Bakgrunn

Mot den liberalistiske brutalismen

Skal libertarianismen være brutalistisk eller humanistisk? Vi må bestemme oss, hver og en.

Hvorfor foretrekker vi menneskelig frihet fremfor en sosial orden hvor makta rår? Samtidig som jeg svarer på dette spørsmålet, viser jeg også at liberalere kan deles inn i to grupper: humanistene og brutalistene.

Humanistene er tiltrukket av følgende resonnement. Frihet gjør det mulig å ha fredfylt samarbeid mellom mennesker. Den inspirerer til kreativ tjenesteyting for andre.  Den holder volden i sjakk. Den gir grunnlag for overskuddskapital og velstand. Den beskytter enkeltmenneskets rettigheter mot alle overtramp. Den gjør at mellommenneskelige forhold av alle slag kan blomstre på sine egne betingelser. Den belønner folk for å samarbeide, snarere enn å rive hverandre ned. Den leder til en verden hvor mennesker har verdi i seg selv, snarere enn som ressurser i den sentrale planen.

Vi vet alt dette fra historie og fra egen erfaring. De er alle gode grunner til å elske frihet.

Men, de er ikke de eneste grunnene til at mennesker støtter frihet. Det er en gruppe av menneskene som kaller seg selv liberalister -her beskrevet som brutalister- som finner det ovenstående ganske kjedelig, generelt og overmåte humanistisk. Det som imponerer dem med frihet er at det tillater enkeltmennesker å hevde sine individuelle preferanser, danne homogene stammer, bearbeide sine fordommer gjennom handling og støte ut personer ut fra standarder om politisk korrekthet. De hater til hjertet er fullt, så lenge ingen vold benyttes. De bruker frihet for å utestenge, for å rakke ned på folk med utgangspunkt i demografi eller politiske meninger, for å være åpent rasistisk og kjønnsdiskriminerende, for å utelukke og isolere og være generelt misfornøyd med moderniteten og til å avvise fellesskapets verdistandard og etikette til fordel for antisosiale normer.

Disse to impulsene er radikalt forskjellige. Den første verdsetter den sosiale fredligheten som kommer fra frihet, mens den andre verdsetter friheten til å avvise samarbeid til fordel for instinktive fordommer. Den første vil redusere rollen til makt og privilegier i verden, mens den andre bruker friheten til å hevde makt og privilegium innenfor strenge rammer av privat eiendomsrett og frihet til å stå utenfor.

Og bare for å være tydelig, friheten gir rom både for det humanitære og det brutalistiske perspektivet, selv om det kan virke usannsynlig. Frihet er omfangsrik og gir ingen spesiell sosial løsning som den eneste måten. Innenfor frihetens rammeverk er det frihet til å elske og til å hate. Samtidig utgjør de to tankesettene svært forskjellige måter å se på verden på – en liberal i klassisk forstand og en illiberal i enhver forstand. Det kan være greit å tenke over før du som er liberalist oppdager at du har alliert deg med mennesker som har misforstått hovedpoenget med den liberale ideen.

Humanisme forstår vi. Den søker menneskets velstand og livskraftige samfunn i all sin kompleksitet. Det beste middelet for å oppnå dette er innebygget i det selvorganiserende sosiale systemet i henhold til liberalistisk humanisme, uhindret fra ekstern kontroll med statens voldelige midler. Målet er i hovedsak velvillighet. Metodene for å oppnå målet er setter sosial fordragelighet, organisasjonfrihet, gjensidig fordelaktig utveksling, organisk utvikling av institusjoner og selve skjønnheten i livet.

Hva er brutalisme? Begrepet er i utgangspunktet primært forbundet med en arkitektonisk stil som var populær fra 1950-tallet til 1970-tallet. Store betongstrukturer uten hensyn til stil eller forskjønnelse var det viktigste kjennetegnet på denne stilen. Mangel på eleganse var hovedkraften og den primære kilden til stolthet. Brutalisme signaliserte fravær av pretensjoner og vektla kun den rene praktiske funksjonen til bygningen. Bygningen skulle være sterk, ikke pen; aggressiv, ikke fintfølende, imponerende og ikke subtil.

