Et reisebrev fra Gdansk, den første byen i Øst-Europa som kom seg ut av kommunismens blodige klør.
Gdansk har mye spenning og sjarm å by på. De gamle skipsverftene med sine nedlagte fabrikker som gradvis blir overtatt av hipstere og uteliggere. Gamlebyen, med sine restauranter, store og små kirker, strippeklubber og fontener.
Gatemusikanter, høylytte nordmenn og flokker med backpackere preger bybildet side om side med byens glade innbyggere. Kanalen, med sine falske turist-skip, ferger og en nylig oppsatt senkebru. De to nærmeste byene Sopot og Gdynia, som kan by på strender, nattliv og et helt ok akvarium, ligger ikke langt unna.
Polen har i lange tider ligget midt i smørøyet for de store mektige imperier. De har blitt invadert av blant andre svensker, franskmenn, tyskere og russere. Ser du ordentlig godt etter på bygningene i gamlebyen (eventuelt gir dem et avmålt blikk i edru tilstand), oppdager du at mye av arkitekturen bare er fasader foran stygge firkantete kommunistblokker.
Byen ble bombet sønder og sammen av nazistene, mesteparten av byen lå igjen i ruiner. Hitler legitimerte for øvrig dette angrepet ved å kle tyske soldater i polske uniformer, og ofre fra konsentrasjonsleirer i tyske uniformer, og spre bilder av denne «polske aggresjonen» til resten av verden. Selvfølgelig måtte Hitler ta igjen.
Museet for andre verdenskrig
Ikke uten grunn finner du kanskje en av de mest fascinerende museene i verden i Gdansk. Om ikke annet, så må Museet for andre verdenskrig være det museet som er desidert best til å dekke krigen.
På vei inn får du inntrykk av at hele bygningen, med sin glassdekte fasade, skal kollapse. Hvor veggene ellers gir inntrykk av å være gigantiske røde murbrikker. Til tross for denne gigantiske truende – men vakre – konstruksjonen, er selve hovedutstillingen tre etasjer ned i bakken. Og den er stor.
Det første som ga inntrykk, er hvordan de forklarende tekstene i museet omtaler kommunisme, fascisme og nasjonalsosialisme som et og samme fenomen. Totalitære ideologier, med ledere som ville ha absolutt kontroll, med sin bruk av terror og aggressiv propaganda i kampen mot demokratiet, i søken etter å støpe samfunnet i tråd med ens egen utopi.
Jeg er ikke så vant med at kommunisme blir dyttet i denne båsen, og opplever gjerne motstand når jeg argumenterer for det samme – kommunisme som ideologi, fra bunnen av og opp, søker å innrette hele samfunn etter predefinerte pepperkakeformer. Selv om intensjonen ikke er å drepe, torturere og undertrykke de som ikke passer inn, vil man uten unntak ende opp her.
Historie med kommunisme
Polen har opplevd kommunisme på kroppen. Etter andre verdenskrig og frem til 1990 lå Polen under kommunismens byråkratiske klør. De stod blant annet for gjenoppbyggingen av Gdansk, og her var det én ting som gjaldt: funksjonelle, kjedelige, grå bokser med utskårne firkanta hull, plastret med glass og tredører. At lokalbefolkningen heller ville ha sin gamle, praktfulle by tilbake slik den var, passet ikke inn i Sovjets femårsplaner.
Polen slapp unna den verste formen for nasjonalisering Russland og dens satellittstater ble utsatt for. Gårdsdriften var for det meste preget av individers egne valg, og ikke sentralstyrt, og av den grunn så man ikke de samme sultkatastrofene som rammet resten av kommunistverdenen.
Det gikk allikevel som det måtte gå, økonomien stagnerte, og på 1970-tallet innførte myndighetene en massiv økning av matvarepriser. Dette resulterte i protester, opptøyer – og døde demonstranter.
En viktig historisk begivenhet var utnevnelsen av en polakk som den neste paven, Johannes Paul II. Han formanet ikke opprør, men heller dannelsen av alternative sosiale institusjoner som var uavhengig av de kommunistiske myndigheter. Ikke lenge etter oppsto en ny fagbevegelse, Solidaritetsbevegelsen.
Europeisk Solidaritetssenter i Gdansk
Og dette bringer oss til den andre «must see»-attraksjonen i Gdansk. Europeisk Solidaritetssenter. Hele bygningen skal forestille skroget på en rusten båt, lik båtene som arbeiderne i Gdansk la sin stolthet i.
Den oransje rustne fargen symboliserer kanskje de forlatte fabrikkene og heisekranene som omkranser museet, hvor titusener av polakker før bygde skip, men hvor kun et fåtall nå jobber med å vedlikeholde eksisterende båter.
Museet dokumenterer velstanden til dem som jobbet for Partiet, demonstrantene som ble drept av kommunistene, solidaritetsbevegelsen som trosset Partiet og skapte sin uavhengige fagbevegelse. Dette var starten på Polens løsrivelse, deres vei til å bli en selvstendig nasjon, med reelle demokratiske fundamenter.
Med god støtte av både paven og CIA, klarte Polen som første satellittstat å finne sin selvstendighet.
Solidarno??, CIA og paven
Det hele hadde ikke vært mulig, om det ikke var for de tapre arbeiderne som jobbet i nettopp Gdansks skipsverft. Med Lech Wa??sa i spissen dannet de grasrotbeveglsen Solidaritet (Solidarno??), bestående av katolikker og sosialister som dannet felles sak mot kommunismen.
Denne bevegelsen ble den første fagorganisasjonen i kommunistblokkene som var uavhengig av Partiet.
Myndighetene slo ned på bevegelsen ved å innføre krigsrett. Samtidig vant Ronald Reagan valget i USA 1981, med en lovnad om å kjøre en hardere linje mot Moskva. Både paven og CIA bistod Solidaritet, som til slutt førte til et fritt valg i 1989.
Dette ble en knusende seier for Solidaritet, og Lech Wa??sa ble Polens president i perioden 1990-1995. Wa??sa, uten å selv ha vært en viktig drivkraft for utviklingen, overvar departementene da de privatiserte Polens kapital og produksjonsmidler og innførte et fritt marked.
By i utvikling
Veien ut av kommunisme og fattigdom er slående. Jeg besøkte Gdansk sist gang for ti år siden, og det er lett å se hvor mye byen har utviklet seg siden den tid. En samtale med en eldre polsk kvinne bekreftet at dette ikke bare er en fasade for turister, selv om man kan få det inntrykket av å se på de fasadebekledde kommunistblokkene i gamlebyen.
Polen var første land ut av kommunismens klør, og de har kommet godt ut av det. Når jeg snakker med de yngre polakker, og spør hva de forbinder med kommunisme, er svaret alltid det samme. Det de vet har de hørt fra sine foreldre: tomme butikker, lange brødkøer og undertrykkelse fra myndighetene.
Psalm for the Waiting in Line
What are you waiting for?
For drabness…
What are queuing for?
For old age…
What’ll you buy when you finally get there?
Weariness…
What will you bring home?
A dash of doubt and despair…Be like a stone, stand your ground
Someday these stones will budge
And come rolling like an avalanche
Through the night
Through the night
Through the night– Ernest Bryll, 1978
