Magasin

Pat Buchanan, foregangsmannen

Debatten om Trumps utenrikspolitikk har rast etter at FrPs stortingsrepresentant og nasjonalisten Christian Tybring-Gjedde nominerte ham til fredsprisen. Gjeddes begrunnelse var primært administrasjonens initiativ for en fredsavtale mellom Emiratene og Israel. Trump fortjener ikke fredsprisen. Men det er på sitt rene at USA har vært mindre involvert i kriger under hans ledelse. Mange, hovedsakelig kritikere, omtaler Trump som en “utenrikspolitisk isolasjonist”. For meg fremstår Trump så politisk usammenhengende at det blir feil å karakterisere han som dette.

Trump arvet et krigstrøtt USA og hans tilbaketrekning fra Midtøsten skyldes nok like mye omstendigheter som politisk overbevisning. Stikk i strid med egen valgkampprofil, ansatte Trump en rekke krigshissere i fremtredende stillinger, men han har som regel havnet på kanten med disse. Det tok ikke mange ukene fra Trump sparket nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton i 2019 til han besluttet å trekke amerikanske styrker ut av Nord-Syria. Han nektet også å bombe strategiske mål i Iran – til tross for massivt press i eget parti – da han fikk høre antall mennesker som trolig ville bli drept.

Trumps innsettelsestale var en kombinasjon av nasjonal selvpisking og idealisering av en svunnen tid. Men et overordnet mål preget talen: insisteringen på å sette amerikanske interesser først. Andre land skulle ikke lenger utnytte USA, deres indre marked, deres militære, deres arbeidere og deres skattebetalere. Trumps Amerika først-doktrine har en forgjenger i det som en gang var en gammel politisk rival: Patrick Joseph Buchanan. Nedenfor følger et essay om Pat Buchanan, og om hvordan hans mislykkede presidentforsøk i 1992 og 1996 har påvirket den amerikanske høyresiden.

Om å møte seg selv i døra

Buchanan tapte den republikanske nominasjonskampen i 1992 og 1996, men han har ikke tapt kampen om partiets kjerneverdier. Buchanan klarte ikke å stjele nominasjonen fra sittende president George Bush senior i 1992, men han ble likevel hyllet fra talerstolen på republikanernes landsmøte. Den vestlige sivilisasjonen, advarte Buchanan i den ikoniske landsmøte-talen, er midt i en pågående kulturkrig. Bill Clinton ble forutsigbart utpekt som en skjult venstreradikaler. Mer uventet var det at Buchanan brukte taletiden til å angripe den da mindre profilerte Hillary Clinton for å fremme en sjelløs feministisk agenda.

Partiet var imidlertid ikke beredt på en kulturkrig. Etter hans andre tap i 1996, stilte Buchanan som presidentkandidat for Reformpartiet i 2000, mot George W. Bush og Al Gore. Bølgen var tilsynelatende brutt, og han klarte ikke å gjenskape et Ross Perot-øyeblikk. Buchanan fikk kun 1 prosent av stemmene på en velkjent konservativ plattform som besto av å bygge en mur mot Mexico, stoppe ulovlig innvandring, reformere eller oppheve frihandelsavtaler som NAFTA og revitalisere amerikansk produksjon.

Denne innflytelsen var blitt marginalisert i partiet før Trump entret scenen og spilte på den samme misnøyen og nostalgien som Buchanan. Trumps seier i 2016 ble ifølge Buchanan selv et bevis for at “ideene har overlevd”. Valget i 2016 var imidlertid ikke Trumps første presidentkampanje. I et kort øyeblikk i 2000 prøvde Trump å kapre nominasjonen til Reformpartiet, fra nettopp det som til slutt ble partiets kandidat, Pat Buchanan.

Akkurat som ved sist valg, tvilte de fleste på seriøsiteten til Trumps presidentambisjoner. Selv om USAs fallende globale posisjon også da var et gjennomgående tema, var Trump en annerledes presidentspire den gang. Trump hadde nylig meldt overgang til Reformpartiet – grunnlagt av Ross Perot, USAs mest vellykkede tredjepartikandidat – fordi han syntes republikanerne var “altfor gærne”. Han skisserte en egen politisk plattform i boka The America We Deserve (2000). Trump argumenterte her blant annet for å etablere et statlig helsesystem og øke skattene til de rike. Trump trakk som kjent frem Oprah Winfrey som sin ideelle visepresidentkandidat.

