Nettavisen skrev nylig en sak om 23 år gamle Hedda Brita Beata Widahl som søkte lærerutdanning på den kristne private høyskolen NLA i Oslo. Widahl er lesbisk ikke-troende, og hadde derfor tatt grep selv før hun begynte på skolen ved å ringe til dem for å høre om dette kom til å skape unødvendig problematikk. Svaret hun fikk, var “Nei! Selvfølgelig ikke!”.
Forventningene svaret ga sto ikke til realiteten. Hun skriver i et Instagram-innlegg at hennes skolegang ikke har vært preget av å føle og oppleve at skolen har akseptert hennes seksuelle legning. Blant annet viser hun til at det i skolens verdidokument står at ekteskapet bare skal være mellom en mann og en kvinne. I et intervju til Vårt Land sier hun at hun blir diskriminert av skolen.
To måter å tolerere hverandre på
Situasjonen handler i grunn, dersom vi simplifiserer det, om to parter:
Den ene parten, Widahl, ønsker å bli hørt og inkludert, og ikke bli diskriminert mot. Det er i 2020 et forståelig og selvsagt krav: Å være akseptert og føle seg fri til å utfolde sin identitet og seg slik en ønsker innenfor fredelige rammer, og ikke undertrykke ens egen seksuelle legning, er greit og riktig. I frie samfunn blir dette tolerert av de fleste. Det betyr gjerne at alle som ikke tolerer et annet avvikende syn, oppfattes som intolerante og ekskluderende.
Den andre parten, administrasjonen til skolen, ønsker å bevare gruppeidentiteten og deres verdier ved å isolere seg og sine meningsfeller fra de en er uenig med. For å gjøre dette kreves det at de skolen ekskluderer, oppfordrer eller i det minste reagerer passivt på de som er uenig med dem selv. En “er vi uenig med deg, så får vi i det minste danne vårt eget og være uenige sammen”-holdning. Dette er inkludering for avvikerne, men ekskluderende for majoriteten.
Begge ønsker homogenitet, men på hver sin måte. De to måtene er i konflikt med hverandre. Det interessante er at begge kan bli sett på som intolerante, dog fra hvert sitt perspektiv: Det er tolerant å inkludere og vise aksept for andres seksuelle legning, men det er også tolerant å holde avstand og la de med umoderne, reaksjonære eller bare avvikende verdier være i fred med sine.
Spørsmålet er hva som skjer når vi må velge å enten være inkluderende med avvikerne eller være inkluderende med majoriteten? Det fins det neppe et perfekt svar på.