Brutalisme i arkitekturen besto en tilgjorthet som kom ut av en teori frarøvet kontekst. Det var en stil som ble tatt i bruk med bevisst presisjon. Det var tenkt at det tvang oss til å se på usminkede virkeligheter, et verktøy som var fritt for distraksjoner, for å komme med et didaktisk poeng. Dette punktet var ikke bare estetisk, men også etisk: Det avviste prinsippet om skjønnhet. Å forskjønne er å inngå et kompromiss, distrahere og ødelegge ideens renhet. Dermed følger det at brutalisme avviste behovet for kommersiell appell og forkastet hensyn til presentasjon og markedsføring. Disse hensynene, i følge det brutalistiske rammeverket, skjuler den radikale kjernen for oss.

Brutalisme krevde at en bygning ikke skulle være mer og ikke mindre enn hva som er nødvendig for å oppfylle sin funksjon. Det hevdet retten til å være stygg. Det er nettopp derfor stilen var populær blant regjeringer over hele verden, og det er grunnen til at brutalistiske former i dag blir sett på som øyesår over hele verden.

På Gjøvik kan man se den store kontrasten  mellom klassisk og brutalistisk arkitektur. Foto: Øyvind Holmstrand CC.BY.SA.
På Gjøvik kan man se den store kontrasten mellom klassisk og brutalistisk arkitektur. Foto: Øyvind Holmstrand CC.BY.SA.

Vi ser tilbake og lurer på hvor disse uhyrlighetene kom fra. Vi er forbauset over å oppdage at de ble født av en teori som avviste skjønnhet, presentasjon og utsmykning som prinsipp. Arkitektene forestilte seg at de viste oss noe vi ellers ville være motvillige til å se. Det er mulig å sette stor pris på resultatene av brutalisme, men kun hvis du allerede har akseptert teorien og tror på den. Ellers, uten den ekstremistiske og fundamentalistiske ideologien, fremstår bygningene som skremmende og truende.

Til sammenligning, hva er så ideologisk brutalisme? Det består å i avkle teorien, slik at de råeste og mest fundamentale deler og anvendelsen av disse delene blir skjøvet i forgrunnen. Den tester grensene for ideen ved å kaste ut finesse, raffinement, skjønnhet, anstendighet og staffasje. Den bryr seg ikke om den større årsaken til dannelse og skjønnheten i resultatene som har oppstått. Den er bryr seg bare om grunndelenes rene funksjonalitet. Den utfordrer alle å stille spørsmål ved hvordan den ideologiske strukturen ser ut og oppleves og den stenger alle som ikke er tilstrekkelig dedikert til kjernen i teorien ute. Den hevdes i seg selv uten kontekst eller hensyn til estetikk.

Nå er ikke alle argumenter for renskårede prinsipper og avkledd analyse iboende brutal; sannheten i kjernen til brutalisme er at vi iblant trenger å redusere vekk for å se strukturen. Vi trenger å se den vanskelig sannhet noen ganger. Vi har behov for å bli sjokkert og noen ganger å sjokkere med tilsynelatende usannsynlige eller ubehagelige implikasjoner av en idé. Brutalisme går mye lenger: ideen er at diskusjonen skal stoppe der og ikke gå lenger. Det å utdype, kvalifisere, pynte, nyansere, innrømme usikkerhet eller utvide utforskningen utover den rå påstanden tilsvarer forræderi eller en korrupsjon av den rene ideen. Brutalisme er nådeløs og ubeskjeden i sin avvisning av å gå lengre enn de mest primitive påstandene.

Brutalismen opptrår i mange ideologiske drakter. Bolsjevisme og nazisme er begge åpenbare eksempler: Klasse og rase blir det eneste målet som driver politikken. Alle andre hensyn er utelukket. I moderne demokratier har partipolitikk en brutalistisk tendens i den grad den hevder partikontroll som det eneste relevante hensynet. Religiøs fundamentalisme er en annen åpenbar form.