Trump intervjuet i 1999 før hans korte presidentforsøk

Mer interessant er det å se hva Trump hadde å si om Bucahan, rivalen for Reformpartiets nominasjon. Mens Buchanan advarte mot “den politiske korrekte trusselen” som han mente gjennomsyret USA, tordnet Trump mot den “rasistiske Pat”. Stilen er velkjent; innholdet var annerledes. I et intervju med Meet the Press, mens han forberedte kampanjen for Reformpartiets kandidatur, hadde Trump følgende å si om Buchanan: “Han er en Hitler-elsker. Jeg antar at han er en antisemitt. Han liker ikke mørkhudede, han liker ikke homofile. Det er helt utrolig at noen kan omfavne denne fyren. Kanskje får han fire-fem prosent av stemmene, men det vil kun være sære, sinnssvake høyrestemmer.”

Men, som Buchanan selv har formanet i årevis, et mislykket kandidatur er ikke nødvendigvis mislykket. Selv Trump kom krypende til korset, slik republikanske politikere gjorde etter Trumps valgseier. Like etter presidentvalget i 2000 beklaget Trump ordbruken overfor Buchanan i et personlig brev. Ironien er utpreget; Trump har snarere mye å takke Buchanan for. På samme måte som Barry Goldwaters kompromissløse kandidatur la grunnlaget for outsiderens Ronald Reagans konservatisme, banet Buchanan veien for Trumps nasjonalisme.

Pat Buchanan

Sprekker i den republikanske fasaden

Trumps store valgkampmøter gjenskapte entusiasmen til den såkalte Buchanan-brigaden, den harde kjernen konservative støttespillere. Også Buchanan var kjent for sine folkemøter, og også hans kandidatur ble uglesett blant partieliten. Nederlaget mange partitopper følte etter Trumps seier har røtter i Buchanans opprørske kandidatur. Republikanske ledere har brukt tiår på å tone ned forskjellene i et heterogent parti som i bunn og grunn kun er forent i en felles motstand mot venstresiden. Oppskriften på nasjonal valgsuksess har vært å tone ned nasjonalkonservatismen, til fordel for næringslivsinteresser og militærstyrke.

Siden 1970-årene, med tilstrømningen av sentrumsdemokrater under den kalde krigen, har republikanske ledere fryst ut politisk ukorrekte konservative kandidater. Dette har også en sammenheng med at verdiene i landet har blitt mer liberale. De såkalt paleokonservative, ideologien som knyttes til Buchanan, ble en naturlig skyteskive fordi disse gammeldagse særingene angivelig sto i veien for et mer moderne og stuerent parti. Mange håpte at Buchanans kandidatur var det siste skriket i en foreldet politisk bevegelse.

Men de av oss om kjenner til republikanerne, vet at dette er en fasade. Trumps kandidatur slo sprekker i fasaden og blottla konflikten mellom ulike grasrotbevegelser og partiets ledere og donorer. Denne konflikten bidrar også til å forklare den overveldende Trump-støtten blant evangeliske kristne, republikanernes største enkeltblokk, som har følt seg tilsidesatt av partieliten, spesielt i de to foregående kandidatene, John McCain og Mitt Romney.

Panikken ble tydelig da Trump viste seg å være en mer spennende kandidat enn low energy-Jeb og andre eliteutnevnte kandidater. Det hjalp lite at over 169 republikanske ledere – fortrinnsvis guvernører og folkevalgte i Kongressen – fordømte Trumps kandidatur offentlig, noe som er enestående i nyere amerikansk historie.

Mens Buchanan i sin tid meldte overgang til Reformpartiet fordi han mente GOP rigget systemet mot grasrotkandidater, prellet kritikken fra partieliten av Trump. Buchanans akademiske fremtoning og ideologisk konsekvente agenda er riktignok et motstykke til Trumps usammenhengende, vulgære vesen. Trumps personlighet var imidlertid ikke hovedgrunnen til partifellenes kritiske innstilling, men hans Amerika først-inspirerte politiske holdninger. Dette kom spesielt til synet under hans konstante latterliggjøring av Bush-årenes utenrikspolitikk i primærvalgkampen.

Predikanten

Valgkampen 2016 var utvilsomt et rart øyeblikk for Buchanan. Han ble tross alt forræderi-beskyldt av mange tidligere partifeller før Irak-krigen fordi han kritiserte USAs historiske intervensjonisme. Trump hadde selv tatt del bølgen av nazi-anklager mot Buchanan, da de konkurrerte om Reformpartiets nominasjon i 2000. Dette knallhardet karakterdraper var i hovedsak et resultat fra kontektsløse utdrag fra Buchanans bok A Republic, Not an Empire: Reclaiming America’s Destiny, som ble utgitt i 1999. Boken hadde også en kritisk tilnærming til USAs innblanding i de første verdenskrigene, ikke bare senere militærintervensjoner, noe som er en utilgivelig synd på høyresiden.

