Magasin

Om bøker, markedskultur og sånt; Erlend Efskind

I Liberalerens sommerserie om litteratur og kultur intervjuer vi idag Erlend Efskind. Han debuterte som forfatter ifjor, og tok da et oppgjør med grådighetskulturen, noe som også preger svarene han har gitt Liberaleren.

Hvis du bare skulle ha/beholde én bok resten av ditt liv, hvilken ville du velge?

– Arne Næss´ Livsfilosofi.

Efskind

Hvorfor er akkurat denne boken så viktig?

– Fordi den tar opp det fundamentale spørsmål om hva vi skal gjøre med livene våre. Hvordan vi bør følge følelsene, og ikke hele tiden være snusfornuftig og kalkulerende. Boken stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange tar sin egen livssituasjon opp til vurdering så sent i livet. Altfor mange lever av ren vane uten å få ut potensialet i seg, det man virkelig brenner for. Uten helt å være klar over det, styres man av samfunnet, dets normer og verdier, som i det vesentlige dreier seg om vellykkethet, målt i penger. ”Suksess,” er et ord man dessverre hører altfor ofte, uten at folk i det hele tatt er kritiske. Refleksjon er en mangelvare, som rent vann er det i u-land, man øses over av inntrykk, mottar passivt, mens man gradvis mister evnen til å undres over eller lysten til å utforske. Til slutt frykter man stillheten, sine egne tanker, seg selv. Og man er fortapt, i Dantes helvete.

– Folk har aldri vært mer opptatt av å snakke om lykke – jeg tar det som et tegn på at man egentlig ikke har det bra, en frustrasjon over all rikdom og muligheter, til tross.

Når leste du boken første gang?

– Da den første gang kom ut, i 1998, tror jeg det var. Jeg var en av de første som møtte opp på Nordli for å få Arne Næss´signatur. Siden den gang har jeg med jevne mellomrom lest i boken, og jeg oppdager stadig noe nytt. Jeg har den også som lydbok, og må ha hørt den minst hundre ganger mens jeg skrev på min første roman, som en motivasjonsfaktor eller støtte, en slags motvekt til familiens massive motstand over at jeg ikke brukte min juridiske utdannelse til å tjene penger som forretningsadvokat. De hadde opplagt ikke tatt poenget!

I Dagbladet Magasinets spalte ”Bokettersynet” kan intervuobjektet fortelle om boken man helst vil brenne. Er det heldig eller uheldig at en Dagbladet med sin profil som kulturavis bruker et begrep om kultur som vi forbinder med totalitære ideologier?

– I et demokratisk samfunn må alle virkemidler være lov. I likhet med Orwells ”1984”, blir de først farlige hvis de settes i system.

Bør boktittelen ”Min kamp” reserveres for hysterikere med manglende ideologisk gangsyn?

– Problemet med Knausgård er at han kan skrive, til tider poetisk gnistrende. Tittelen har jeg ingen problemer med, langt verre er innholdet, dette ekshibisjonistiske dekadente. Det private og seksuelle var også temaer som opptok folk i tiden rundt romerrikets fall og i mellomkrigstiden. Det skulle vel si sitt. Enda verre er kanskje Knausgårds misbruk av eget talent (prostitusjon i bytte mot oppmerksomhet), og ikke minst pressens omfavnelse av den. Så da er det vel sant som noen påstår, at den gode litteratur snart er subkultur.

I Danmark gav eieren av Mærsk, Arnold Mærsk McKinney Møller i 2004 landet en ny opera – for egen regning. Hvis du skulle bli kontaktet av Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen med beskjed om at bare du fikk velge deg en kulturrelatert gave til hele det norske folk – både fødte og ufødte – hva ville du svart da?

– Jeg er sterkt opptatt av naturen og engasjert i miljøvern. Både Røkke og Hagen står for meg ikke bare som usedvanlig grådige, men også sterkt medvirkende til en ikke-bærekraftig bruk av ressursene og en stadig voksende forbrukskultur. Så svaret mitt er at de får ta blodpengene sine og gå et annet sted.

Savner du partiledere eller toppolitikere som skriver andre bøker enn egne memoarer?

– Politikere burde være mer opptatt av andre enn seg selv, for eksempel miljøet. Om de over hodet burde skrive, er en annen sak.

Hva synes du om at når FrP ikke får gjennomslag for å kutte kulturstøtte, velger de subsidiært å støtte kulturuttrykk med bred folkelig appell – som uansett burde klare å overleve uten subsidier?

– For meg er FrP et populistisk parti med sans for det litt mer harrye, eller folkelige, om du vil. I tillegg til at de er sterkt materialistiskt orienterte og selvopptatte. Hadde det vært helt opp til FrP ville all kunst og kultur vært konkurranseutsatt, målt i kroner og øre. Vi får prise oss lykkelige så lenge det ikke skjer.

Hvilken bok kunne du selv tenke deg å ha skrevet?

– Den jeg skriver på nå, om verdier. For tiden gjør jeg akkurat det som faller meg inn, det jeg føler for – og det kjennes utrolig bra.

Erlend Efskind er utdannet jurist, og har jobbet i flere år som advokat. Han debuterte ifjor med boken Der jorden henger i en snor. Les anmeldelsen på Bokavisen her.

Mest lest

Arrangementer