I den liberalistiske verden er imidlertid brutalismen forankret i den rene teorien om enkeltindividers rett til å leve sine verdier uansett hva de måtte være. Kjernesannheten er der og uomtvistelig, men anvendelsen blir rå og ubøyelig for å få frem et poeng. Dermed hevder brutalistene retten til å være rasistisk, retten til å drive kjønnsdiskriminering, retten til å hate jøder eller utlendinger, retten til å ignorere felles standarder for sosialt atferd, retten til å være udannet, til å være uhøflig og grov. Alt tillatt og til og med beundringsverdig, fordi det å omfavne alt som er forferdelig kan utgjøre en slags test. Når alt kommer til alt, hva er frihet om ikke det retten til å være ubehøvlet?

Denne typen argumenter gjør liberalistiske humanister svært ubekvemme siden argumentene er sanne i den snevreste forstand, rent teoretisk. Samtidig ser argumentene bort fra hovedpoenget med menneskelig frihet, som ikke er å gjøre verden mer splittet og elendig, men å muliggjøre gode liv i fred og velstand. Akkurat som vi ønsker at arkitektur skal tilfredsstille øyet og gjenspeile dramaet og elegansen til det menneskelige idealet, bør også en teori om den sosiale ordenen gi et rammeverk for et godt levd liv og samfunn som tillater medlemmene å blomstre.

Teknisk sett har brutalistene rett i at frihet også beskytter retten til å være en ubehøvlet tosk og retten til å hate, men slike impulser er ikke en del den liberale ideens lange historie. Når det gjelder rase og kjønn, har for eksempel minoriteters og kvinners frigjøring fra vilkårlig styre vært viktige seire for den liberale tradisjonen. Å fortsette å hevde retten til å skru tilbake klokken i ditt private og kommersielle liv gir et inntrykk av ideologien som rykket opp fra denne historien, som om disse seirene for menneskeverdet ikke har noe å gjøre med de ideologiske behovene vi har nå.

Brutalisme er mer enn en avkledd, umoderne og tom versjon av den opprinnelige liberalismen. Det er også en argumentasjonstil og en tilnærming til retorisk engasjement. Som med arkitektur, avviser liberalistisk brutalisme markedsetoset, kommersielle sedvaner og ideen om å “selge” et verdensbilde. Frihet må aksepteres eller avvises basert på den mest reduserte formen. Dermed er det enkelt å angripe og fordømme, for så å erklære seier. Den avslører kompromisser overalt. Det er ingenting den elsker mer enn å peke ut kompromisser. Den har ingen tålmodighet for spissfindigheten i fremstillingen, enda mindre for omstendigheter som tid og sted. Den ser bare rå sannhet og klamrer seg til den som den eneste sannheten som utelukker all annen sannhet.

Brutalisme avviser spissfindigheter og finner ingen unntak fra omstendighetene til den universelle teorien. Teorien gjelder uavhengig av tid, sted eller kultur. Det er ikke rom for variasjoner eller oppdagelse av ny informasjon som kan endre måten teorien blir brukt på. Brutalisme er et lukket tankesystem der all relevant informasjon allerede er kjent, og måten teorien blir brukt på antas å være en gitt del av det teoretiske byggverket. Selv kompliserte saksområder som familierett, strafferettslig restitusjon, rettigheter til ideer, erstatningsansvar og andre områder som vanligvis er underlagt juridisk vurdering fra sak til sak, blir en del av et apriorisk apparat som ikke tillater unntak eller endringer.

Og fordi brutalisme er en marginal impuls i den liberalistiske verden – unge mennesker er ikke lenger interessert i denne tilnærmingen – oppfører brutalismen seg slik vi har forventet fra seriøst marginale grupper. Ved å påberope seg retten til, og til og med fordelene ved rasisme og hat, er det allerede ekskludert fra vanlig samtale om det offentlige liv. De eneste som virkelig lytter til brutalistiske argumenter, som i utgangspunktet kan være overbevisende, er andre liberalister. Av den grunn drives brutalismen til stadig mer til ekstrem klikkdannelse. Det å angripe humanistene for å forsøke å forskjønne budskapet blir en heltids geskjeft.