Ironisk nok var det Trump som i 2016 befant seg i en lignende posisjon etter å ha utnyttet den økende oppfatningen, også på høyresiden, at langvarig, forpliktende militærengasjement stred mot nasjonens egeninteresser. Det er imidlertid her vi ser den tydeligste forskjellen mellom Trump og Buchanan. Trump var opptatt av å etablere seg som et eget varemerke i New York, mens Buchanan fremmet konservativ ideologi. Kanskje er egentlig Trump Buchanas motsetning, men som en dyktig selger vet han at det er enklest å selge det massene vil ha. Trump, en mangeårig demokrat, var aldri en politisk strateg – men dette viser også innflytelsen Buchanans har hatt på amerikansk høyreside gjennom flere tiår.

Buchanan begynte sin politiske karriere som Richard Nixons rådgiver på sekstitallet. Han ble raskt omtalt som Mr. Insider på grunn av sitt fortrolige forhold til presidenten. Som rådgiver for Nixon og Reagan, var Buchanan sentral i omgjørelsen av GOP til et bredt folkeparti som stjal arbeiderklassevelgere fra venstresiden. Som ung taleskriver for Nixon, formulerte han forestillingen om “den stille majoriteten” som forhindres fra å utrykke egne verdier og meninger grunnet politisk korrekthet. Dette ble adoptert av Trump med stor suksess. Ved siden av Nixon og Reagan er det Trump som har appellert bredest til ikke-tradisjonelle republikanske velgere.

Buchanan kom helskinnet fra rollen som seniorrådgiver til Nixon under Watergate-skandalen. Trump kom politisk seirende fra demokratenes riksrettssak, med noen større riper i lakken. Nixon og Trump kjennetegnes begge av paranoia overfor opposisjonen, både på et politisk og personlig plan. For Washington-insidere er Trumps beskyldningene om kontrollen fra “den dype staten” absurd, men også Buchanan oppfattet trusselen fra innsiden som reell. Buchanan ble selv presset ut eget parti, etter å ha anklaget USAs samlede politikerelite for å ha tredd uønsket politikk nedover hodet på befolkningen, enten det er knyttet til handel, immigrasjon, militærintervensjonisme eller sekulære verdier.

Buchanan forsto tidlig intensiteten i Trumps kandidatur. En knapp måned etter Trumps kunngjøring sa Buchanan at om “seks måneder fra nå vil Trump sannsynligvis være i finalen”. Dette var ikke uventet; han har tross alt laget en karriere av mangeårige prediksjoner om et populistisk opprør mot den republikanske eliten. I boka The Great Betrayal: How America’s Sovereignty and Social Justice Are Being Sacrificed to the Gods of Global Economy (1998) argumenterer Buchanan for at en ny nasjonalisme, med røtter i ordinære skattebetalere, vil oppstå i kjølevannet av hans kandidatur.  

Amerika først

På denne tiden var USA preget av økonomisk optimisme fra deres enestående posisjon som global supermakt. Buchanan advarte derimot om at lønnstagnasjon og kulturkonflikt ville intensiveres på grunn av innvandringsliberalisering og “frihandelsfundamentalisme”. Buchanans prognoser, som tidligere fremsto som overdreven fortvilelse fra en tapende side, en utdøende rase av konservative særinger, har blitt vanskeligere å avfeie etter valget. Buchanan tok imidlertid feil i at det er frihandel eller innvandring som er årsaken til landets politiske og kulturell polarisering. Men han hadde et poeng i at denne splittelsen delvis skyldes forestillingen om at USA er en intellektuell abstraksjon eller primært summen av universelle ideer.

Forestillingen om amerikansk eksepsjonalisme er blitt en iboende del av den amerikanske høyresiden. Men samtidig har en rivaliserende, indre kritikk som hevder USA ofrer egne interesser for å beholde en global maktposisjon vokst frem. Dette har gjort det enklere for politikere som taler som et ekko fra Buchanans å vinne frem. Som han skrev i boka The Great Betrayal i 1998: – Vårt formål er ikke å berike menneskeheten, men å berike Amerika først: våre egne arbeidere, bønder, forretningsfolk og produsenter. Det som er bra for den globale økonomien er ikke automatisk bra for USA (side 284).

I de påfølgende årene har den amerikanske middelklassen opplevd større finansiell usikkerhet: produksjonsutflagging til Sørøst-Asia, økt handelsunderskudd og statsgjeld, og lønnspress og konkurranse om ufaglærte jobber. Demokratibygging i Midtøsten fremstår mer håpløst enn på veldig lenge og politisk islamisme står fremdeles stødig. I tillegg har Kina er blitt en reell supermaktkonkurrent.

Det er imidlerlid enda dypere krefter som fikk Trump valgt på tross av USAs økonomiske comeback siden finskrisen i 2008. Venstresidens identitetspolitikk har forsterket forestillingen om at det faktisk er en pågående kulturkrig. Det var ikke like mange på høyresiden som følte det slik på det naive nittitallet.

5 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments