Venstre og KrF kan bli brukt av de rødgrønne for å felle hele regjeringen, eller må finne seg i å frede en FrP-statsråd de helst vil bli kvitt.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør felles sak med SV; de vil stemme for SVs mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen (FrP). Aps Jette Christensen hevder at hennes parti har holdt seg strengt til det konstitusjonelle. Ap har konkludert med at Anundsen har gjort en statsråds største konstitusjonelle synd; å bryte informasjonsplikten overfor Stortinget. Derfor må han gå av. Og hvis ikke statsministeren bytter ham ut må Stortinget tvinge henne til det, gjennom et mistillitsforslag. Ap hevder at de ikke har blandet politikken inn i saken, men holdt seg strengt til det store konstitusjonelle spørsmålet. Tro det den som vil. Ap vil bli kvitt regjeringen. Da bruker partiet den muligheten asylbarnsaken har gitt dem. Selvfølgelig kan ikke Ap late som om de bryr seg om selve det politiske; den ”politikkendringen” justisministeren ikke klarte å instruere politiet om, som følge av avtalen med Venstre og KrF. For Ap vil jo ikke ha endret politikken på dette området. De to eneste partiene som er enige med Ap i asylpolitikken er de to som sitter i regjering.
Venstre og KrF må la det gå politikk i saken. De fikk til en egen avtale med regjeringen om nettopp å endre politikken de rødgrønne førte, og som rammet lengeværende asylbarn. Barn som har tilbrakt mesteparten av livet i Norge (hvis de da ikke også er født her), og som ikke husker noe som helst av foreldrenes hjemland. Barn som egentlig er godt integrert i Norge, og har alle forutsetninger for å klare seg her. Hvis de får bli. Til tross for at foreldrene ikke oppfyller vilkårene for asyl eller opphold på annet grunnlag. Venstre og KrF gikk høyt ut da avtalen med regjeringen var et faktum; de to hadde fått gjort mer enn SV gjennom åtte år i regjering.
Så viser det seg at justisministeren har lurt dem. Følelsen av å bli lurt er en dårlig følelse. Det går ut over mer enn forholdet til justisministeren. Det går ut over forholdet til hele regjeringen. Og er det noen Erna Solberg og resten av hennes statsråder er avhengige av, så er det Venstre og KrF. Derfor er det ubegripelig at statsministeren har latt Anundsen få ture frem så lenge. Anundsens frigang har undergravet regjeringens forhold til Stortinget. Erna Solberg har en plan om å sitte i åtte år. Hun må altså overleve neste valg. Spørsmålet er om hun overlever den første valgperioden. En mindretallsregjering må finne seg i å bli nedstemt. Den kan prøve å true sin vilje gjennom, men det kan gå helt galt. Som med Willochs kabinettspørsmål i 1986. En mindretallsregjering må pleie sitt forhold til Stortinget og spesielt støttepartiene. Solbergs regjering virker ikke å ha noen strategi for å overleve i det hele tatt. Men dette burde stå øverst på dagsorden for både statsministeren og alle statsrådene.
Anders Anundsen er den statsråden som har provosert støttepartiene Venstre og KrF mest i den perioden Solbergregjeringen har eksistert. Han har lurt dem i asylbarnsaken. Bevæpnet politiet, brukt SP for å få gjennomført et nasjonalt tiggeforbud. Ikke klart å finne ut av mobilavlyttingen i området rundt Stortinget. At han også har rotet med saker som f.eks flyttingen av Mulla Krekar gir i sum et svært dårlig inntrykk. Jeg tror ikke noen er i tvil om at hadde Venstre og KrF fått sin vilje, ville Anundsen fått marsjordre ut av regjeringen, på dagen. Anundsen var sammen med Tord Lien et av FrPs sterkeste kort. Og de vil fremheve hans positive resultater; aldri har flere nyutdannede politifolk fått jobb. Utkastelsen av kriminelle asylsøkere når stadig nye høyder. Bevæpnet politi er riktig måte å håndtere terrortruselen på.
Venstre, som er den norske parlamentarismens opphav, må ta saken spesielt alvorlig. Ikke bare på grunn av sitt sterke engasjement for å finne en løsning for asylbarn, men spesielt på grunn av at Anundsen har brutt opplysningsplikten overfor Stortinget. Hvor troverdig vil Venstre være om man ser på den politiske saken mer enn på bruddet på konstitusjonelle regler?
En statsråd som får mistillitsforslag mot seg sitter tryggere enn ellers. Selv en statsråd som statsministeren vurderer å bytte ut, gjør det. Rett og slett fordi norsk parlamentarisme funger slik at hele regjeringen stiller seg solidarisk med den statsråden som får mistillitsforslaget mot seg. Får forslaget flertall vil hele regjeringen gå. Venstre og KrF er i en kattepine; de vil bli kvitt Anundsen men beholde regjeringen. Ap, SV og SP vil bli kvitt hele regjeringen. De rødgrønne vil derfor bruke Venstre og KrF for å få sin vilje. Slik Ap brukte FrP da Willoch stilte kabinettspørsmål i 1986. Venstre og KrF må derfor velge om de skal la seg bruke som dørmatte av de rødgrønne – eller fungere som et gissel for Høyre og FrP; ved å stemme mot mistillit og dermed berge en statsråd de helst vil bli kvitt. En helt håpløs situasjon.
I 1963 forsøkte Einar Gerhardsen å redde sin regjering ved å la den ansvarlige statsråden for sikkerheten i gruvene på Svalbard, industriminister Kjell Holler gå av. Men mistillit ble det likevel. Det er ikke for sent for Erna Solberg å rokkere på statsrådene sine, eller rett og slett la Anders Anundsen gå av. Problemet er da at forholdet mellom Høyre og FrP kan bli dårlig. Og forholdet mellom FrP og støttepartiene Venstre og KrF blir om mulig enda dårligere. Uansett vil det se mørkt ut for det borgerlige samholdet.
Hvis Venstre og KrF blir med på mistillit mot Anundsen vil det sannsynligvis være duket for en Ap-regjering. Da blir det neppe noen endringer i politikken overfor asylbarn. Den er nemlig Ap, Høyre og FrP enige om. Derimot vil KrF være fristilt fra et borgerlig samarbeid de aldri har vært spesielt positive til, og kan forhandle med Ap fra sak til sak. Et nytt sentrumsparti kan krysse midtlinjen i norsk politikk. Venstre er dermed i en ekstra vanskelig situasjon.
Venstre må i tillegg til å vurdere det konstitusjonelle (informasjonsplikten) og det politiske (løsning for asylbarn), også vurdere om man er tjent med å holde KrF inne i det borgerlige samarbeidet. De to første momentene taler for å stemme ja til mistillit. Det siste punktet vil jeg hevde at også taler for et ja til mistillit; bli kvitt KrF først som sist. Det er et reformflertall på Stortinget, og det består av Høyre, FrP og Venstre. De tre partiene ønsker å endre mye –men KrF vil endre så lite som mulig. Men ledelsen og det store flertallet i Venstre vil garantert si at det er mål å beholde KrF i det borgerlige samarbeidet. Derfor kan konklusjonen i stortingsgruppen bli at man ikke stemmer for mistillit. Erna Solberg kan kvittere med å bytte ut eller flytte på Anders Anundsen så fort som mulig.