I løpet av denne klikkdannelsen hevder selvfølgelig brutalistene at de er de eneste sanne troende på frihet fordi bare de  alene har motet som er nødvendig for å ta den liberalistiske logikken til sin mest ekstreme ende og håndtere resultatene. Men det er ikke tapperhet eller intellektuell disiplin som er virksom her. Deres idé om liberalisme er reduksjonistisk, avkortet, utenksom, ufarget og ikke informert av menneskelig erfaring slik den er utfoldet i historien. Den har utelatt den større historiske og sosiale konteksten der friheten lever.

Så la oss si at du bor i en by som blir overtatt av en fundamentalistisk sekt. Sekten ekskluderer alle mennesker som ikke tror, tvinger kvinner til burka-lignende klær, innfører en teokratisk juridisk kode og utstøter homofile og lesbiske. Du kan si at alle er der frivillig, men likevel er det ingen liberalisme til stede i denne sosiale ordningen i det hele tatt. Brutalistene vil være i frontlinjen for å forsvare et slikt mikrotyranni på grunn av desentralisering, eiendomsrett og retten til å diskriminere og ekskludere. De vil fullstendig avvise det større bildet for når alt kommer til alt blir folks kjerneønske om å leve et fullt og fritt livet nektet hver dag.

Videre mener brutalisten at han allerede kjenner resultatene av menneskelig frihet, og at de ofte samsvarer med impulser til å erobre tronen og alteret fra tidligere tider. Tross alt betyr frihet etter deres mening frigjøring av alle de grunnleggende impulser av menneskelig natur som de mener den moderne staten har undertrykt: ønsket om å leve i et enhetlig samfunn, rasemessig og religiøst, moralsk patriarkatet, avsky mot homofili, og så videre. Det folk flest ser på som modernitetens fremskritt mot fordommer, anser brutalistene som pålagte unntak fra den lange historien til menneskehetens tribalistiske og religiøse instinkter.

Selvfølgelig er brutalisten slik jeg har beskrevet ham en ideell type, sannsynligvis ikke fullstendig personifisert i noen spesiell tenker. Men den brutalistiske impulsen er synlig overalt, spesielt på sosiale medier. Det er en tanketradisjon med forutsigbare standpunkt og fordommer. Det er en hovedkilde for rasistiske, kjønnsdiskriminerende, homofobe og antisemittiske holdninger innenfor den liberalistiske tankeverdenen. Disse holdningene benekter at denne setningen er sann, samtidig som  den med like sterk lidenskap hevder individers rett til å ha og handle etter slike synspunkter. Tross alt, sier brutalistene, hva er menneskelig frihet uten retten til å oppføre seg på måter som setter våre mest dyrebare grunnprinsipper, og til og med sivilisasjonen selv, på prøve?

Til syvende og sist handler det om den grunnleggende motivasjonen for støtten til frihet. Hva er dens overordnede formål? Hva er dens viktigste historiske bidrag? Hva er dens fremtid? Her er humanistene grunnleggende uenige med brutalistene.

Sannelig, vi skal aldri forsømme kjernen av ideen om frihet. Aldri krympe oss for de vanskelige konsekvensene av den rene frihetsteorien. Samtidig handler historien om frihet og dens fremtid ikke bare om et rent krav om rettigheter, men også om barmhjertighet, estetikk, skjønnhet, kompleksitet, tjeneste for andre, fellesskap, den gradvise fremveksten av kulturelle normer og den spontane utviklingen av den sosiale orden og private forhold. Frihet er det som gir liv til menneskets forestillingevne og gjør det mulig å arbeide ut av kjærlighet når det strekker seg fra våre mest velvillige og høyeste idealer.

En ideologi som er frarøvet all sin staffasje kan derimot bli et øyesår. Akkurat slik en stor monstrositet av betong som ble bygget for flere tiår siden, påprakket et bylandskap, en belastning for alle, noe som alle venter på at skal rives. Skal liberalismen være brutalistisk eller humanistisk? Vi må bestemme oss, hver og en.

Oversatt av Lene Johansen.

4.6 7 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments