke fått med seg at man kan være EU-tilhenger og samtidig være motstander av en del av EUs politikk, for eksempel både datalagringsdirektivet og Schengenavtalen. Jeg vet om noen, hvis Jacobsen trenger levende modeller.
Jacobsen har visst heller ikke fått med seg at i tillegg til lederen i Ungdom mot EU er også lederen i Europeisk Ungdom (som er for EU-medlemskap) medlemmer av styret i StoppDLD. Det er faktisk mulig å ha en kritisk holdning til deler av EUs påfunn, selv om man ønsker å påvirke EU-systemet gjennom medlemskap.
Samtidig kritiserer han Høyre, som «selv var med på å gi politiet adgang til romavlytting og utstrakt kontroll med kommunikasjon» nå «med ett hvite riddere for personvernet.» Jacobsen mener at Høyre må huske dårlig.
Det er kanskje ikke verre enn at Høyre husker tilbake et par måneder. Da justisminister Knut Storberget grep resolutt inn efter at det ble fastslått at romavlyttingen var i strid med Grunnloven. Istedenfor å hevd et at Høyre har dårlig hukommelse, går det an å fremheve at deler av Høyre har kommet på bedre tanker. Høyre som et liberalkonservativt parti har vært blant de fremste i Norge til å påpeke at det skal være grenser for statens makt, og mellom stat og individ. At nettopp Høyre valgte å gjøre felles sak med partiet for de overvåkede, SV, var grunnen til at Lundkommisjonen ble nedsatt. Høyre har også en historie å forsvare; nemlig sin del av æren for at det ble tatt et oppgjør med ulovlig overvåkning. Med sin motstand mot datalagringsdirektivet holder Høyre i hevd viktige deler av sin historiske arv, og løfter frem sine politiske prinsipper. Slett ikke dumt i en tid da den politiske debatten handler om å vinne dagens og ukens politiske dagsorden, for å kunne vinne neste valg.
Jacobsen avslutter med at «Personvern er for viktig til å ende opp som et kjæleprosjekt for skravleklassen.» En politisk organisasjon med et så bredt fundament som StoppDLD kan knapt anses som noe «kjæleprosjekt», men bør tvert imot oppfattes som hva det er; et uttrykk for ekte idealistisk politisk engasjement og dypfølt motstand mot overvåkning. Mange av de som er tilsluttet StoppDLD, herunder medlemmene av Liberalerens redaksjon, har en ideologisk forankret grunnholdning til både privatliv og personvern.
Motstanden mot datalagringsdirektivet er drevet frem av aktivister, spesielt på internett. Lenge før betalte journalister ble interessert i hva direktivet handlet om og hvilke konsekvenser det kan få, drev ubetalte bloggere opplysningsarbeid og påvirkning overfor partiene for å få dem til å ta stilling.
Mange av Jacobsens kolleger i medstrømsmedia har på en prisverdig måte satt seg inn i hva direktivet medfører, og på denne bakgrunn uttrykt sin motstand mot at direktivet skal inn i norsk lov.
Før Jacobsen skriver flere flåsete karakteristikker og lettbente kommentarer om motstandernes beveggrunner og argumenter bør han se på hva direktivet kan føre til når det gjelder taushetsbelagt kommunikasjon, som den mellom lege og pasient, advokat og klient – eller journalist og kilde.
