Ukategorisert

Nok en runde for Israel og palestinerne

Kan Barack Obamas “change” gi håp om en slutt på konflikten mellom Israel og palestinerne? I natt startet nye forhandlinger. Det er assymetriske parter som møtes.

Mange forsøk har vært gjort opp gjennom årene på å bilegge konflikten mellom Israel og palestinerne, og skape grunnlaget for varig fred i Midt-Østen. Et kort blikk på situasjonen viser hvor mislykket forsøkene har vært, og hvor fastlåst – og samtidig uholdbar – situasjonen er.

Så hvorfor skal vi reagere på de nye forhandlingene med annet enn et skuldertrekk? Verdens dårlige samvittighet for jødenes tragedie ble transformert til sympati for staten Israel, i den grad at det førte til at man unnskyldte og overså grove overgrep begått mot palestinerne. Slik er det ikke lenger. Israel fordømmes og boikottes, og idag er det palestinernes tragedie som mottar vår sympati – men lite annet. Solidaritetsaksjoner for å få frem mat og medisiner møtes med den kraftige israelske militærmakten. Solidaritet og ord har ikke funnet veien rundt israelske kanonbåter.

Situasjonen er uholdbar for begge parter. Israel må forsvare seg mot terroristangrep, og befolkningen lever med en generell utrygghet. Til å være et demokrati må Israel være et av verdens mest militariserte samfunn. Palestinerne på sin side har ingen kontroll over det geografiske området som skal være deres. Israelske bosettere og antiterror-tiltak viser daglig at palestinerne ikke er herrer i eget hus. De kontrollerer ikke engang sine egne grenser. Til alt overmål er palestinernes territorium delt i to, ikke bare geografisk men også politisk. Palestinerne på Vestbredden må leve med PLOs korrupsjon og vanstyre. På Gazastripen må palestinerne leve med totalitær islamistisk ideologi, og dermed også tøffere tiltak fra Israel. Ingen palestiner kan planlegge og bygge sin egen fremtid, for ingen vet hva morgendagen bringer.

President Obama er en svekket vert. Både innenriks- og utenrikspolitisk. Foran kongressvalgene i november fosser republikanerne frem. Spesielt Tea Party-bevegelsen. Økonomien er ikke i bedring, og Obama sliter med misnøye i egne rekker. Spesielt på venstresiden i hans eget parti.

Israel møter til forhandlingsbordet uten behov for å gi noe som helst. USA er både vert og alliert. Landets store økonomiske og militære bidrag holder liv i Israel. Men ingen klarer å presse den israelske regjeringen til innrømmelser. For regjeringen er hensynet til egne velgere viktigere enn alt annet. Derfor vil ikke Israels myndigheter forlenge forbudet mot bygging av israelske samfunn på Vestbredden. Kontrollen med palestinske grenser både til lands og vanns fortsetter.

Palestinerne er som nevnt svekket. Spesielt på grunn av den politiske todelingen. President Abbas kan kun representere Vestbredden og PLO. Hamas er mot forhandlingene, og kontrollerer Gaza. Hamas har all interesse av at forhandlingene strander. Befolkningen vil bli ytterligere desillusjonert og radikalisert. Rekrutteringen av selvmordsbombere står i fare for å øke. Abbas kan ikke kontrollere sin egen befolkning. Så lenge angrepene mot Israel fortsetter, vil motstanden mot reelle forhandlinger, innrømmelser og løsninger fortsatt være sterk. Abbas er ingen Arafat, og har dermed ingen personlig karisma som kan sikre støtte til hans prosjekt. Om han har noe.

Hvorfor skal vi bry oss? Kan de ikke bare sloss? Som nevnt innledningsvis har Israel alle fordeler. En sterk stat, ikke minst militært. Det eneste demokratiet i Midt-Østen. Med USA i ryggen. USA har knapt noe valg.

Israeleerne fortjener å leve i trygghet innenfor egne grenser. Palestinerne har ingen fremtid hvis de ikke kan kontrollere eget territorium. De menneskelige lidelsene er store. Palestinerne er et folk med eget territorium (til forskjell fra f.eks kurderne), men uten reell mulighet til å styre det. Slik situasjonen er kan ikke palestinerne bygge opp hverken en statsmakt eller et sivilt samfunn. De er et folk uten håp om en annen tilværelse.

Er det mulig å gjøre noe? Jeg må tilstå at jeg tviler. På den ene siden finnes det israelere som mener at palestinerne ikke skal ha noen egen stat. Derfor fortsetter okkupasjonen og perforeringen av Vestbredden, gjennom bosetninger (settlements) og kontrollposter. På den annen side finnes Hamas og andre grupperinger som ikke anerkjenner Israel som stat. Som bedriver terror for å skape utrygghet og usikkerhet innenfor Israels grenser. De to grupperingene på hver side må isoleres og marginaliseres for å ha noe håp om reell fremgang.

Hvis vi forutsetter at det lykkes, har man fortsatt spørsmål om å fjerne bosetningene, oppheve okkupasjonen av Øst-Jerusalem, og en rekke andre spørsmål.

Mulighetene for at forhandlingene strander, er store. Selv om partene overser aksjoner både fra nybyggere og Hamas for å ødelegge forhandlingene, er det nok av problemer som synes nærmest uløselige.

Forholdet mellom Israel og palestinerne preger forholdet mellom de muslimske landene i Midt-Østen og Vesten. Når Vesten ikke klarer å presse israelerne til innrømmelser, og overser alle overgrepene, mener de muslimske landene at solidariteten med palestinerne blir bare ord. Men deres egen solidaritet er heller ikke spesielt fremtredende. Og med det manglende demokrati som disse landene preges av, kan de ikke med særlig troverdighet kreve noe som helst av bedringer for palestinerne. De bør først rydde opp i eget hus.

Jeg unner både israelere og palestinere en bedre fremtid. Men jeg har mikroskopisk tro på at de nåværende forhandlingene skal lykkes.

Comments are closed.